Å gjenkjenne en tanke, en følelse, et noe, som du selv har, hos noen andre, det skaper en slags ro. Tar bort følelsen av å være alene. I en verden med musikk og dikt synes det alltid å være noen som forstår deg. Forstår deg selv om de ikke kjenner deg. Selv om de ikke vet hva du heter. Selv om de ikke vet at du eksisterer. Menneskenes hjerter, tanker, følelser og kamper har vært de samme siden tidenes morgen. Det vil alltid finnes noen som forstår. Du er aldri alene.

En slik følelse fikk jeg da jeg lyttet til James Blunt. For en behagelig musikk. Jeg er hengitt…

So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars beneath my feet
Remember rights that I did wrong
So here I go

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

And maybe someday we will meet,
And maybe talk and not just speak.
Don’t buy the promises ’cause
There are no promises I keep.
And my reflection troubles me,
So here I go.

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars
Look at the stars, falling down,
And I wonder where, did I go wrong.

“Nå hadde jeg ikke orket å gå ett eneste skritt til,” tenker jeg i det jeg setter fra meg den tunge skuldervesken med alle handlevarene. Så lang veien hjem hadde syntes i dag med den tunge vesken  gnagende over skulderen. Endelig hjemme. Akkurat når jeg trengte det. Det er i grunnen ganske merkverdig det. At det er som regel først når en har nådd målet at en tenker at en ikke hadde orket ett eneste skritt til. Vi kommer som regel frem akkurat i tide

In the corners of my mind
I just can’t seem to find a reason to believe
That I can break free
Cause you see I have been bound for so long
Felt like all hope is gone
But as I lift my hands, I understand
That I should praise you through my circumstance

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Everything that could go wrong
All went wrong at one time
So much pressure fell on me
I thought I was gonna lose my mind
But I know you wanna see
If I will hold on through these trials
But I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Been through the fire and the rain
Bound in every kind of way
But God has broken every chain
So let me go right now

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

…

Break the rest of the chains Father…

I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Det er over 12 timer, 2 hårvasker med citrus shampo, en stor dasj med papaya- bodybutter, og en sprut Deep Red siden jeg kom hjem, men fremdeles kan jeg kjenne lukten av røyk. Men når jeg tenker på det så håper jeg i grunn at lukten sitter en stund, så glemmer jeg ikke.

Jeg var trett og sliten i går. Trett av å ligge for mange timer i sengen uten egentlig å hvile, trett av å sitte for mange minutter på youtube, trett av å sitte for mange minutter på facebook. Trett av å føle at jeg ikke fikk gjort noen ting. Trett av å føle at det var så mye jeg burde ha gjort. Trett av å ikke leve opp til mine egne forventninger.

Solveig ringte for å fortelle meg at vi skulle dra mellom 6 og 7. En del av meg angret på at jeg hadde sagt at jeg ville være med. Å dra å grille nå, med så mange mennesker, når jeg var så sliten. Jeg ville heller sitte hjemme med pc-en. Sitte hjemme og gjøre det jeg følte jeg burde gjøre. Bruke tid på å gjøre det ordentlig. Gjøre det perfekt. Og hvorfor skulle vi i grunnen dra ut til en øde lavo? Noe så primitivt, når vi heller kan møtes hjemme hos noen og lage ordentlig mat og se en film. Det regnet jo også…

Men jeg fikk da pakket sekken; To tepper, sitteunderlag og en ekstra genser. På med ullsokker og boblejakke. Og så var jeg klar.

Vi var 13 mennesker samlet rundt bålet i lavoen. Solveig hadde tatt med grillmat til alle som av ulike årsaker ikke hadde med (for eksempel meg, som bare ikke hadde hatt lyst til å grille :p). Det manglet ikke på noe. Pastasalat, potetsalat, karbonader, rød løk, stekt løk, brød, pinnebrød og sjokoladekake. Det var deilig! (Tusen takk for maten Åsheim!!)

