Akkurat i tide…

“Nå hadde jeg ikke orket å gå ett eneste skritt til,” tenker jeg i det jeg setter fra meg den tunge skuldervesken med alle handlevarene. Så lang veien hjem hadde syntes i dag med den tunge vesken  gnagende over skulderen. Endelig hjemme. Akkurat når jeg trengte det. Det er i grunnen ganske merkverdig det. At det er som regel først når en har nådd målet at en tenker at en ikke hadde orket ett eneste skritt til. Vi kommer som regel frem akkurat i tide

In the name of love

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.

All- or nothing-thinking

Do not commit the error, common among the young, of assuming that if you cannot save the whole of mankind you have failed. ~ Jan de Hartog

Jennings teori og min personlige erfaring

“Kan det virkelig være så enkelt?” tar jeg meg selv i å tenke de sene nattetimer. Da slår det meg at det er nettopp dette som er tittelen på Timothy R. Jennings bok som jeg har brukt store deler av de siste dagene på å lese.

Jeg ser ikke alltid hvorfor jeg er plaget av skyldfølelse og dårlig samvittighet. I noen tilfeller finner jeg det bare ikke logisk. “Jeg har da ikke gjort noe galt, har jeg?”

Men i natt så jeg det. Jennings teori gav mening. Enkel, men så innsiktsfull. Hjelpsom, men samtidig så finner jeg noen aspekter så deprimerende (selv om jeg tror at hans hensikt nettopp er det motsatte; å gi håp og helbredelse).

Jeg skjønte hvorfor jeg i natt følte meg så dårlig. Det var ikke handlingen jeg hadde utført i seg selv som var gal (though det vil nok være uenigheter om dette, men det er egentlig ikke poenget. Det kunne vært en hvilken som helst handling), det var hva som fikk meg til å utføre handlingen! Jeg hadde brukt fornuften og kommet frem til at dette er egentlig ikke så lurt. Jeg hadde hørt at min samvittighet sa at “dette bør du egentlig ikke gjøre Serina.” Men så hadde jeg lyst til å gjøre det likevel. Jeg handlet på impulser og ignorerte at fornuften og samvittigheten min ikke var enig.

Skyldfølelsen kommer av, skjønner jeg nå etter at jeg har lest Jennings, at jeg bare fulgte mine impulser og gikk i mot min fornuft og samvittighet. Ikke fordi denne handlingen i seg selv nødvendigvis er gal, men fordi jeg vet at jeg kunne hatt lyst til noe annet, noe som virkelig er galt, og om jeg i slike tilfeller også ignorerer fornuften og samvittigheten så kan det gå galt. Fryktelig galt.

Poenget er at mangel på selvkontroll trenger ikke alltid å ha store, innlysende, negative konsekvenser. Jeg kan bli sett på som spontan og morsom, fordi jeg dropper en dag med eksamenslesning fordi jeg heller vil finne på noe gøy med venner. Jeg kan bli sett på som generøs og snill fordi jeg bruker resten av pengene mine på å spandere is på ungdomslaget i kirken. Og disse handlingene er ikke feil i seg selv. Jeg tror det kan være sunt å velge å gjøre slike ting avogtil, men ikke hvis en velger imot sin fornuft og samvittighet! Hvis min fornuft og samvittighet forteller meg at i dag burde jeg egentlig være hjemme og lese, for det er faktisk viktig å stå den eksamenen, eller den forteller meg at jeg har snart tom for penger på kontoen, så nå er ikke tiden for å være spandabel, men jeg likevel velger å gjøre det, så kan jeg utføre handlinger som i teorien kan være “korrekte”, men som likevel vil bli feil fordi den egentlige grunnen til at jeg gjør det er mangel på selvkontroll.

