Same mistake

30 06 2008

Å gjenkjenne en tanke, en følelse, et noe, som du selv har, hos noen andre, det skaper en slags ro. Tar bort følelsen av å være alene. I en verden med musikk og dikt synes det alltid å være noen som forstår deg. Forstår deg selv om de ikke kjenner deg. Selv om de ikke vet hva du heter. Selv om de ikke vet at du eksisterer. Menneskenes hjerter, tanker, følelser og kamper har vært de samme siden tidenes morgen. Det vil alltid finnes noen som forstår. Du er aldri alene.

En slik følelse fikk jeg da jeg lyttet til James Blunt. For en behagelig musikk. Jeg er hengitt…


So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars beneath my feet
Remember rights that I did wrong
So here I go

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

And maybe someday we will meet,
And maybe talk and not just speak.
Don’t buy the promises ’cause
There are no promises I keep.
And my reflection troubles me,
So here I go.

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars
Look at the stars, falling down,
And I wonder where, did I go wrong.





Shackles

26 06 2008

In the corners of my mind
I just can’t seem to find a reason to believe
That I can break free
Cause you see I have been bound for so long
Felt like all hope is gone
But as I lift my hands, I understand
That I should praise you through my circumstance

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Everything that could go wrong
All went wrong at one time
So much pressure fell on me
I thought I was gonna lose my mind
But I know you wanna see
If I will hold on through these trials
But I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Been through the fire and the rain
Bound in every kind of way
But God has broken every chain
So let me go right now

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Break the rest of the chains Father…

I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more





En forrykende aften

24 06 2008

Det er over 12 timer, 2 hårvasker med citrus shampo, en stor dasj med papaya- bodybutter, og en sprut Deep Red siden jeg kom hjem, men fremdeles kan jeg kjenne lukten av røyk. Men når jeg tenker på det så håper jeg i grunn at lukten sitter en stund, så glemmer jeg ikke.

Jeg var trett og sliten i går. Trett av å ligge for mange timer i sengen uten egentlig å hvile, trett av å sitte for mange minutter på youtube, trett av å sitte for mange minutter på facebook. Trett av å føle at jeg ikke fikk gjort noen ting. Trett av å føle at det var så mye jeg burde ha gjort. Trett av å ikke leve opp til mine egne forventninger.

Solveig ringte for å fortelle meg at vi skulle dra mellom 6 og 7. En del av meg angret på at jeg hadde sagt at jeg ville være med. Å dra å grille nå, med så mange mennesker, når jeg var så sliten. Jeg ville heller sitte hjemme med pc-en. Sitte hjemme og gjøre det jeg følte jeg burde gjøre. Bruke tid på å gjøre det ordentlig. Gjøre det perfekt. Og hvorfor skulle vi i grunnen dra ut til en øde lavo? Noe så primitivt, når vi heller kan møtes hjemme hos noen og lage ordentlig mat og se en film. Det regnet jo også…

Men jeg fikk da pakket sekken; To tepper, sitteunderlag og en ekstra genser. På med ullsokker og boblejakke. Og så var jeg klar.

Vi var 13 mennesker samlet rundt bålet i lavoen. Solveig hadde tatt med grillmat til alle som av ulike årsaker ikke hadde med (for eksempel meg, som bare ikke hadde hatt lyst til å grille :p). Det manglet ikke på noe. Pastasalat, potetsalat, karbonader, rød løk, stekt løk, brød, pinnebrød og sjokoladekake. Det var deilig! (Tusen takk for maten Åsheim!!)

Jeg vet ikke hvem som plutselig fikk den geniale idéen å leke indianere, det må ha vært Jon eller Benedicte, men etter hvert som vi sprang rundt utenfor lavoen i den friske luften og oppførte oss som om vi var 8 år gamle og frie for bekymringer, så føltes det slik også. Å, hvor det var deilig. Jeg kjente energien komme tilbake.