Jeg vet ikke hvem som plutselig fikk den geniale idéen å leke indianere, det må ha vært Jon eller Benedicte, men etter hvert som vi sprang rundt utenfor lavoen i den friske luften og oppførte oss som om vi var 8 år gamle og frie for bekymringer, så føltes det slik også. Å, hvor det var deilig. Jeg kjente energien komme tilbake.

Trygve og Erik hadde med seg gitar og en sånn annen rar ting som jeg velger å kalle en mini-gitar men som jeg vet har et mye mer komplisert navn, og utpå natten var det 8 igjen av oss som satt rundt bålet og sang (de andre 5 hadde ikke blitt spist eller forsvunnet på mystisk vis, men hadde tatt veien hjem, da det begynte å bli noe sent). Mens jeg satt rundt bålet kjente jeg bare hvordan alt stress og bekymringer forsvant sammen med røyken av bålet ut toppen av lavoen. “Tenk å ha det sånn alltid!” utbrøt jeg. “Tenk å bare dra bort fra alt, og bare leve slik, og ikke bekymre seg for annet enn å skaffe nok mat.” Jeg kunne ha sovnet der, ved bålet. Så avslappet var jeg. Vi ble enige om å utsette overnattingen til en annen kveld, da vi bare hadde én vedkubbe igjen og innså at det ville bli noe kaldt når den var brunnet ut.

Jeg ønsker jeg kunne beskrive gleden og freden av å delta i å synge kum-ba-ya my Lord flerstemt rundt et bål i en lavo midt på natten, sammen med gode venner og også mennesker du akkurat har møtt, og ikke tenke på noe annet. Omgitt av sang, medmennesker, Gud og natten. Ingen forventinger, ikke noe press, ingen msn, ingen facebook, ingen e-mail, ingen blogg. Bare akkurat her og nå.

Tusen takk Solveig, og alle dere andre, for at dere minner meg på hva jeg virkelig trenger Måtte flere få oppleve kvelder som dette!

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.

Vegar showed me this video today. What a preacher! Have a look

That’s our King!

Når jeg nå har fått gitt uttrykk for mine tanker og meninger angående (u)viktigheten av trospunkter når det kommer til hva det vil si å være en kristen (det her er egentlig del 1 av denne posten) føler jeg meg klar til å begynne å skrive om om det som egentlig skulle være tema for forrige post, nemlig tanker om helvete. Jeg kan nå føle meg fri til å forsvare et bestemt helvetessyn uten å påstå at de som ikke deler dette synet ikke er kristne. Bakgrunnen for at jeg ønsker å ta opp dette er innlegget på René Vesters blogg om sekter og kirker, og kommentarene som fulgte.

Målet med dette innlegget er å vise at Adventkirkens syn på helvete ikke er en utopisk drøm eller ønsketenkning, men at synet kan begrunnes bibelsk og at det gir mening. Jeg håper også at synet kan reflektere en annerledes og etter min mening en mer kjærlig Gud enn Ham som blir tilbedt ut av frykt for å unngå de pinende flammene som aldri tar slutt. Gud ønsker ikke at vi skal tilbe ham av frykt, men at vi skal elske ham og at hjertene våre skal rope ut “Far” når vi tenker på ham (Rom 8.15). Frykt er det motsatte av kjærlighet og jeg tror ikke på evangelisme som utnytter menneskers redsel (1. joh 4.18).