Jennings er en kristen psykiater. I boken “could it be this simple?” setter han opp et hierarki av hvordan han mener Gud illustrerte hjernen vår til å fungere. Fornuft og samvittighet er på topp, mens følelser er på bunn (jeg vet ikke om jeg er helt enig i Jennings definisjon på følelser. For meg virker det ofte som om han bare beskriver lyster, begjær og impulser, mens han beskriver samvittigheten som fornuftsbasert, og jeg vil påstå at følelser er mer enn lyster og at samvittigheten min tar i bruk en god del følelser for å fortelle meg om noe er rett eller galt, men så er det Jennings som er psykiateren her, ikke jeg).

Poenget hans er at vi bør alltid spørre fornuften og samvittigheten vår før vi tar et valg. Han stiller spørsmålet:“Reflect a moment on your life and consider your 10 most regrettable actions - what you wish you could undo or wish you’d never done. How many of those occured after a reasonable and conscientious review of the facts and circumstances? How many were based on feelings?”

Han fortsetter med å si at hver eneste person han har spurt om dette, uten unntak, har sagt at de aller fleste tilfellene var basert på følelser. Og jeg kan si at det er det samme for meg (selv om jeg ikke liker å bruke ordet følelser, men vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke).

En av historiene som Jennings forteller, som var en av dem som fikk meg til å forstå min egen skyldfølelse som jeg ofte får uten at jeg tydelig kan se hvorfor (jeg har hatt en anelse om at det har hatt noe å gjøre med selvkontroll, men nå faller liksom bitene ordentlig på plass) er om en kvinne som var utro mot mannen sin. Hun angret, og ba om tilgivelse, både til mannen og til Gud. Og mannen tilgav henne (og jeg håper da også at Gud gjorde det, selv om det er her teorien til Jennings begynner å bli noe deprimerende og skummel slik jeg leser den…), men denne kvinnen ble ikke kvitt skyldfølelsen og skammen, til tross for at hun hadde tilstått og fått tilgivelse. Jennings mener at årsaken er at hjernen hennes fungerer fortsatt på samme måte som når hun brøt ekteskapsløftet. Når hun var utro handlet hun på impulser (eller følelser om du insisterer) i stedet for å bruke fornuften og samvittigheten. Og når hun senere, i løpet av de 7 årene som fulgte med skyldfølelse, fortsatte å handle på impulser og gå i mot fornuften og samvittigheten så gjenopplevde hun de samme følelsene som hun hadde etter å ha vært utro. Hun var ikke “helbredet” i følge Jennings. Dette til tross for at de handlingene hun nå gjorde på impuls ikke var moralsk feil. De var bare gjort på feil grunnlag!

Etter å ha lest 100 av 160 sider sitter jeg igjen med en enkel, men noe som for øyeblikket synes som en passend og korrekt forklaring på tanker og følelser jeg har. Jeg finner det hjelpsomt å bli minnet på at fornuften og samvittigheten skal være grunnlaget for de valgene jeg tar. Men likevel må jeg tilstå at jeg ikke alltid klarer det. Jeg feiler og lar lyster, følelser og impulser styre meg, selv om jeg vet at det strider i mot det som jeg ser på som rett. Så selv om jeg finner boken hjelpsom, så gjør den meg også noe deprimert og motløs. For den bekrefter hva jeg selv tenker; at jeg ikke er helbredet. Og jeg har en mistanke om at når Jennings snakker om helbredelse så mener han også frelse. For å være passende for Guds rike må vi la hjernen vår fungere slik Gud skapte den til å være (han sier ikke dette direkte, og han virker oppriktig talt som en brennede kristen som ønsker å spre Guds godhet og helbredelse til alle mennesker, men dette er hvordan jeg opplever det).

Kanskje gjør det ekstra vondt å lese fordi jeg ikke kan finne noen bibelvers som sier “Gud elsker deg og lar deg få være en del av hans rike selv om du avogtil velger å følge dine lyster og ikke eier selv-kontroll”. Jeg lengter sånn etter å være det perfekte mennesket som Gud opprinnelig skapte oss til å være. Men denne lengselen er skadelig om den bli en prestasjon jeg må gjøre for å være god nok for Gud. Jeg får velge å tro at når Paulus skriver i sitt første brev til korinterne om at vi skal alle forvandles ved det siste basunstøt (1. kor 15. 51) så handler det ikke bare om en fysisk forandring, men også om å få en perfekt indre karakter, med selvkontroll og kjærlighet som aldri svikter.