Trygve og Erik hadde med seg gitar og en sånn annen rar ting som jeg velger å kalle en mini-gitar men som jeg vet har et mye mer komplisert navn, og utpå natten var det 8 igjen av oss som satt rundt bålet og sang (de andre 5 hadde ikke blitt spist eller forsvunnet på mystisk vis, men hadde tatt veien hjem, da det begynte å bli noe sent). Mens jeg satt rundt bålet kjente jeg bare hvordan alt stress og bekymringer forsvant sammen med røyken av bålet ut toppen av lavoen. “Tenk å ha det sånn alltid!” utbrøt jeg. “Tenk å bare dra bort fra alt, og bare leve slik, og ikke bekymre seg for annet enn å skaffe nok mat.” Jeg kunne ha sovnet der, ved bålet. Så avslappet var jeg. Vi ble enige om å utsette overnattingen til en annen kveld, da vi bare hadde én vedkubbe igjen og innså at det ville bli noe kaldt når den var brunnet ut.

Jeg ønsker jeg kunne beskrive gleden og freden av å delta i å synge kum-ba-ya my Lord flerstemt rundt et bål i en lavo midt på natten, sammen med gode venner og også mennesker du akkurat har møtt, og ikke tenke på noe annet. Omgitt av sang, medmennesker, Gud og natten. Ingen forventinger, ikke noe press, ingen msn, ingen facebook, ingen e-mail, ingen blogg. Bare akkurat her og nå.

Tusen takk Solveig, og alle dere andre, for at dere minner meg på hva jeg virkelig trenger :) Måtte flere få oppleve kvelder som dette!





In the name of love

23 06 2008

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.





All- or nothing-thinking

13 06 2008
Do not commit the error, common among the young, of assuming that if you cannot save the whole of mankind you have failed.

~ Jan de Hartog





Jennings teori og min personlige erfaring

4 06 2008

“Kan det virkelig være så enkelt?” tar jeg meg selv i å tenke de sene nattetimer. Da slår det meg at det er nettopp dette som er tittelen på Timothy R. Jennings bok som jeg har brukt store deler av de siste dagene på å lese.

Jeg ser ikke alltid hvorfor jeg er plaget av skyldfølelse og dårlig samvittighet. I noen tilfeller finner jeg det bare ikke logisk. “Jeg har da ikke gjort noe galt, har jeg?”

Men i natt så jeg det. Jennings teori gav mening. Enkel, men så innsiktsfull. Hjelpsom, men samtidig så finner jeg noen aspekter så deprimerende (selv om jeg tror at hans hensikt nettopp er det motsatte; å gi håp og helbredelse).

Jeg skjønte hvorfor jeg i natt følte meg så dårlig. Det var ikke handlingen jeg hadde utført i seg selv som var gal (though det vil nok være uenigheter om dette, men det er egentlig ikke poenget. Det kunne vært en hvilken som helst handling), det var hva som fikk meg til å utføre handlingen! Jeg hadde brukt fornuften og kommet frem til at dette er egentlig ikke så lurt. Jeg hadde hørt at min samvittighet sa at “dette bør du egentlig ikke gjøre Serina.” Men så hadde jeg lyst til å gjøre det likevel. Jeg handlet på impulser og ignorerte at fornuften og samvittigheten min ikke var enig.

Skyldfølelsen kommer av, skjønner jeg nå etter at jeg har lest Jennings, at jeg bare fulgte mine impulser og gikk i mot min fornuft og samvittighet. Ikke fordi denne handlingen i seg selv nødvendigvis er gal, men fordi jeg vet at jeg kunne hatt lyst til noe annet, noe som virkelig er galt, og om jeg i slike tilfeller også ignorerer fornuften og samvittigheten så kan det gå galt. Fryktelig galt.

Poenget er at mangel på selvkontroll trenger ikke alltid å ha store, innlysende, negative konsekvenser. Jeg kan bli sett på som spontan og morsom, fordi jeg dropper en dag med eksamenslesning fordi jeg heller vil finne på noe gøy med venner. Jeg kan bli sett på som generøs og snill fordi jeg bruker resten av pengene mine på å spandere is på ungdomslaget i kirken. Og disse handlingene er ikke feil i seg selv. Jeg tror det kan være sunt å velge å gjøre slike ting avogtil, men ikke hvis en velger imot sin fornuft og samvittighet! Hvis min fornuft og samvittighet forteller meg at i dag burde jeg egentlig være hjemme og lese, for det er faktisk viktig å stå den eksamenen, eller den forteller meg at jeg har snart tom for penger på kontoen, så nå er ikke tiden for å være spandabel, men jeg likevel velger å gjøre det, så kan jeg utføre handlinger som i teorien kan være “korrekte”, men som likevel vil bli feil fordi den egentlige grunnen til at jeg gjør det er mangel på selvkontroll.