Adventkirken, Alf Lohne, Martin Luther og de dødes tilstand

Adventkirken (og også andre kirkesamfunn, men nå tar jeg utgangspunkt i Adventkirken siden det er den jeg kjenner best og dens offisielle syn på helvete jeg vil fremlegge. Merk for øvrig at jeg er ingen teolog, men be, lese i min Bibel, lese hva andre teologer har skrevet og forsøke å sette det i hop, det kan jeg, og jeg vil benytte anledningen til å takke Alf Lohne for boken “Trygge Spor”. Mange av tankene er hentet direkte fra kapittel 13 og 14 i denne boken.) tror at de døde sover; at de hviler i en ubevisst tilstand og at de ikke vil våkne opp før Jesus kommer igjen. Dette var også Martin Luthers tanker om døden: “Menneskets sjel sover slik at alle sanser er lik som begravet, og graven er lik som en seng, som likevel ikke har noe fælt eller ondt ved seg. Det er derfor heller ingen pine på det sted hvor de døde kommer, men som man pleier å si: “De hviler i fred.” Lik som man ikke ser noe spor av smerte og møye hos dem som våkner opp av en søvn, skjønt de ikke vet hva som i mellomtiden har foregått mens de sov, slik skal det også være ved vår død og oppstandelse. Vi farer hen og kommer frem igjen på den ytterste dag før vi merker det, vet heller ikke hvor lenge vi har sovet.” (”Luthers utførlige utleggelse av første Mosebok”, side 1234)

Også Jesus beskriver døden som en søvn. Da han skulle vekke Lasarus opp fra de døde sa han: “Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham (joh 11.11). Igjen skriver Luther i harmoni med Jesus’ ord om at døden er en søvn: “Så er søvnen ikke noe annet enn en død, og døden en søvn. Hva er døden annet enn en nattesøvn? Og lik som all tretthet opphører og viker ved søvnen, og åndens krefter kommer tilbake, så man om morgenen kan stå opp sunn og sterk og vel til mote, slik skal vi også på hin dag stå opp, som om vi har sovet en natt, og bare tørrer våre øyne.” (”Luthers bordtaler” side 97).

I forkynneren kapittel 9 står det: “De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen. [...] For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” (vers 5, 6 og 10.)

Oppstandelsen og dommen hører til fremtiden. De døde har ikke noe sted som er klart for dem enda.

De døde sover til Jesus kommer igjen og våkner av stemmen hans. Jesus sier: “Den tiden kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde skal stå opp til dom.” (Joh 5. 28 - 29.) Vi vet at Jesus skal komme igjen og at det skal være en dom. Når menneskesønnen kommer for andre gang skal han skille sauene fra geitene (Matt 25. 31 - 46). Den rettferdige dommen skal bli avgjort. Men denne blir ikke avgjort før Jesus kommer igjen, og derfor henger det ikke sammen at de døde allerede er i enten “himmelen” eller “helvete” som mange tror, for det er enda ikke avgjort hvem som skal gå sammen med Jesus til evig liv og hvem som skla gå til dom.

Jesus sier til disiplene sine at han vil gå av sted for å gjøre i stand et sted for dem. “Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.” (Joh 14.3.) Jesus har gått for å gjøre i stand et sted for oss. Først når det er klart kommer han tilbake for å ta oss med.

Paulus skriver også om dette når han skriver om oppstandelsen til menigheten i korint. “Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. [...] Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden, deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. [...] Se jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1.kor 15. 16- 23, 51 -53.) Se også 1 Tessalonikerene 4. 13 - 17 hvor Paulus igjen beskriver hva som vil skje når Herren kommer, og de døde i Kristus skal stå opp.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli

Når et menneske dør blir det til jord igjen. Dette kjenner vi igjen både fra biologien og fra begravelser når presten spar jord på kisten: “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå.” I Forkynneren 12. 7 kan vi lese at “støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Gud gav ånden til mennesket i begynnelsen: “Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livs pust [eller livets ånde. Varierer med oversettelsene] i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mos 2. 7. ) Uten livsånden fra Gud kan vi ikke leve. Tanken om en udødelig sjel som lever videre i seg selv etter at kroppen er død har sneket seg inn i kristendommen, og jeg tror ikke den kommer fra Bibelen som sier tydelig at Gud alene har udødelighet (se 1. Tim 6. 16). For å leve er vi avhengige av livsånden fra Gud. Uten den kan vi ikke eksistere.

Jesus også sov i graven. Eller så gjorde han på noe annet. I himmelen var han i alle fall ikke.

