Arbeid og Identitet

Jeg leste en interessant artikkel av arbeidspsykolog Anton Eg Andersen på religion.dk. Han beskriver hvordan folk blir stresset fordi arbeidet er deres identitet. Jeg  kjenner så godt igjen hva han beskriver, med tanke på hvordan jeg har det med studiene. Her kommer et utdrag:

“Et vigtigt forhold, jeg gerne vil pege på, er sammenhængen mellem arbejde og identitet. I vores samfund er der en så stor tilbøjelighed til at sammenkoble arbejde og identitet, at man ofte sætter lighedstegn mellem de to, så din identitet ender med at blive det, du er og det, du præsterer i dit arbejde.

Denne sammenkobling af arbejde og identitet er meget sårbar, og den er ikke spor kristen, når man ser på menneskelivet i evangeliets lys. Her handler det for den enkelte om at være den, du er som et Guds barn, og ikke om at præstere en hel masse og først være noget, når man har leveret præstationerne.”

Du kan lese hele artikkelen her.

The american or korean way?

Jeg sitter på sengen min og gleder meg over min nye, fem meter lange, internett-kabel. Endelig internett, og tilogmed fra senge-kanten

Min koreanske rom-venninne, Hyo Jung (en søt jente hvis navn jeg har problemer med å uttale),  forsøker å oversette en koreansk kjærlighetsfilm for en amerikaner.  Men det høres ikke helt ut som de to kan bli enige om hva kjærlighet er for noe…

Amerikaner: “But she doesn’t love him!”
Koreaner: “But he’s from a good family! And he makes a lot of money! And her family approves of him! He’ll give her security.”
Amerikaner: “But… But.. she doesn’t.. she doesn’t love him!!”

Man putter inn det man vil ha ut II

Del I: Innledning

Del II: Medias påvirkning: Pornografi og seksuell vold

(Studier, forskningsresultater, flere eksempler og illustrasjoner er hentet fra “Exploring Social Psychology” av psykologi-professor David G. Myers, femte utgave,  publisert av McGraw-Hill Companies.)

Mellom 1960 og tidlig på 1990-tallet skjedde det en femdobling i arrestasjoner av voldelige unge. Denne dramatiske økningen i voldelig ungdoms-kriminalitet vekket forsker-trangen hos flere psykologer. Hvilke krefter forårsaket denne forandringen? Hva var det som fikk voldeligheten til å øke så dramatisk?

Alkohol bidrar til aggresjon, men alkoholforbruket hadde ikke hatt noen dramatisk endring siden 1960. Andre biologiske faktorer (testosteron, gener, nevrotransmittorer) påvirker også aggresjon, men disse hadde heller ikke gjennomgått noen stor forandring. Kunne den økte volden skyldes medias økte fokus på, og bilder av, ukontrollert seksualitet og vold?

Dette spørsmålet oppstod fordi den økte hyppigheten av kriminell vold, inkludert seksuell tvang, økte samtidig med tilgjengeligheten av vold og seksuelt materiale i media. Denne økningen av vold og seksuelt materiale i media startet under den “seksuelle revolusjonen” på 1960-tallet. Er den historiske korrelasjonen en tilfeldighet? For å finne svar på dette har forskere utforsket de sosiale konsekvensene av pornografi, og effekten av vold i filmer og på tv.

Pornobransjen – en multi-million dollar industri

Pornobransjen er en multi-million dollar industri i USA (Tenk på hvor mange millioner av fattige barn som kunne fått mat og skolegang for denne summen!!). Pornografi har i USA blitt en større business enn profesjonell fotball, basketball og baseball kombinert (national research council, 2002, Rich, 2001; schlosser, 2003).

Utsettelse for pornografi har flere effekter

Gjentatt utsettelse for fiksjonell erotikk har flere effekter. Det kan redusere tiltrekningen for ens egen, mindre spennende, virkelige partner (kenrick og andre, 1989). Det kan også øke ens akssept for utenomekteskapelig sex og for kvinners seksuelle underkastelse til menn (zillmann, 1989). Kjønnsrollemønstrene i filmer påvirker seerenes oppfattelse av menn og kvinner, og i flere porno-filmer er det  mannen som er den dominerende og som får det slik han vil. Kvinnen blir ofte presset til sex og må underkaste seg mannen. I flere filmer blir kvinnen fremstilt som et objekt hvis eneste oppgave er å tilfredsstille andre. Etter å gjentatte ganger ha sett mannen og kvinnen i slike roller vil dette påvirke seerens syn på hva som er normalt.   Pornografi fremmer troen på at sex er noe upersonlig, og det reduserer menns sympati for kvinner, samtidig som det øker deres aggresjon rettet mot dem.