Men Å, hvor godt det hadde vært å hatt den kjærligheten og selvkontrollen nå… Og det er vel det Jennings forsøker å forklare oss at vi kan ha. Og så er det vel kanskje også det jeg forventer at Gud skal gjøre i meg. Det skjer bare ikke…

Idealmennesket

-Keirsey fra et kristent perspektiv

Nå er det ni måneder siden Jonas for første gang introduserte meg for David Keirsey og ‘Please understand me II’ , men jeg finner stadig Keirseys arbeid like interessant, spennende, nyttig og lærerikt. Menneskene rundt meg er ikke lengre barnslige eller voksne, trangsynte eller intelligente, eventyrlystne eller kjedelige; de er SP-er (Artisans), SJ-er (Guardians), NF-er (Idealists) eller NT-er (Rationals).

Har du enda ikke tatt testen så kan du ta den på linken som Julie har lagt ut. Dette er riktignok ikke keirseys versjon (som er min favoritt), men den er basert på det samme grunnarbeidet av Carl Jung og Myers-Briggs som Keirsey har brukt i utviklingen av sin ‘temperament-sorter’ (har du lyst til å gjøre det ‘ordentlig’ og lære mer så gjør deg selv den tjenesten å kjøp boken. Under 100 kr og fri levering fra bookdepository ). Følgende innlegg krever en noenlunde forståelse av bokstavkodene E/I, N/S, F/T og J/P og de ulike ‘hovedgruppene’. Se f.eks. Julies link eller keirseys bok for mer informasjon.

I de senere tider har jeg blant venner og kjente hørt ulike idéer om hva som er ‘idealmennesket’. I kristne kretser (som per definisjon tror at Jesus og Gud er én) er det gjort forsøk på å plassere Jesus (og da følgelig Gud) inn under de fire hovedgruppene. Som påpekt av min gode venn Lars er det fascinerende å se hvordan de fleste av oss til slutt kommer frem til at Jesus tilhører samme kategori som oss selv. “Han var en stor tenker” hører jeg NT-er si. “Han var ingen tenker, men en “doer”. Det handlet ikke om teori, men om praksis,” svarer SP-ene. “Han var en idealist. En filosof fullt med kjærlighet og store drømmer,” hevder NF-ene. “Han var en ‘Guardian’, ” kommer til slutt SJ-ene frem til. Han fikk sin rolle tildelt, og utfylte den som best han kunne. Ansvarsbevisst og pålitelig. Og så var han jo snekker… “

Jeg tror ikke vi kan plassere Jesus i noen av gruppene. Gud er vår skaper og står bak alle de ulike personlighetstypene. Han er større enn oss alle; enestående og unik. Og så kommer spørsmålet; om Jesus er vårt ideal, vårt forbilde, betyr det at vi skal forsøke å være alt på en gang vi også?

Jeg tror ikke det. Jeg tror vi ble skapt forskjellige med den hensikt at vi alle skal være det beste vi kan være, og utfylle de rollene vi selv kan best. I Paulus første brev til korinterne (kap. 12) beskriver han hvordan vi alle er ulike lemmer av Kristus kropp, og som ulike lemmer har vi ulike oppgaver.

For noen dager siden sa en ENTP-venninne av meg at hun skulle arbeide med å bli mer J. “Hvorfor det?” spurte jeg. “Jo, fordi jeg tror Gud ønsker det av meg.” “Tror du virkelig Gud ønsker at du skal være en J?!,” spurte jeg vantro. “Ja, Gud ønkser da det beste for oss, og det er da mye bedre å være en J!”