Heller ikke Jesus hadde vært hos Faderen i løpet av de dagene han lå og sov i graven. Dette vet vi av hans svar til Maria Magdalena i Johannes 20. 17: “Rør meg ikke, for jeg har enda ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.”

Helvete

Etter å ha delt noen tanker om de dødes tilstand og om oppstandelsen som Gud har lovet oss er det klart for tanker om helvete.

Vi har sett at det kommer en oppstandelsens dag og en dommens dag hvor de som er rettferdiggjort ved troen på Jesus skal få være sammen med Jesus i paradis. Vi kan lese i åpenbaringen at de andre, de som ikke blir regnet som rettferdige blir kastet i ildsjøen. Sjøen som brenner med ild og svovel. Her vil jeg sitere Alf Lohne, en mann med stor tro på en kjærlig Gud - en tro som smitter og skaper glad forventning: “Pinen på dette sted tar aldri slutt, påstår noen. I ulidelige smerter skal disse ulykkelige martres time etter time, dag etter dag, år etter år - i all evighet. All verdens lidelse i torturkammer og konsentrasjonsleir blir ingenting sammenlignet med den smerte som læren om de ugudeliges endeløse pine utmaler for de fortapte. Med dette har man forsøkt å dra mennesker til Gud! La oss straks slå fast at ikke en eneste sjel blir skremt til Gud. Skremsler skaper hyklere, men ikke kristne. En sann fremstilling av Guds kjærlighet, demonstrert i det store offer på Golgata kors, vinner mennesker til gledens tjeneste. Med sine sårmerkede hender innbyr Jesus menneskene til trygghet og glede - ikke til skrekk og angst. Vi må aldri glemme at evangeliet er det glade budskap om frelse.”

Så hva er helvete om det ikke er dette grusomme, evigvarende og ondskapsfulle pinested? Den annen død, er svaret.

I Matt. 10. 28 sier Jesus: “Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.” Ut fra det Jesus sier her ser det ut som både sjel og kropp skal ødelegges i helvete. Det ser ut som de udødelige skal gå til grunne. Vi får dette bekreftet når vi leser at ildsjøen er “den anne død“. “Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. ” (Åp. 21. 8.)

Men hva med beskrivelsen av ilden som uslokkelig?

Vel, ilden er uslokkelig. De ugudelige vil ikke være i stand til å slokke den. Begrepet ‘uslokkelig ild’ er ikke brukt første gang som en beskrivelse av helvete. Profeten Jeremia forutsa en gang at Jerusalem skulle brennes opp med “ild som ikke slokkes” hvis folk fortsatte å bryte sabbaten. (Se Jeremia 17.27.) Folket fortsatte å bryte hviledagsbudet, og byen ble brent opp av “uslokkelig ild”. Men som vi vet brenner ikke Jerusalem fremdeles. Ilden var uslokkelig og brente så lenge det var noe som kunne fortæres. Det samme gjelder helvets ild.

I Malaki 4, vers 1, kan vi lese: “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.” Så tydelig taler Bibelen: de ugudelige skal brenne opp så verken rot eller gren blir igjen.

Evig ild

Men hva med at Bibelen taler om en “evig ild”? Bibelen bruker ordet evig flere steder, også uttrykket “evig ild”. Jeg finner det rett og rimelig og la Bibelen forklare seg selv, så la oss da se hvordan Bibelen bruker uttrykket andre steder.

I Judas brev kan vi lese om hvordan Herren berget folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke vill tro (legg merke til at ham utryddet dem, han lot dem ikke pines for alltid). Videre står det at de englene som gikk i mot Gud, dem holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen. Her brukes ordet evig om en tilstand som skal opphøre. De evige lenkene holder bare englene bundet frem til dommen på den store dagen. Og så kommer det, uttrykket evig ild: “På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.” (Se Judas brev, 1. 5 - 7.) Den ilden som en gang fortærte de to byene brenner selvfølgelig ikke fremdeles. Ilden brente til alt var brent opp.