Voldtektsmyten

Soisial-psykologisk forskning på pornografi har fokusert mest på avbildinger av seksuell vold. En typisk voldelig seksuell scene består av en mann som tvinger en kvinne til å ha sex med ham. Hun motstår først, og forsøker å bruke alle sine krefter på å slåss mot mannen. Men gradvis blir hun selv seksuelt opphisset, og all hennes motstand smelter bort. Dette er hva som blir kalt “voldtekts-myten”: myten om at noen kvinner ville like seksuelle overgrep.

Sosialpsykologisk forskning viser at å se på slike fiksjonelle seksuelt voldelige scener ødelegger ens oppfattelse av hvordan kvinner responderer til seksuell tvang, og det reduserer menns sympati, og øker menns aggresjon mot kvinner. Det er klart at det er lett å  miste sympatien for seksuelt misbrukte kvinner om man tror at de egentlig liker den behandlingen de får.

Jo mer man ser, jo mer tolererer man…

Neil Malamuth og James Check (1981) viste enten to ikke-seksuelle filmer, eller to filmer som viste en mann som seksuelt overfalt en kvinne til mannlige universitetsstudenter. En uke senere ble disse mennene undersøkt på ny, og det viste seg at de som hadde sett filmene med mild seksuell vold hadde lettere for å akseptere vold mot kvinner. Andre studier bekrefter at utsettelse for pornografi øker akssepten for voldtektsmyten. For eksempel: Etter å ha brukt tre kvelder på å se på seksuelt voldelige filmer så ble mennene i eksperimentet mindre plaget av volden. Sammenlignet med andre som ikke hadde sett disse filmene så uttrykte de tre dager senere mindre sympati for kvinner som ble misbrukt i hjemmet, og de så på kvinnenes skader som mindre alvorlige.  Forskerene Edward Donnerstein, Daniel Linz og Steven Penroduttalte: “Hvilken bedre måte finnes det for en ond karakter for å få mennesker til å reagere rolig på torturen og mutilasjonen av kvinner, enn å vise en gradvis eskalerende serie av slike filmer?”

Sammenheng mellom tilgjengelighet av pornografi og seksuelle forbrytelser?

Korrelasjonsstudier (en korrelasjon er en sammenheng – korrelasjonsstudier avgjør om det er en sammenheng mellom to faktorer) viser at det er en korrelasjon mellom tilgjengeligheten av pornografi og antall voldtekter. John Court (1985) la merke til at rundt om i verden, da pornografi ble mer tilgjengelig i løpet av 1960-årene og 1970-årene, så økte antallet rapporterte voldtekter kraftig – bortsett fra i land og områder hvor pornografi var kontrollert. På Hawaii så ble antallet rapporterte voldtekter nidoblet mellom 1960 og 1974. Da restriksjoner ble midlertidlig innført så sank antallet. Da restriksjonene senere ble mindre strenge, så steg antallet igjen (Det må nevnes at det finnes noen land som går i mot denne trenden. For eksempel så er voldelig pornografi tilgjengelig i Japan, men her er voldtektshyppigheten lav, noe som minner oss om at andre faktorer også er viktige).

I en annen korrelasjonsstudie så oppdaget Larry Baron og Murray Straus (1984) at salget av seksuelle magasiner (som “Hustler” og “Playboy”) i de 50 amerikanske statene korrelerte med antallet voldtekter i hver stat, og denne korrelasjonen var like tydelig etter at man hadde kontrollert for andre faktorer, som prosentandelen av unge menn i hver stat. Alaska var nummer 1 i salg av sex-magasiner, og nummer 1 i voldtekter. Nevada fulgte som nummer to i begge mål.

Det er vanlig at mennesker som er dømt for seksuelle forbrytelser forteller om bruk av pornografi. William Marshall (1989) rapporterte at voldtektsmenn fra Ontario i Canada og barne overgripere brukte pornografi i mye større grad enn menn som ikke var overgripere. Studier av serie-mordere (foretatt av FBI) og av mennesker som har misbrukt barn seksuelt (foretatt av Los Angeles Police Department) rapporterte også om mye eksponering for  pornografi (Bennett, 1991; Ressler og andre, 1988).

Normale, oppegående, sunne mennesker kan da ikke bli påvirket?

