-Keirsey fra et kristent perspektiv
Nå er det ni måneder siden Jonas for første gang introduserte meg for David Keirsey og ‘Please understand me II’ , men jeg finner stadig Keirseys arbeid like interessant, spennende, nyttig og lærerikt. Menneskene rundt meg er ikke lengre barnslige eller voksne, trangsynte eller intelligente, eventyrlystne eller kjedelige; de er SP-er (Artisans), SJ-er (Guardians), NF-er (Idealists) eller NT-er (Rationals).
Har du enda ikke tatt testen så kan du ta den på linken som Julie har lagt ut. Dette er riktignok ikke keirseys versjon (som er min favoritt), men den er basert på det samme grunnarbeidet av Carl Jung og Myers-Briggs som Keirsey har brukt i utviklingen av sin ‘temperament-sorter’ (har du lyst til å gjøre det ‘ordentlig’ og lære mer så gjør deg selv den tjenesten å kjøp boken. Under 100 kr og fri levering fra bookdepository 
). Følgende innlegg krever en noenlunde forståelse av bokstavkodene E/I, N/S, F/T og J/P og de ulike ‘hovedgruppene’. Se f.eks. Julies link eller keirseys bok for mer informasjon.
I de senere tider har jeg blant venner og kjente hørt ulike idéer om hva som er ‘idealmennesket’. I kristne kretser (som per definisjon tror at Jesus og Gud er én) er det gjort forsøk på å plassere Jesus (og da følgelig Gud) inn under de fire hovedgruppene. Som påpekt av min gode venn Lars er det fascinerende å se hvordan de fleste av oss til slutt kommer frem til at Jesus tilhører samme kategori som oss selv. “Han var en stor tenker” hører jeg NT-er si. “Han var ingen tenker, men en “doer”. Det handlet ikke om teori, men om praksis,” svarer SP-ene. “Han var en idealist. En filosof fullt med kjærlighet og store drømmer,” hevder NF-ene. “Han var en ‘Guardian’, ” kommer til slutt SJ-ene frem til. Han fikk sin rolle tildelt, og utfylte den som best han kunne. Ansvarsbevisst og pålitelig. Og så var han jo snekker… “
Jeg tror ikke vi kan plassere Jesus i noen av gruppene. Gud er vår skaper og står bak alle de ulike personlighetstypene. Han er større enn oss alle; enestående og unik. Og så kommer spørsmålet; om Jesus er vårt ideal, vårt forbilde, betyr det at vi skal forsøke å være alt på en gang vi også?
Jeg tror ikke det. Jeg tror vi ble skapt forskjellige med den hensikt at vi alle skal være det beste vi kan være, og utfylle de rollene vi selv kan best. I Paulus første brev til korinterne (kap. 12) beskriver han hvordan vi alle er ulike lemmer av Kristus kropp, og som ulike lemmer har vi ulike oppgaver.
For noen dager siden sa en ENTP-venninne av meg at hun skulle arbeide med å bli mer J. “Hvorfor det?” spurte jeg. “Jo, fordi jeg tror Gud ønsker det av meg.” “Tror du virkelig Gud ønsker at du skal være en J?!,” spurte jeg vantro. “Ja, Gud ønkser da det beste for oss, og det er da mye bedre å være en J!”
Jeg kan godt forstå hvordan hun tenker. Og jeg tror at når det gjelder J-trekk og P-trekk så er samfunnet noe mer J-vennlig. Det blir sett på som en fordel i jobbsøknader og i referanser å være beskrevet som en organisert og strukturert J. Om jeg tenker tilbake på hvordan jeg tenkte før (da jeg var umoden og uvitende og enda ikke hadde sett lyset -keirsey that is) så husker jeg at jeg også irriterte meg noe over den type mennekser (p-er ser jeg nå) som bare hele tiden fikk nye idéer og startet opp nye prosjekter rundt omkring, men som aldri fullførte dem. Hva skulle vi med disse tilsynelatende ansvarsløse og vimsete ‘rote-koppene’?