Jeg kan godt forstå hvordan hun tenker. Og jeg tror at når det gjelder J-trekk og P-trekk så er samfunnet noe mer J-vennlig. Det blir sett på som en fordel i jobbsøknader og i referanser å være beskrevet som en organisert og strukturert J. Om jeg tenker tilbake på hvordan jeg tenkte før (da jeg var umoden og uvitende og enda ikke hadde sett lyset -keirsey that is) så husker jeg at jeg også irriterte meg noe over den type mennekser (p-er ser jeg nå) som bare hele tiden fikk nye idéer og startet opp nye prosjekter rundt omkring, men som aldri fullførte dem. Hva skulle vi med disse tilsynelatende ansvarsløse og vimsete ‘rote-koppene’?

Heldigvis, ser jeg nå, så er ikke alle like J som meg (på Keirseys test scoret jeg 2 P og 18 J!!). Hadde alle vært det hadde det startet opp få nye prosjekter rundt omkring (det med å starte opp prosjekter er bare ett aspekt av det å være en J eller en P, men jeg velger å se på dette aspektet i denne posten, selv om det er mange flere). Jeg vil ikke starte opp noe uten jeg kan gi meg fullt ut i det og har en tro på at jeg kan gi 100% og gjøre mitt beste, og at jeg har tid til å følge det opp. Jeg er redd for å feile (ja, dette har også noe å gjøre med mine perfeksjonistiske tendenser, men så tror jeg også j-er har en høyere tendens til å være perfeksjonistiske enn p-er, som Julie blogget om her.). Mine p-dominerte bekjente derimot har nye idéer og nye prosjekter på gang stadig vekk. Og nei, de klarer sjeldent å følge opp alt de starter på, men det gjør ikke noe, for det er ofte en J der klar til å overta! Og om den j-en aldri dukker opp, så var det likevel verdt et forsøk, og så går det kanskje bedre med neste prosjekt. J-er og P-er utfyller hverandre. Vi trenger begge deler. Jeg tror ikke at Gud har en forkjærlighet hverken for P-er eller J-er. Jeg tror at han ønsker at du skal finne ut hva du ble skapt til å være, og bruke dine særegne trekk til å tjene han som best du kan. Er du skapt til å være en hånd, vil du ikke føle deg vel om du får øyets plassering. Selv ikke om samfunnet generelt ser ut til å foretrekke øyer. Som David Keirsey sier det: “our attempts to reshape others may produce change, but the change is distortion rather than transformation.” Vi kan tvinge våre kjære P-venner til å bli mer J, men jeg tror ikke vi vil gjøre hverken dem, oss selv, Gud eller samfunnet generelt en tjeneste.

“Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” (kor 12. 12-26)

Andre tanker som har vært diskutert i det siste er om en bestemt personlighetstype er nærmere Gud enn andre. I min vennekrets har det vært debattert at ved å være en NT kan en ha en sunnere relasjon til Gud ved å slippe de ustabile følelsene som en NF ofte kan ha, og på grunn av NF-ens tendens til å ‘lettere gi etter for fristelser’. Jeg, en NF, vet at jeg har enklere for å gi meg hen til følelser enn en NT, og å gi seg hen til alle slags følelser er ikke alltid like lurt. Men det er ikke alltid dårlig heller! Alle følelser er ikke egoistiske lyster! Medfølelse, brobygging og relasjonskapning er også trekk som kjennetegner NF-en. Jeg har tro på at en NF kan utvilke Åndens frukt som inkluderer selvbeherskelse (gal. 5.22) og samtidig være en NF.

NF-er har en tendens til å ha en iver og en entusiamse som er sjeldnere funnet blant de mer rolige og stabile rasjonalistene, nettopp på grunn av NF-enes tendens til å hengi seg til følelser. Jeg vil ikke ikke bytte bort min iver og entusiasme, og tror heller ikke at dette er nødvendig for å utvikle en bedre selvkontrol. Hva jeg har skjønt er at våre særtrekk vil være både våre styrker og våre svakheter, avhengig av situasjonen og hvordan vi bruker dem. Men den Hellige Ånd kan arbeide i alle de ulike personlighetene og bruke våre særtrekk til det beste.