En kan argumentere med at en ikke kan trekke noen konklusjoner basert på korrelasjonsstudier. Kanskje er det slik, vil noen si, at noen mennesker er født med et eller annet avvik i hjernen, og disse menneskene er i stand til å voldta, til å drepe, og til å misbruke barn. Det er disse syke menneskene – disse menneskene som var syke “helt fra begynnelsen av”- som gjør alt dette. Og de har ikke blitt påvirket og ødelagt av den store mengden vold og pornografi de har blitt utsatt for, men de utsetter seg for dette fordi de er unormale og tiltrukket av dette i utgangspunktet. Men selv om slike argumenter kan sette spørsmålstegn ved konklusjoner basert på korrelasjonsstudier, så er lite verdt når det kommer til kontrollerte laboratorie-eksperiment, hvor tilfeldig valgte menn er deltakere. Disse mennene er som regel oppegående universitets-studenter.  Konklusjonen fra de 21 ledende forskerene som har drevet med kontrollerte eksperiment på området var klar og uten rom for tvil: “Utsettelse for voldelig pornografi øker straffende atferd mot kvinner” (koop, 1987).

En av disse forskerene, Edward Donnerstein (1980) viste 120 mannlige universitetsstudenter en nøytral, en erotisk eller en aggressiv erotisk film. Så skulle mennene delta i et nytt eksperiment, trodde de ( det “nye” eksperimentet var egentlig bare del 2 av det første. Dette var den avgjørende delen som skulle gi konklusjonene). I dette “andre” eksperimentet skulle de lære menn eller kvinner noen meningsløse stavelser ved å velge hvor mye sjokk de ville gi for feil svar. Mennene som hadde sett den erotisk voldelige filmen gav mye sterkere sjokk, spesielt når de ble sinte og når offeret var en kvinne.

Friheten til ødeleggelse

På samme måte som tyskerene stille tolererte de degraderende anti-jødiske bildene som gav liv til holocaust, så tolererer de fleste mennesker i dag medias bilder av kvinner som blir trakassert, misbrukt og voldtatt. Det er, som nevnt ovenfor, vitenskapelig dokumentert at disse bildene i media ødelegger for mange, mange mennesker. Ikke bare de som begår forbrytelser og de som er offer for disse (som om ikke det er mange nok!), men også de som blir sitt eget offer – de mange som i sitt stille sinn strever med unaturlige lyster og en tilsynelatende uovervinnelig avhengighet av bildene media har å tilby.

Men likevel, på tross av enkeltindividene, familiene og samfunnet som påtar seg seg store skader, så blir vi skremt av ord som “sensur”, “restriksjoner” og “forbud”. Vi kjemper for individets rett til å velge selv, og om dette valget innebærer en demoralisering og ødeleggelse av en selv og andre, så er det likevel få som vil sette en stopper for det. Mennesker vil ikke miste friheten. Men hvor mye glede vil denne friheten gi om vi bruker den som en unnskyldning for ødeleggelse?

Man putter inn det man vil ha ut

Del 1: Innledning

Sist sommer arbeidet jeg i kjøttdisken på Spar. Om nettene drømte jeg om koteletter, sylte og entrecôte. Denne sommeren arbeider jeg som miljøarbeider. Nå drømmer jeg om brukerene, og tar meg selv i å overføre rutiner og handlingskjeder fra jobben inn i fritiden. Jeg blir forundret over hvor påvirket jeg blir av det jeg driver med. Men hvorfor blir jeg egentlig forundret? Jeg mener, hva annet skal jeg bli påvirket av, annet enn det jeg driver med? Vi er hjernen vår, er vi ikke? Og i løpet av dagen kan vi fylle denne hjernen med en hel masse, som koteletter, sylte, entrecôte og miljøarbeid. Og når hjernen vår om natten skal bearbeide all denne informasjonen som er kommet inn, er det naturlig at det er nettopp deler av denne informasjonen vi drømmer om.

En annen episode som har gjort inntrykk på meg når det kommer til hvordan ting jeg bruker tid på plutselig synes å ha overtatt hele bevisstheten min (og kanskje også underbevisstheten) er fra ferien på hytta til Jonas’ far. Vi hadde skolefri, og jeg koblet helt ut. Skole-oppgaver og andre plikter fantes ikke. Men det gjorde derimot bønnespillet.  Etter bare et par dager drømte jeg om black-eyed beans og soy-beans, og ulike spille-strategier ble vurdert og forkastet i hodet mitt. Det var som om bønner var det eneste jeg kunne tenke på. Sår man bønner, så høster man bønner…

Jeg ser det i mitt eget liv, hvordan musikk, bøker, filmer, tv-programmer, samtaler, jobb og fritidsaktiviteter påvirker meg. Det påvirker hvordan jeg tenker, holdninger, følelser og humør (Noen vil kanskje si at dette er ikke noe som påvirker meg, men at det er meg. Jeg liker dog å tenke at jeg er noe eget. At jeg er noe annet enn det jeg gjør, men jeg skal forsøke å unngå å gå lengre inn i denne tanken akkurat nå. ) Jeg ser det også på andre. Jeg ser det på barna i barnehagen. De mener det de nettopp hørte barnehage-tanten mene, og 6-åringene kommer med sitater fra Hanna Montana. Avogtil kan jeg kjenne jeg nesten blir litt skuffet når jeg oppdager at et barns morsomme utsagn bare er en gjentagelse av hva det akkurat hørte den voksne si. Det virker til tider som om barnet bare er et produkt av miljøet.