Jennings er en kristen psykiater. I boken “could it be this simple?” setter han opp et hierarki av hvordan han mener Gud illustrerte hjernen vår til å fungere. Fornuft og samvittighet er på topp, mens følelser er på bunn (jeg vet ikke om jeg er helt enig i Jennings definisjon på følelser. For meg virker det ofte som om han bare beskriver lyster, begjær og impulser, mens han beskriver samvittigheten som fornuftsbasert, og jeg vil påstå at følelser er mer enn lyster og at samvittigheten min tar i bruk en god del følelser for å fortelle meg om noe er rett eller galt, men så er det Jennings som er psykiateren her, ikke jeg).

Poenget hans er at vi bør alltid spørre fornuften og samvittigheten vår før vi tar et valg. Han stiller spørsmålet:“Reflect a moment on your life and consider your 10 most regrettable actions - what you wish you could undo or wish you’d never done. How many of those occured after a reasonable and conscientious review of the facts and circumstances? How many were based on feelings?”

Han fortsetter med å si at hver eneste person han har spurt om dette, uten unntak, har sagt at de aller fleste tilfellene var basert på følelser. Og jeg kan si at det er det samme for meg (selv om jeg ikke liker å bruke ordet følelser, men vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke).

En av historiene som Jennings forteller, som var en av dem som fikk meg til å forstå min egen skyldfølelse som jeg ofte får uten at jeg tydelig kan se hvorfor (jeg har hatt en anelse om at det har hatt noe å gjøre med selvkontroll, men nå faller liksom bitene ordentlig på plass) er om en kvinne som var utro mot mannen sin. Hun angret, og ba om tilgivelse, både til mannen og til Gud. Og mannen tilgav henne (og jeg håper da også at Gud gjorde det, selv om det er her teorien til Jennings begynner å bli noe deprimerende og skummel slik jeg leser den…), men denne kvinnen ble ikke kvitt skyldfølelsen og skammen, til tross for at hun hadde tilstått og fått tilgivelse. Jennings mener at årsaken er at hjernen hennes fungerer fortsatt på samme måte som når hun brøt ekteskapsløftet. Når hun var utro handlet hun på impulser (eller følelser om du insisterer) i stedet for å bruke fornuften og samvittigheten. Og når hun senere, i løpet av de 7 årene som fulgte med skyldfølelse, fortsatte å handle på impulser og gå i mot fornuften og samvittigheten så gjenopplevde hun de samme følelsene som hun hadde etter å ha vært utro. Hun var ikke “helbredet” i følge Jennings. Dette til tross for at de handlingene hun nå gjorde på impuls ikke var moralsk feil. De var bare gjort på feil grunnlag!

Etter å ha lest 100 av 160 sider sitter jeg igjen med en enkel, men noe som for øyeblikket synes som en passend og korrekt forklaring på tanker og følelser jeg har. Jeg finner det hjelpsomt å bli minnet på at fornuften og samvittigheten skal være grunnlaget for de valgene jeg tar. Men likevel må jeg tilstå at jeg ikke alltid klarer det. Jeg feiler og lar lyster, følelser og impulser styre meg, selv om jeg vet at det strider i mot det som jeg ser på som rett. Så selv om jeg finner boken hjelpsom, så gjør den meg også noe deprimert og motløs. For den bekrefter hva jeg selv tenker; at jeg ikke er helbredet. Og jeg har en mistanke om at når Jennings snakker om helbredelse så mener han også frelse. For å være passende for Guds rike må vi la hjernen vår fungere slik Gud skapte den til å være (han sier ikke dette direkte, og han virker oppriktig talt som en brennede kristen som ønsker å spre Guds godhet og helbredelse til alle mennesker, men dette er hvordan jeg opplever det).