(se gjerne Jonas post angående NF/NT-konflikten)

Jeg tror ofte vi begår en stor feil når vi snakker om det vi kaller selv-realisering og om å vokse opp og utnytte vårt potensiale til det fulle. Selv-realisering vil for de ulike personlighetene bety helt forskjellige ting. Maslow foreslo at toppen av selvrealisering var ‘kunnskap for kunnskapens skyld’. Dette er helt klart et NT trekk. For en SP vil ikke selv-realisering være kunnskap og teorier. For en ESFP f.eks vil det være noe i retning av å skape mest mulig lek og moro ut av livets situasjoner, gi vennene ‘a good time’, være generøs og å være med på det som skjer.

Jeg tror ikke på at Gud har skapt et idealmenneske som han bare driver og masseproduserer. Jeg tror at Gud er idealet, og at vi sammen, med alle våre særtrekk og med Den hellige Ånd som virker i oss, kan virke som Jesu legeme her på jord. Sammen er vi idealet!

Oppskriften på å lykkes?

“I think in terms of the day’s resolutions, not the year’s.”

~ Henry Moore

Nå tror jeg at jeg har skjønt det. Omsider. Det tok tid.

Åpenbaringen jeg har fått er at det hjelper lite å si “jeg skal aldri mer..” etterfulgt av det du ikke ønsker skal fortsette å være en del av livet ditt. Jeg har forsøkt så mange ganger. Men så går det galt. Og det var det. Jeg gir opp. Aldri mer er en uoverskuelig tidsperiode som jeg ikke har kontroll over.

Men dagen i dag har jeg kontroll over. Jeg kan bestemme at “I dag vil jeg ikke…” eller “I dag vil jeg…” og det er overskuelig. Overkommelig. Kanskje tilogmed.. enkelt? Og jeg kan fortsette å bestemme det hver dag for the rest of my life Og om jeg en dag skulle feile vil det ikke føles som om “alt er ødelagt”. Når året er omme vil jeg fortsatt ha holdt 364 ‘resolutions’ og bare ha brutt 1. Så mye bedre det må føles med daglige seiere i stedet for årlige nederlag

Realistisk eller Idealistisk?

Mrs Godina vender blikket mot meg.

“Serina, what do you think? What is necessary to make a marriage work?”

Det er tirsdag ettermiddag, og jeg sitter i min “marriage dynamics and growth class”. Jeg meddeler min lærer og mine medstudenter at jeg tror at å gifte seg handler om å ta et valg. En velger å elske og ære en person i gode og onde dager, og det gjelder å stå fast ved dette valget. Det er et løfte, en forpliktelse. Ekteskapet er noe man må arbeide på for å få til å fungere. Ingrediensene er ubetinget kjærlighet, tilgivelse, kompromisser og viljestyrke.

Læreren er fornøyd med svaret mitt. Særlig ordene “arbeid” og “forpliktelse”.

Ekteskapstimene snakker til fornuften, men ikke til noe annet. Vi ser på ulike typer av kjærlighet fra ulike sosiologiske og psykologiske perspektiv. Ordet “romantikk” har ikke lengre den samme betydningen. Vi velger å elske den som vi tror kan gjøre oss mest lykkelig. Uegoistisk kjærlighet er en utopi. Vi lærer om de ulike stadiene i ekteskapet. Om hvordan forelskelsen går over til en mer hverdagslig og forpliktende kjærlighet. Om hvordan følelser forandres, forsvinner og byttes ut. Og det hele gir mening. Det er logisk. Jeg kan forsvare det hele med fornuften..

..Men så er det ikke fornuften, men følelsene, som dominerer meg og mine valg. Jeg finner at selv om jeg kan gi svar som tilfredsstiller læreren, så vet jeg at det innerst inne ikke er dette jeg selv drømmer om å få oppleve. Jeg husker min gode venninne Eirin sine ord: “Å, Serina, du har så store forventninger du! jeg er bare så redd at du vil bli skuffet!”