Heldigvis, ser jeg nå, så er ikke alle like J som meg (på Keirseys test scoret jeg 2 P og 18 J!!). Hadde alle vært det hadde det startet opp få nye prosjekter rundt omkring (det med å starte opp prosjekter er bare ett aspekt av det å være en J eller en P, men jeg velger å se på dette aspektet i denne posten, selv om det er mange flere). Jeg vil ikke starte opp noe uten jeg kan gi meg fullt ut i det og har en tro på at jeg kan gi 100% og gjøre mitt beste, og at jeg har tid til å følge det opp. Jeg er redd for å feile (ja, dette har også noe å gjøre med mine perfeksjonistiske tendenser, men så tror jeg også j-er har en høyere tendens til å være perfeksjonistiske enn p-er, som Julie blogget om her.). Mine p-dominerte bekjente derimot har nye idéer og nye prosjekter på gang stadig vekk. Og nei, de klarer sjeldent å følge opp alt de starter på, men det gjør ikke noe, for det er ofte en J der klar til å overta! Og om den j-en aldri dukker opp, så var det likevel verdt et forsøk, og så går det kanskje bedre med neste prosjekt. J-er og P-er utfyller hverandre. Vi trenger begge deler. Jeg tror ikke at Gud har en forkjærlighet hverken for P-er eller J-er. Jeg tror at han ønsker at du skal finne ut hva du ble skapt til å være, og bruke dine særegne trekk til å tjene han som best du kan. Er du skapt til å være en hånd, vil du ikke føle deg vel om du får øyets plassering. Selv ikke om samfunnet generelt ser ut til å foretrekke øyer. Som David Keirsey sier det: “our attempts to reshape others may produce change, but the change is distortion rather than transformation.” Vi kan tvinge våre kjære P-venner til å bli mer J, men jeg tror ikke vi vil gjøre hverken dem, oss selv, Gud eller samfunnet generelt en tjeneste.
“Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” (kor 12. 12-26)
Andre tanker som har vært diskutert i det siste er om en bestemt personlighetstype er nærmere Gud enn andre. I min vennekrets har det vært debattert at ved å være en NT kan en ha en sunnere relasjon til Gud ved å slippe de ustabile følelsene som en NF ofte kan ha, og på grunn av NF-ens tendens til å ‘lettere gi etter for fristelser’. Jeg, en NF, vet at jeg har enklere for å gi meg hen til følelser enn en NT, og å gi seg hen til alle slags følelser er ikke alltid like lurt. Men det er ikke alltid dårlig heller! Alle følelser er ikke egoistiske lyster! Medfølelse, brobygging og relasjonskapning er også trekk som kjennetegner NF-en. Jeg har tro på at en NF kan utvilke Åndens frukt som inkluderer selvbeherskelse (gal. 5.22) og samtidig være en NF.
NF-er har en tendens til å ha en iver og en entusiamse som er sjeldnere funnet blant de mer rolige og stabile rasjonalistene, nettopp på grunn av NF-enes tendens til å hengi seg til følelser. Jeg vil ikke ikke bytte bort min iver og entusiasme, og tror heller ikke at dette er nødvendig for å utvikle en bedre selvkontrol. Hva jeg har skjønt er at våre særtrekk vil være både våre styrker og våre svakheter, avhengig av situasjonen og hvordan vi bruker dem. Men den Hellige Ånd kan arbeide i alle de ulike personlighetene og bruke våre særtrekk til det beste.
(se gjerne Jonas post angående NF/NT-konflikten)
Jeg tror ofte vi begår en stor feil når vi snakker om det vi kaller selv-realisering og om å vokse opp og utnytte vårt potensiale til det fulle. Selv-realisering vil for de ulike personlighetene bety helt forskjellige ting. Maslow foreslo at toppen av selvrealisering var ‘kunnskap for kunnskapens skyld’. Dette er helt klart et NT trekk. For en SP vil ikke selv-realisering være kunnskap og teorier. For en ESFP f.eks vil det være noe i retning av å skape mest mulig lek og moro ut av livets situasjoner, gi vennene ‘a good time’, være generøs og å være med på det som skjer.
Jeg tror ikke på at Gud har skapt et idealmenneske som han bare driver og masseproduserer. Jeg tror at Gud er idealet, og at vi sammen, med alle våre særtrekk og med Den hellige Ånd som virker i oss, kan virke som Jesu legeme her på jord. Sammen er vi idealet!
Måtte flere få oppleve kvelder som dette!
Siste kommentarer