Som den idealisten jeg er finner jeg ikke dette tilfredsstillende. Det er typisk idealister å søke å finne individets “sanne” identitet. Jeg søker individets egen, ekte, indre “kjerne”. Men ofte må jeg spørre meg selv om det finnes en slik personlig kjerne, en kjerne som er noe mer enn de erfaringene som individet har gjort seg, eller om det er nettopp disse erfaringene som er denne kjernen.

Nå tror jeg fremdeles det er noe medfødt eget med hvert individ, at mennesker har en egen identitet og bearbeider informasjon forskjellig helt fra begynnelsen av. Jeg tror også man kan lære seg å bearbeide informasjon på nye måter. Derfor vil ikke den samme informasjonen, eller den samme stimulusen om du vil, føre til den samme responsen hos alle. Det er derfor ikke gitt at en bestemt stimulus (stimulusen kan for eksempel være en hoggorm på stien) vil føre til den samme responsen hos alle (et eksempel på en respons til denne stimulusen vil være et hyl – den responsen er jeg ganske sikker på at jeg ville hatt. Men jeg tror ikke f.eks Lars ville hatt den samme responsen, selv om hoggormen (stimulusen) var den samme). I stedet for å si at en bestemt stimulus fører til en bestemt respons, blir det derfor mer korrekt å si at stimulusen sammen med individet fører til en respons, og denne responsen vil følgelig variere avhengig av individet.

Poenget mitt er at jeg tror ikke vi er rene, enkle produkter av det vi tar inn, for vi behandler det vi tar inn ulikt. Men alle mennesker påvirkes og formes i større eller mindre grad. Og derfor er der ingen tvil om at det vi bruker døgnets 24 timer på har en stor betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Og kanskje har vi muligheten til å bli mer slik vi ønsker å være om vi passer mer på at det vi putter inn matcher med det vi gjerne vil at skal komme ut?

I den forbindelse vil jeg fokusere på media, for informasjon fra media er noe vi putter inn i hjernen vår ganske ofte. Vi bruker tid på radio, tv, filmer og internett. Jeg har lyst til å dele med deg noen av de studiene og forskningsresultatene som omhandler i hvilken grad media påvirker atferden vår. Dette vil jeg gjøre i del to og del tre av denne posten. Disse delene vil blant annet ta for seg pornografi, seksuell vold, og tv.

…

Del II: Pornografi og seksuell vold

Full Catastrophe Living

While we are now blessed with “24/7 connectivity”, so we can be in touch with anybody anywhere, at any time, we may be finding, ironically enough, that it is more difficult than ever to actually be in touch with ourselves. What is more, we may feel that we have less time in which to do it, although each of us still gets the same 24 hours a day as everybody else. It’s just that we fill up those hours with so much doing, we scarecely have time for being anymore…

 -Jon Kabat-Zinn

Tenk deg glad

Jeg er kommet tilbake til haugalandet, og sommeren har for alvor startet, med soling, sommer-jobber, lesing og alt annet som hører sommeren til. Som vanlig er planene mange, men tiden begrenset. Men sommer er det like fullt, selv om jeg må innse at jeg heller ikke i år vil få tid til å lese alle bøkene, blogge alle postene, eller besøke alle stedene. Men hvorfor dvele ved tanken om alt en ikke får gjort, når en heller kan glede seg over alt en faktisk får gjort?, som David D. Burns ville sagt.

David D. Burns er forfatteren av boken “Tenk deg glad! Håndbok” som jeg har startet å lese (jeg kjøpte boken fra denne siden. Her kan du også lese mer om den.).  “Tenk deg glad! Håndbok” er oppfølgeren til boken “Feeling Good: The new mood therapy” hvor dr. David Burns introduserte en ny og banebrytende medisinfri terapi mot depresjon. Dette var kognitiv atferdsterapi (KAT) som baserer seg på å aktivt endre hvordan en tenker, og dermed også endre følelser og atferd.  Denne boken fikk en eventyrlig suksess i USA, og KAT har vist seg å ha stor effekt. Som psykologistudent ved UIB har jeg fått det innprentet at det er forskjell på “populærpsykologi” og vitenskap, og jeg har lært om kriterier og empiriske undersøkelser som skal til for at en form for terapi skal bli tatt seriøst. Denne formen for terapi oppfyller disse kriteriene. Terapien har en seriøs, veldokumentert effekt, og studiene som er gjort er publisert i prestisjefylte vitenskapelige blader. Henvisninger til forskere, artikler og psykologiske tidsskrifter står oppført i boken.