Når det gjelder ordet evig er det en kjent sak at det ikke alltid behøver å bety en tid uten ende, selv om det ofte er slik vi bruker det i dag. Det ordet som er gjengitt med “evig” i vår Bibel, kommer fra det greske “aion”. I Bergs gresk-danske ordbok forlares ordet slik: “Aion” - tidsrom, levetid, lang tid, evighet. Det kan altså bety evighet, men også tidsrom, levetid, lang tid, og det er nettopp det vi ser eksempler på i Bibelen, slik som med Sodoma og Gomorra og englene i de evige lenkene.

Hvis ordet evig ikke alltid betyr uendelig, hvordan kan vi vite at det evige liv på den nye jord varer bestandig?

Fordi Bibelen forteller oss at døden skal ikke være mer: “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp. 21. 4. ) Døden skal ikke være mer på den nye jord som Gud en dag vil skape. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Det vil ikke være rom for et pinested hvor Guds bortkomne barn skal straffes i milloner på millioner på millioner av år.

Bølgene fra dødehavet skyller i dag over stedet hvor Sodoma og Gomorra lå. De to byene er borte - for all tid. Slik vil det også gå med dem som ikke ønsker å akseptere Jesus offer - de som ikke ønsker å tilbringe evigheten sammen med Gud i et liv på hans kjærlige prinsipper. Gud kommer aldri til å tvinge oss til å bøye oss for ham og hans prinsipper og til å leve et liv i evighet med ham om vi ikke ønsker det. Men han kan ikke la ondskapen og ugudeligheten fortsette på den nye jord, derfor må han utrydde de som ønsker å holde fast i dette. Ikke fordi han finner glede i å ta livet av sine bortkomne barn, men fordi Guds karakter og hans lov er kjærlighet (1. Johannes 4. 7-8, Matt. 7. 12.) og fordi kjærligheten krever at all ondskap må til sist ta slutt. Synd er det motsatte av kjærlighet, akkurat som død er det motsatte av liv. Det som skal bestå på denne jord er liv og kjærlighet, mens “syndens lønn er døden” (Rom 6.23). Synden vil resultere i død, og synden vil dø. Først da kan Gud skape det paradis han ønsker for oss.

Jesus - Final words

Jesus tok på seg straffen for våre synder. Gud døde for oss, i vårt sted, er den kristne lære. “Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.” (Jes. 53. 5.) Da Jesus sonet straffen i vårt sted var det døden han led, ikke “evig pine” slik vi vanligvis tolker det. Men det er ingen tvil om at han hadde det vondt! Fortapelsen blir vond, da den skiller mennesket totalt fra Gud som er roten til alt godt. De som ikke velger Jesus som sin stedfortreder må lide straffen selv. De må dø. Jeg tenker at å påstå at de må lide mer enn Jesus, ja, lide mer enn Jesus noen gang kommer til å gjøre, er å undergrave Guds storhet.

“Det er fullbrakt,” sa Jesus da han hang på korset (Joh 19. 30). Forsoningen ble fullbrakt med døden. Døden er syndnes lønn, den er nødvendig og den er nok.

“Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” spurte fangevokteren Paulus og Silas. De svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” De forkynte Herrens ord for ham og samme natt ble han døpt.

Til tider slår det meg hvor mye enklere det virker å få navnet sitt skrevet på den korrekte siden i livets bok enn å få det skrevet på kirkens liste over medlemmer. Det kan virke som vi ikke lenger blir døpt til Jesus Kristus, men til de ulike trossamfunnene (og så skryter enkelte trossamfunn av å ha bibelsk dåp fordi en praktiserer voksendåp med en masse vann.. som om det er vannet som er det viktigste :s ).