Kanskje gjør det ekstra vondt å lese fordi jeg ikke kan finne noen bibelvers som sier “Gud elsker deg og lar deg få være en del av hans rike selv om du avogtil velger å følge dine lyster og ikke eier selv-kontroll”. Jeg lengter sånn etter å være det perfekte mennesket som Gud opprinnelig skapte oss til å være. Men denne lengselen er skadelig om den bli en prestasjon jeg må gjøre for å være god nok for Gud. Jeg får velge å tro at når Paulus skriver i sitt første brev til korinterne om at vi skal alle forvandles ved det siste basunstøt (1. kor 15. 51) så handler det ikke bare om en fysisk forandring, men også om å få en perfekt indre karakter, med selvkontroll og kjærlighet som aldri svikter.

Men Å, hvor godt det hadde vært å hatt den kjærligheten og selvkontrollen nå… Og det er vel det Jennings forsøker å forklare oss at vi kan ha. Og så er det vel kanskje også det jeg forventer at Gud skal gjøre i meg. Det skjer bare ikke…





Idealmennesket

24 05 2008

-Keirsey fra et kristent perspektiv

Nå er det ni måneder siden Jonas for første gang introduserte meg for David Keirsey og ‘Please understand me II’ , men jeg finner stadig Keirseys arbeid like interessant, spennende, nyttig og lærerikt. Menneskene rundt meg er ikke lengre barnslige eller voksne, trangsynte eller intelligente, eventyrlystne eller kjedelige; de er SP-er (Artisans), SJ-er (Guardians), NF-er (Idealists) eller NT-er (Rationals).

Har du enda ikke tatt testen så kan du ta den på linken som Julie har lagt ut. Dette er riktignok ikke keirseys versjon (som er min favoritt), men den er basert på det samme grunnarbeidet av Carl Jung og Myers-Briggs som Keirsey har brukt i utviklingen av sin ‘temperament-sorter’ (har du lyst til å gjøre det ‘ordentlig’ og lære mer så gjør deg selv den tjenesten å kjøp boken. Under 100 kr og fri levering fra bookdepository :D ). Følgende innlegg krever en noenlunde forståelse av bokstavkodene E/I, N/S, F/T og J/P og de ulike ‘hovedgruppene’. Se f.eks. Julies link eller keirseys bok for mer informasjon.

I de senere tider har jeg blant venner og kjente hørt ulike idéer om hva som er ‘idealmennesket’. I kristne kretser (som per definisjon tror at Jesus og Gud er én) er det gjort forsøk på å plassere Jesus (og da følgelig Gud) inn under de fire hovedgruppene. Som påpekt av min gode venn Lars er det fascinerende å se hvordan de fleste av oss til slutt kommer frem til at Jesus tilhører samme kategori som oss selv. “Han var en stor tenker” hører jeg NT-er si. “Han var ingen tenker, men en “doer”. Det handlet ikke om teori, men om praksis,” svarer SP-ene. “Han var en idealist. En filosof fullt med kjærlighet og store drømmer,” hevder NF-ene. “Han var en ‘Guardian’, ” kommer til slutt SJ-ene frem til. Han fikk sin rolle tildelt, og utfylte den som best han kunne. Ansvarsbevisst og pålitelig. Og så var han jo snekker… “

Jeg tror ikke vi kan plassere Jesus i noen av gruppene. Gud er vår skaper og står bak alle de ulike personlighetstypene. Han er større enn oss alle; enestående og unik. Og så kommer spørsmålet; om Jesus er vårt ideal, vårt forbilde, betyr det at vi skal forsøke å være alt på en gang vi også?

Jeg tror ikke det. Jeg tror vi ble skapt forskjellige med den hensikt at vi alle skal være det beste vi kan være, og utfylle de rollene vi selv kan best. I Paulus første brev til korinterne (kap. 12) beskriver han hvordan vi alle er ulike lemmer av Kristus kropp, og som ulike lemmer har vi ulike oppgaver.

For noen dager siden sa en ENTP-venninne av meg at hun skulle arbeide med å bli mer J. “Hvorfor det?” spurte jeg. “Jo, fordi jeg tror Gud ønsker det av meg.” “Tror du virkelig Gud ønsker at du skal være en J?!,” spurte jeg vantro. “Ja, Gud ønkser da det beste for oss, og det er da mye bedre å være en J!”