I “Tenk deg glad! Håndbok”, som også er blitt en bestselger i USA og i en rekke andre land, kommer Burns blant annet med en mange nye virkningsfulle teknikker og beskriver trinn-for-trinn-øvelser som vil hjelpe deg med å takle problemer som du -og mange med deg- sliter med i hverdagen.

Jeg bruker markeringstusjen flittig når jeg leser, og det er veldig mye jeg gjerne vil dele. Men der er ikke tid for alt, ikke i denne omgang i alle fall. Men jeg vil veldig gjerne dele noen vanlige “tanke-feller” med deg. Dette er “tanke-feil” som vi ofte gjør, og som påvirker følelsene og handlingene våre negativt. Jeg tar meg selv ofte i å gå i noen av fellene, og nå som jeg vet mer om dem kan jeg for eksempel si til meg selv at “Hei, serina, nå driver du med “alt eller intet tenkning”. Det er ikke veldig oppbyggende”. Og så kan jeg rekonstruere tankene mine, og forsøke å skape noe positivt ut av dem i stedet.

10 tankefeller (fra Burns “Tenk deg glad! Håndbok”)

1. Alt eller ingenting tenkning: Du ser ting i sort-hvitt. Dersom en situasjon ikke er helt perfekt, anser du den som totalt mislykket. Da en ung kvinne på diett spiste  en skje iskrem, sa hun til seg selv: “jeg har fullstendig ødelagt slankekuren.” Denne tanken gjorde henne så opprørt at hun satte til livs en hel liter is!
2. Overgeneralisering: Du oppfatter én eneste negativ hendelse, som for eksempel en avvisning i et romantisk forhold eller et tilbakeslag i karrieren, som et endeløst mønster av nederlag. Du bruker ord som “alltid” eller “aldri” når du tenker på det. En deprimert selger ble fryktelig opprørt da han oppdaget fugleskitt på frontruten på bilen sin. Han sa til seg selv: “Typisk at akkurat jeg har uflaks! Fuglene skiter alltid på min bil!” (Det er ganske interessant å legge merke til hvordan vi bruker ordene alltid og aldri. Forsøk selv. Det stemmer som regel ikke!)
3. Mentalt filter:Du plukker ut en enkelt negativ detalj og dvelser utelukkende ved den, slik at ditt syn på den vireklige verden formørkes. Du får f.eks mange positive kommentarer for et foredrag du har holdt (eller en tale i kirken ), men en kommentar består av mild kritikk. Du blir helt besatt av denne reaksjonen og ser helt bort fra alle de positive tilbakemeldingene.
4. Diskvalifisering: Du avviser positive erfaringer ved å insistere på at de “ikke teller”. Hvis du gjør en god jobb, sier du kanskje til deg selv at den ikke var god nok, eller at hvem som helst kunne gjort det like bra. Å diskvalifisere seg selv betyr å fjerne gleden fra livet, og det får deg til å føle deg utilstrekkelig og utilfreds.
5. Trekke forhastede konklusjoner: Du fortolker hendelser negativt når fakta som eventuelt kunne støttet dine konklusjoner, er fraværende. Tankelesning: Uten å sjekke det, trekker du uten videre den konklusjonen at noen reagerer negativt mot deg. Spådomskunst: Du forutsier et negativt utfall. Før en prøve sier du til deg selv: “Jeg kommer til å gjøre det dårlig. Hva om jeg stryker?” Hvis du er deprimert sier du kanskje: “Jeg blir aldri bedre.”
6. Overdrive eller minimalisere: Du overdriver eller forstørrer betydningen av problemene og feilene dine, eller du minimaliserer betydningen av de gode egenskapene du besitter.
7. Emosjonell resonnering: Du antar at de negative følelene du opplever nødvendigvis reflekterer virkeligheten slik den er: “jeg er livredd for å gå om bord i et fly. Det må være veldig farlig å fly.” Eller: “jeg har dårlig samvittighet. Jeg må være en motbydelig person.” Eller: “jeg er sint. Det beviser at jeg blir behandlet urettferdig.” Eller: “Jeg føler meg mindreverdig. Det betyr at jeg er en annen rangs person.” Eller: “jeg føler at det ikke finnes noe håp. Jeg må virkelig være en håpløs person.”
8. Burde-skulle-må-utsagn: Du sier til deg selv at ting burde ha vært slik du håpet eller forventet at de skulle være. En begavet pianistinne sa til seg selv etter å ha spilt et vanskelig stykke på piano: “jeg burde ikke ha gjort så mange feil.” Dette vakte slik motvilje i henne at hun holdt opp med å øve i flere dager. Å “måtte” “skulle” og “være nødt til” er lignende syndere. Utsagn med “burde” som er rettet mot deg selv fører til skyldfølelse og frustrasjon. Utsagn med “burde” som rettes mot andre eller mot verden som helhet fører til sinne og frustrasjon.
9. Stempling: Å sette stempel er en ekstrem form for “alt eller ingenting tenkning”. Istedenfor å si: “jeg gjorde en feil”, setter du et negativt stempel på deg selv: “jeg er en taper.” Du kan også stemple andre. Stempling av seg selv og andre er en temmelig irrasjonell handling. Du er nemlig aldri det samme som det du gjør. Det finnes mennesker i verden, men ikke “idioter”, “tapere” eller “tullinger”. Disse stemplene er bare unyttige abstraksjoner som fører til sinne, angst, frustrasjon og lav selvrespekt.
10. Personliggjøring og bebreiding: Personliggjøring er noe som skjer når du holder deg selv personlig ansvarlig for en hendelse som ikke er helt under din kontroll. Da en kvinne fikk melding om at barnet hennes hadde problemer på skolen, fortalte hun seg selv: “dette viser bare hvilken dårlig mor jeg er”, istedenfor å prøve å finne årsaker til problemet og derved hjelpe barnet sitt. En annen kvinne ble slått av mannen sin. Hun sa til seg selv: “Hadde jeg bare vært bedre i sengen, ville han ikke ha slått meg.” Personliggjøring fører til skyldfølelse, skam og følelser av utilstrekkelighet.
    Noen gjør akkurat det motsatte. De bebreider andre eller omstendighetene for problemene sine og overser måter de selv bidrar til problemet på: “Grunnen til at ekteskapet mitt er så dårlig, er at ektefellen er totalt urimelig.” Bebreiding fungerer vanligvis ikke særlig bra, for andre vil neppe finne seg i å bli gjort til syndebukker, og de vil derfor kaste beskyldningene rett tilbake til deg.