Jeg husker da jeg fikk dåpsundervisning, utpå høsten i 2006. Jeg hadde fått oppleve Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse den sommeren, og siden bestemt meg for at jeg ville ta dåp. Jeg husker jeg fortalte presten som underviste meg at jeg ikke skjønte og derfor ikke kunne si meg enig i alle de 28 trospunktene til Adventkirken, som var kirken jeg hadde valgt fordi det var denne kirken som hadde gitt meg inspirasjon til å bli kjent med Gud, og fordi jeg hadde en naiv tro på at kanskje dette var kirken som hadde sannheten med stor S (det var på den tiden da jeg trodde at en perfekt kirke og perfekte kristne fantes. I dag er jeg et klokere menneske ). “Du melder deg ikke inn i en håndballklubb om du vil spille fotball,” svarte han meg. “Du får gå hjem og studere det nærmere”.

Da dåpsdagen kom fikk jeg vite at det skulle bli stilt meg tre spørsmål som en slags offisiel høring eller ‘trosbekjennelse’ om du vil. Jeg fikk vite at det var meningen at jeg skulle svare ja på dem alle :p Jeg ble nervøs, for jeg ville ikke stå der i kirken og lyve foran Gud og menigheten, men jeg ville heller ikke skape en megaskandale ved å si “Nei, dessverre, det vet jeg ikke om jeg tror på.”

Men det var ikke håndballklubb-presten som døpte meg (som for øvrig er veldig grei, har en kul dialekt og masse kunnskap) det var en annen (som for øvrig også er veldig grei og som også har en spennende dialekt da han opprinnelig kommer fra England ) og spørsmålene han stilte meg inneholdt ikke de tre englebudskap, den profetiske gave eller kristi tjeneste i den himmelske helligdom, og jeg kunne med rent hjerte og samvittighet svare ja på at jeg tror jeg er elsket og tilgitt av Gud, som valgte å dø for mine synder, og som gjennoppsto og som har lovet sine etterfølgere evig liv gjennom Jesus Kristus (Amen ) !

I dag finnes det en hel del ulike kristne trossamfunn, og uenighetene er mange (også internt i de ulike samfunnene). “Bare 9 av de 10 bud gjelder i dag.” “Vi holder dem alle, for vi er den sanne menighet!” “Men vi er fylt med ånden, for vi taler i tunger!” “Men vi har fått profeten… og vi er så hellige at vi spiser ikke en gang svin! -helst bare grønnsaker “

Jeg har enda ikke blitt klok på de mange profetiene; på 1844, de tre englebudskap og Ellen G White. Og når det gjelder læren om døden, de dødes tilstand og oppstandelsen finner jeg per i dag at ulike skriftsteder motsier hverandre, og jeg er fortsatt litt forvirret på det området (selv om jeg vet godt hva jeg gjerne vil tro ;p ).

Men er det dette som er avgjørende for å være en kristen - det å tro på den menneskeskapte liste over den enkelte kirkes trospunkter?

Fariseerne og Saddukeerne hadde også trospunkter, men de hadde ikke Jesus. Jeg tror en kan tro på de ulike trospunktene fullt og fast og ha en teoretisk forståelse av Gud, men det vil ikke frelse en! Ikke en gang om trospunktene en tror på er de korrekte. En tro basert på bare teori er en tom tro. En tro uten kjærlighet og et forhold til Jesus er ikke verdt noen ting. Når Jesus kommer tilbake vi han ikke si “du får være med for din forståelse av profetiene er korrekte!” Han vil si “kom og bli med du som trodde på meg, du som trodde på min død og oppstandelse, du som jeg fikk lov å kjenne, du som elsket meg og elsket din neste.”

Jeg tror sauene på Jesus’ høyre side vil være mennesker fra mange ulike trossamfunn, og det skulle ikke forundre meg om det ikke er en eneste en av dem som har skjønt det hele.

Når Paulus skriver til menigheten i Korint skriver han at det er gjennom å tro på evangeliet at en blir frelst. Evangeliet beskriver han så med at Kristus døde for våre synder, ble begravet og sto opp igjen (1.kor 15. 1- 4). Jeg vil si at å være en kristen er å tro på evangeliet, og å ha sin identitet i Jesus kristus ved å stole på hans løfte om evig liv den dagen han kommer igjen, og ved å leve et liv hvor Jesus og hans grenseløse kjærlighet får lov til å være midtpunktet.