Jeg kan godt forstå hvordan hun tenker. Og jeg tror at når det gjelder J-trekk og P-trekk så er samfunnet noe mer J-vennlig. Det blir sett på som en fordel i jobbsøknader og i referanser å være beskrevet som en organisert og strukturert J. Om jeg tenker tilbake på hvordan jeg tenkte før (da jeg var umoden og uvitende og enda ikke hadde sett lyset -keirsey that is) så husker jeg at jeg også irriterte meg noe over den type mennekser (p-er ser jeg nå) som bare hele tiden fikk nye idéer og startet opp nye prosjekter rundt omkring, men som aldri fullførte dem. Hva skulle vi med disse tilsynelatende ansvarsløse og vimsete ‘rote-koppene’?

Heldigvis, ser jeg nå, så er ikke alle like J som meg (på Keirseys test scoret jeg 2 P og 18 J!!). Hadde alle vært det hadde det startet opp få nye prosjekter rundt omkring (det med å starte opp prosjekter er bare ett aspekt av det å være en J eller en P, men jeg velger å se på dette aspektet i denne posten, selv om det er mange flere). Jeg vil ikke starte opp noe uten jeg kan gi meg fullt ut i det og har en tro på at jeg kan gi 100% og gjøre mitt beste, og at jeg har tid til å følge det opp. Jeg er redd for å feile (ja, dette har også noe å gjøre med mine perfeksjonistiske tendenser, men så tror jeg også j-er har en høyere tendens til å være perfeksjonistiske enn p-er, som Julie blogget om her.). Mine p-dominerte bekjente derimot har nye idéer og nye prosjekter på gang stadig vekk. Og nei, de klarer sjeldent å følge opp alt de starter på, men det gjør ikke noe, for det er ofte en J der klar til å overta! Og om den j-en aldri dukker opp, så var det likevel verdt et forsøk, og så går det kanskje bedre med neste prosjekt. J-er og P-er utfyller hverandre. Vi trenger begge deler. Jeg tror ikke at Gud har en forkjærlighet hverken for P-er eller J-er. Jeg tror at han ønsker at du skal finne ut hva du ble skapt til å være, og bruke dine særegne trekk til å tjene han som best du kan. Er du skapt til å være en hånd, vil du ikke føle deg vel om du får øyets plassering. Selv ikke om samfunnet generelt ser ut til å foretrekke øyer. Som David Keirsey sier det: “our attempts to reshape others may produce change, but the change is distortion rather than transformation.” Vi kan tvinge våre kjære P-venner til å bli mer J, men jeg tror ikke vi vil gjøre hverken dem, oss selv, Gud eller samfunnet generelt en tjeneste.

“Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” (kor 12. 12-26)

Andre tanker som har vært diskutert i det siste er om en bestemt personlighetstype er nærmere Gud enn andre. I min vennekrets har det vært debattert at ved å være en NT kan en ha en sunnere relasjon til Gud ved å slippe de ustabile følelsene som en NF ofte kan ha, og på grunn av NF-ens tendens til å ‘lettere gi etter for fristelser’. Jeg, en NF, vet at jeg har enklere for å gi meg hen til følelser enn en NT, og å gi seg hen til alle slags følelser er ikke alltid like lurt. Men det er ikke alltid dårlig heller! Alle følelser er ikke egoistiske lyster! Medfølelse, brobygging og relasjonskapning er også trekk som kjennetegner NF-en. Jeg har tro på at en NF kan utvilke Åndens frukt som inkluderer selvbeherskelse (gal. 5.22) og samtidig være en NF.

NF-er har en tendens til å ha en iver og en entusiamse som er sjeldnere funnet blant de mer rolige og stabile rasjonalistene, nettopp på grunn av NF-enes tendens til å hengi seg til følelser. Jeg vil ikke ikke bytte bort min iver og entusiasme, og tror heller ikke at dette er nødvendig for å utvikle en bedre selvkontrol. Hva jeg har skjønt er at våre særtrekk vil være både våre styrker og våre svakheter, avhengig av situasjonen og hvordan vi bruker dem. Men den Hellige Ånd kan arbeide i alle de ulike personlighetene og bruke våre særtrekk til det beste.