Det er tankene dine, og ikke ytre faktorer som skaper sinsstemningene dine (man ser tydelig at det ikke er ytre faktorer som skaper sinnsstemninger når flere personer som opplever de samme tingene reagerer helt ulikt). Spesifikke typer av negative tanker forårsaker spesifikke negative følelser. For eksempel vil troen på at du er i fare gjøre deg engstelig eller redd. De negative tankene som gjør deg deprimert, engstelig, sint, frustrert eller gir deg skyldfølelse, er ofte forvrengte og urealistiske, selv om de i øyeblikket synes å være holdbare argumenter. Det første skrittet på veien mot å bryte ut av en negativ sinnsstemning er å erkjenne at det er en nær forbindelse mellom tankene og følelsene dine, og å gjenkjenne tanke-feller, som de 10 nevnt ovenfor. Det neste skrittet er å gjøre aktive forsøk på å forandre disse tankene. Det virker

Sommer, sol og eksamensfri

I dag har jeg tilbragt mesteparten av dagen ute på terrassen, på toppen av Alrek. Jeg tok med dyna og mp3-spilleren, og der ble jeg liggende. Jeg skulle nok ha vært litt flinkere med solkremen, for resultatet ble noe rødt og flekkete. Men deilig var det likevel

Eksamen er vel overstått, og sommeren er kommet. Solen skinner og nettene er lyse og lange. Jeg ser frem til de neste to månedene, og er spent på hva jeg vil lære. Jeg føler jeg alltid bruker å lære noe om sommeren. At jeg vokser og modnes. Kanskje litt ironisk, siden jeg går på skole og studerer resten av året – er kanskje da jeg burde føle at jeg lærer mest. Og jeg lærer jo absolutt mye av studiene, men det er som om sommeren tilbyr en annen form for lærdom. Om sommeren har jeg virkelig tid til å samle alle tankene jeg har gjort meg resten av året. Jeg har tid til å lese noen av de mange uleste bøkene på bokhyllen. Jeg har tid til å drømme, tid til å stoppe opp og kjenne på hvordan jeg egentlig har det, tid til å bare være.