Fordi jeg gjentatte ganger får spørsmål om jeg har skaffet meg en sommer-jobb, og fordi jeg i en tidligere bloggpost har nevnt min jakt på lørdags-frie sommerjobber, føler jeg at jeg har et eller annet ansvar for å meddele mine blogg-lesende venner og kjente, inkludert Adventister som er på jakt etter “happy Sabbath-stories”, hvordan det står til på jobbfronten.

Før jeg dro på fjellet rundt påsketider fikk jeg tilbud om sommerjobb på Spar. Men da jeg sa at jeg ikke ønsket å arbeide lørdager på grunn av min tro på at Gud har velsignet denne dagen og gitt den til oss som en hviledag, så var det ikke så like enkelt å gi meg jobb likevel. Sjefen sa at han skulle tenke på det, men at han trodde det kom til å bli veldig vanskelig å få til.

Fordi ikke økonomien min har vært på topp dette året syntes jeg det var vanskelig å takke nei. Og for det andre var jeg usikker på hele hviledags-spørsmålet (om den fortsatt gjaldt i det hele tatt, grunnet lesing i blant annet galaterbrevet), og for det tredje så fant jeg det så vankelig å stole på at Gud ville ordne opp; at han ville skaffe meg en jobb som passet mine overbevisninger, når kanskje ikke en gang mine overbevisninger var korrekte. Og han må da dessuten ha viktigere ting å ta seg til enn å skaffe meg jobb? Hvordan i det hele tatt overgir man alt til Gud? Selv om jeg gjerne ville fant jeg det vanskelig…

Det ble en lang jakt på sommerjobber, og en rekke avslag fra butikkeiere som fortalte meg gjentatte ganger at lørdagen var den travleste dagen. Med ekkoet av butikkeiere i det ene øret og ekkoet av adventist-venner i det andre som fortalte om hvordan Gud så mange ganger hadde på underlig vis skaffet lørdagsfri for dem, så var alt jeg kunne gjøre å be og å skrive til sjefen på Spar om hvordan jeg følte det.

Da jeg kom hjem i slutten av mai, etter en lang prosess med e-mailer og bønn, ville sjefen for Spar snakke med meg. Jeg var forberdet på et møte hvor han ville si; “Jeg kan gi deg fri 2 av 4 lørdager, men det er alt jeg kan gjøre”. Jeg var forberedt på å svare “Nei, takk. Det er snilt av deg, men jeg ønsker strengt tatt ikke å arbeide på lørdager i det hele tatt” og var egentlig fornøyd med det, da jeg bare blir mer og mer glad for sabbaten, og virkelig tror på at vi alle trenger en dag med fri fra alt som stresser oss og tapper oss for energi, en dag for påfyll og tid til samvær med Gud, venner og familie.

Men hva han sa var “Vel, når det gjelder lørdagen så får du få fri da, siden du ikke har anledning til å arbeide denne dagen. Jeg snakket med de andre ansatte, og de gikk med på det. Du kan begynne å arbeide om to uker.” “Wow”, tenkte jeg.. “The Lord truly will provide!” (jeg kan bare det verset på engelsk ;p ). Og så fortsatte han “Sa jeg forresten at det var i kjøttdisken?” Jeg måtte le litt for meg selv da jeg ikke ser på å selge svinekoteletter og blodpudding som en typisk adventistjobb, men jeg takket ja, og smilte hele veien hjem. Så gikk det bra denne gangen også

Det er min første dag i kjøttdisken i morgen. Mens jeg har ventet har jeg prøvet meg som vikar i en barnehage i et par dager. Der har jeg lært en hel masse, blant annet at jeg har en unaturlig stor store-tå. Den skulle absolutt ikke se sånn ut ifølge barna. Og når jeg ser etter selv, så ser jeg det selv også… Den er ganske stor.

Så slik er altså statusen; Arbeidende med lørdags-fri og store tær. God sommer!