(se gjerne Jonas post angående NF/NT-konflikten)

Jeg tror ofte vi begår en stor feil når vi snakker om det vi kaller selv-realisering og om å vokse opp og utnytte vårt potensiale til det fulle. Selv-realisering vil for de ulike personlighetene bety helt forskjellige ting. Maslow foreslo at toppen av selvrealisering var ‘kunnskap for kunnskapens skyld’. Dette er helt klart et NT trekk. For en SP vil ikke selv-realisering være kunnskap og teorier. For en ESFP f.eks vil det være noe i retning av å skape mest mulig lek og moro ut av livets situasjoner, gi vennene ‘a good time’, være generøs og å være med på det som skjer.

Jeg tror ikke på at Gud har skapt et idealmenneske som han bare driver og masseproduserer. Jeg tror at Gud er idealet, og at vi sammen, med alle våre særtrekk og med Den hellige Ånd som virker i oss, kan virke som Jesu legeme her på jord. Sammen er vi idealet!





Bitre tårer og egenkjærlighet

14 05 2008

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…





Food, Oh Wonderful Food!

30 04 2008

I dag tidlig hadde jeg en smertefull opplevelse i det jeg forsøkte å få igjen glidelåsen på dongeribuksen min. Det endte med at jeg måtte bytte bukse. Når jeg tar en titt på disse begynner jeg å forstå hvorfor…





How do I know when I am in love?

12 04 2008

Da jeg først fikk utdelt listen (som for øvrig er hentet fra boken “the dating game”) med de 13 punktene som skulle fortelle meg om jeg er “in love” så syntes jeg det var latterlig. “Jeg vet da når jeg er forelsket eller ikke,” tenkte jeg for meg selv. Men etter å ha lest gjennom listen et par ganger gikk det opp for meg at den skulle ikke fortelle meg om jeg hadde følelsen som jeg ofte tenker på når jeg hører begrepet “in love”. Listen skulle ikke fortelle meg om jeg hadde sommerfugler i magen eller ikke. Den skulle gi meg råd om hvilken type kjærlighet som er bra å ha for å få et godt ekteskap. Og jeg liker den :) Så om du tenker på å gifte deg, ta gjerne en titt ;)

“If a person in courtship possesses the love necessary for a good marriage, certain attitudes, feelings, conditions, and circumstances should be present. If you are in love with a person most of the following should prevail.”

•You will be concerned about our physical appearance (dress and grooming) and your personal conduct.

•You will have faith and trust in that person. In true courtship love is a two-way fidelity and trust will always be present. They are the Siamese twins that cannot be separated.

•You will really not have a desire to date other people. Those who you once thought you loved will recede into the background and into insignificance.

•You will want to see, to meet and to know this person’s parents, brothers, sisters, relatives and friends. You will be anxious to please them. You will be concerned about the well-being of those near and dear to the one you love.

•You will delight in the personal accomplishments of the person you love. You will not be jealous of that person’s achievement.

•You will have respect for the one you love. You will respect that person’s values, beliefs, moral standards, rights and needs. You will respect that person as person, a total person.

•You will have a feeling of inner security as a result of your love for this person. You will be self-confident, relaxed and happy even in the face of major personal, social, or financial problems.

•You will be lonely when circumstances force you to separate. It will be difficult for you to keep your thoughts and dreams off your lover.

•You will sacrifice for the person you love in many different ways.

•You will be hurt when you sweetheart is hurt or criticized. You will rush to the defense of your love one. It’s not a case of “my sweetheart is wrong or right” but rather, it is an illustration of the nature of love.

•You will want this person to become in marriage, the father or mother of your children. You will want your children to have the character, qualities and attitudes of your sweetheart.

•You can honestly say that your interest in this person is not simply a physical attraction, a sexual interest, but rather, your interest is in the total person, as a complete personality, involving every aspect of life. To be sure, to be in love with a person includes physical attraction and sexual interest in marriage. This is a major aspect of love. But if this is the only interest between couples, then it is not love it is lust.

•Other people will know that you are in love. It is nearly impossible for a person in love to keep it a secret.