Jeg tror nok også at noe av sommeren vil gå med til psykologi-lesning, men nå er det annerledes. Nå ser jeg ikke på bøkene med oppgitthet over alt jeg må kunne for å imponere sensor, nå ser jeg på bøkene med nyskjerrighet og lærelyst, og jeg kan velge ut akkurat de temaene jeg synes er spennende, og de temaene jeg veldig gjerne vil dele med andre. Mye av hva jeg har lært fra å studere psykologi er kunnskap som jeg skulle ønske ble formidlet i den allmenne skolen. Kunnskap som andre enn bare psykologistuderende burde ha kjennskap til. Jeg håper å få formidlet noe av denne lærerike “hverdags-psykologien” gjennom bloggen i løpet av ferien

I løpet av morgendagen forlater jeg min nye yndlingsby, men selv om jeg kommer til å savne Bergen skal det bli godt å komme hjem til søster og mor og alle andre

Nå kjenner jeg at magen min har sterke ønsker om at jeg skal gå å legge mais-kolbene i ovnen og se etter om ikke kyllingen er snart ferdig. Dere får ha en god sommer så lenge, så snakkes vi etter hvert

*Varme og solbrente sommerklemmer*

Velg din sannhet

Jeg skrev et bidrag til bladet “adventungdom” for noen uker tilbake, da temaet for bladet var ærlighet. Sol spurte meg i går hva den handlet om, da bladene hennes har det med å bli borte i posten ;p Jeg poster den her jeg Sol, så kan du lese den. Tror jeg trenger å minne meg selv på hva jeg skrev også

”Jeg skjønner ikke at hun fortalte kjæresten sin at hun har følelser for meg!” Han sitter ved kjøkkenbordet og ser forvirret og oppgitt ut. Han rister på hodet for å understreke hvor lite begeistret han er. ”Skjønner du ikke?” spørr jeg forundret. ”Det tror jeg nok at jeg også ville gjort.” ”Du ville fortalt kjæresten din at du hadde følelser for en annen selv om du planla å ikke forfølge disse følelsene?” ”Vel, ja…” ”Men Serina, hvorfor?!” ”Vel, jeg.. jeg ville følt meg uærlig om jeg ikke hadde delt det.” ”Ville det kommet noe godt ut av du hadde fortalt ham det? Ville han blitt glad? ” ”Ehm, nei, men…” ”Jeg kunne aldri vært i et slikt forhold!” utbryter han.

Det var denne samtalen ved kjøkkenbordet som skulle få meg til å innse hvordan prinsippet om ærlighet kan misbrukes. Hvordan prinsippet om ærlighet kan brukes til å rettferdiggjøre ukjærlige og unødvendige ord og handlinger.

Det ble klart for meg hvordan jeg så mange ganger har brukt begrepet ærlighet som en unnskyldning for min manglende evne til å kontrollere vanskelige følelser. Så mange ganger har jeg kamuflert trangen til å bli forstått, trangen til å ”tømme meg”, ved å kalle den for ”trangen til å være ærlig”. Det synes så mye mindre egoistisk da. Å si ting som sårer, å vise min frustrasjon, å overføre all min uro og bekymring over på andre– det kunne rettferdiggjøres fordi det var ”ekte”. Det var å ikke legge skjul på følelser. Det var å være ærlig.

I denne sammenheng finner jeg det interessant å se på hvordan vi selv er med på å konstruere hva som er sannhet,at vi selv er med på å bestemme hva som er ekte. Å holde tilbake impulsive følelsesutbrudd og tanker er ikke å være uærlig. Det er å være med på å konstruere en god relasjon, konstruere en god sannhet om denne relasjonen. Vi kan forhindre irrasjonelle følelser og destruktive tanker fra å bli virkelighet, forhindre dem fra å bli sannhet, ved å la være å si dem høyt. I det vi sier dem har vi gitt dem liv. De er blitt en del av virkeligheten, og vi kan ikke ta dem tilbake.

Bibelen forteller oss at med Gud så skal godhet og sannhet møte hverandre (salme 85). Godhet og sannhet kan gå hånd i hånd, og de bør gå hånd i hånd. Å være ærlig er ingenting verd om man ikke er kjærlig. Å leve i sannhet og kjærlighet er å leve i frihet. Og å leve i frihet er ikke å være slavebundet av å ”måtte fortelle” alt en sitter inne med. Å leve i frihet er muligheten til å velge det gode, og muligheten til å velge hva som skal være sannheten om de relasjonene man er i.

Det kunne vært meg

Jeg sitter på lesesalen og innser umuligheten i å forsøke å lære alt på pensum før eksamen. Jeg kjenner jeg er anspent. Orker ikke sitte der en time til. Jeg går. Men jeg kan jo ikke bare la være å gjøre noe. Eksamen kommer jo snart, enten jeg er klar eller ikke. Jeg kan ikke sitte stille. Det er ubehagelig. Jeg går den vanlige veien inn på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet og tar en bit av en pølse. Den er ikke en gang stekt, men jeg bryr meg ikke. Det hjelper å spise, tenker jeg. Av en eller annen grunn så hjelper det alltid med mat. Eirin og Stephan ler av meg.

Hun sitter i parken. Hun er så sliten. Og anspent. Hun kjenner at hun må ha noe nå. Hun finner frem pengene fra jakkelommen. “Er det noen som har noe?” spørr hun. Han har. Hun bretter opp armene på genseren. Det er dårlig lys. Vanskelig å finne en åre. Hun bommer på det første forsøket. Men så, så treffer hun. Hun kan kjenne en sterk følelse av tilfredsstillelse bre seg i kroppen. Etterfulgt av en følelse av å være pakket inn i bomull. Det hjelper med heroin, tenker hun. Av en eller annen grunn så hjelper det alltid å ruse seg. Det er ingen som ler av henne.

På lørdag ble jeg kjent med Ingrid. Vi var en gjeng fra kirken som grillet pølser for forbipasserende i Nygårdsparken. Ingrid er en smilende, pratsom, ung kvinne. Etter en samtale og noen pølser utvekslet vi telefon-numre, og hun lagret meg som “Serina-adventist”. “Du kan lagre meg som “Ingrid-narkoman”, lo hun. Hun fikk det til å høres ut som om det er en verden av forskjeller mellom oss. Jeg lurer på.. om vi egentlig er så ulike… Jeg tror ikke det.

Ingen er bare det du ser

Påsketanker fra en psykologi-student

Til tider kan jeg finne meg selv forklare alle handlinger, holdninger og oppfatninger ved å bruke psykologiske og sosiologiske begreper og teorier. Jeg kan finne meg selv sitte i kirken og analysere pastorens tale og hvilke effekter den har på tilhørerene og tenke at “dette her er jo ikke teologi, det er psykologi!” uten å tenke på at det er Gud som har skapt oss, både kropp og psyke, og teologi og psykologi trenger jo absolutt ikke å være motsetninger! Kanksje Gud inspirerte pastoren til å bruke nettopp disse ordene slik at talen kunne ha nettopp denne effekten.

Jeg kan finne meg selv si denne lite gjennomtenkte setningen: “Å, men det er jo ikke annet enn…”. Jeg glemmer at det ikke finnes noe som “ikke er annet enn…”. Er regnbuen kanskje mindre regnbue, mindre pen, eller mindre ekte, fordi den “ikke er annet enn” lys som reflekteres i vanndråper? Selvsagt ikke.

Jeg likte veldig godt noe jeg leste i sosialpsykologi nylig. Jeg vil gjerne dele det: “Explaining why people believe something says nothing about the truth of their beliefs. That is a logically separate issue. A psychology of religion might tell us why a theist believes in God and an atheist disbelieves, but it cannot tell us who is right. Explaining either belief does nothing to change its validity. Remember that if someone tries to discount your beliefs by saying, “you just believe that because…” You might recall Archbishop William Temple’s reply to a questioner who challenged: “Well, of course , Archbishop, the point is that you believe what you believe because of the way you were brought up.” To which the archbishop replied: “That is as it may be. But the fact remains that you believe I believe what I believebecause of the way that I was brought up, because of the way you were brought up.”

Nå er det snart påske, og tid for å feire at Jesus kom for å sone straffen for våre feil. Det er tid for å feire troen på Jesus som verdens frelser. Jeg kom til å tenke på de “moderne og vitenskapelige kristne”, de som ser på Jesus som en fredelig lærer og filosof. De som tror på hans godhet og korsfestelse, men ikke på hans kraft og oppstandelse. De som lar Jesus forbli liggende i graven i sin påskefeiring. Og det gir meg lyst til å sitere Paulus: “Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp , er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde.” (1.kor 15. 12-20)

Min tro (og Paulus sin tro) på at Jesus er stått opp fra de døde kan helt sikkert forklares ut fra sosiologiske og psykologiske perspektiver. Og fra andre perspektiver også. Men det spiller ingen rolle. Gud er Herre over både psykologi og sosiologi, og alt annet. Uten han hadde det ikke vært noen psyke eller noen sosiale relasjoner.  Sosiologi og psykologi gjør ikke Gud mindre virkelig! Tro på, og gled deg over at Jesus er stått opp.  God påske!