Så er det at jeg leser Keirseys kapittel om mating (fra boken Please understand me II), og det er som om jeg forstår min indre konflikt mellom følelser og fornuft bedre:

“Idealists approach mating quite differently from the other three temperaments. In their own ways the other types tend to be realistic about mating, which is to say that Artisans, Guardians, and Rationals assume their mates to be fallible, and they will go along with a good deal of compromise in making their marriage work. Idealists, on the other hand, are singularly idealistic about choosing a mate, and most often take up the romantic task of seeking the perfect mate and the idealistic relationship, what they call the “love of their life” or their “one true love,” joined with them, in a match made in heaven and creating a love timeless and eternal. In other words, NFs are looking for more than life partners in their mates - they want soul partners, persons with whom they can bond in some special spiritual sense, sharing their complex inner lives and communicating intimately about fantasies and their ethical dilemmas, their inner division and their search for wholeness. Idealists firmly believe in such deep relationships - they will settle for nothing less- and in some cases they try to create them where they don’t exist.“

Så blir oppgaven å kombinere disse idealistiske drømmene med fornuften og virkeligheten.. Om det er mulig..

For spesielt interesserte ;)

For tiden er temperaments- og personlighetstester et populært fenomen i min omgangskrets. “Sss, det er bare tull,” vil noen si. Men dette er seriøse greier altså -psykologi på høyt nivå Det er ikke slike useriøse tester fra ukeblader, men det er tester som er utarbeidet av fagfolk, og som vi kjenner oss igjen i, og som hjelper oss til å forstå hverandre bedre.

De to testene som er “inn” er den klassiske 4-typers testen hvor du kan finne ut om du er mest melankolsk, flegmatisk, sangvinsk eller kolerisk, og så er det Myers-Briggs-varianten (av David Keirsey) som er beskrevet overfladisk på http://www.keirsey.com

Etter at jeg i går på nytt tok “4-typers-testen” (den har sikkert et penere navn :p ), og nok en gang slo ut som melankoliker med sangvinske trekk, begynte jeg å fundere på om det er slik at alle de som er NF-er i følge Keirseys test, slår ut som melankolikere på “4-typers testen”. Jeg var ikke klar over at Keirsey i sin bok (please understand me II ) allerede har sammenlignet sin test med denne 4-typers testen, men Jon (som akkurat har kjøpt boken -dette tar helt av ;p ) meddelte meg at Keirsey mente noe annet. Han trakk paraleller mellom melankolikere og SJ-er, ikke melankolikere og NF-er som jeg ville forventet. Men dere NF-er som jeg kjenner, Jonas og Julie blant annet, dere er da melankolikere?

Jeg er en smule forvirret, men fremdeles like entusiastisk og fascinert!

Jeg tror jeg allerede har lagt planer for juleferien min. Da skal det leses, testes og sammenlignes!

Jon meddelte meg akkurat at han har funnet ut at veldig mange lærere gir bedre karakterer for en N-besvarelse enn en S-besvarelse. Det blir lagt vekt på evnen til å tenke abstrakt, og til å “se de store sammenhengene”. Er dette fordi de fleste lærere selv er NF-er eller NT-er?

Heh, jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere som finner dette her veldig spennende og nyttig. Jeg mener alle rådgivere, lærere og andre som arbeider tett på andre mennesker burde lære om dette. Jeg synes egentlig det skulle være et eget fag på skolen. Vi kunne ha byttet det mot nynorsk! Kommunikasjon og forståelse skulle det hete.. Og i tillegg til de ulike temperamentstypene skulle det ta for seg de ulike kjærlighetsspråkene og tilgivelsesspråkene (ja, jeg kom nettopp over en bok om de fem ulike språkene for tilgivelse, av den samme forfatteren som har skrevet om kjærlighetsspråkene!)

Det ville blitt bra det! *drømmer…*

Jesus, Ghandi og Festinger

Jesus brant for det som var ekte. Han ønsket for oss harmoni mellom tanker, atferd og samvittighet. “Lykkelige er de som er rene av hjertet”, sa han. Han ønsket at vi skulle leve et liv i ærlighet og ha et udelt hjerte.

Det samme kom Ghandi frem til rundt 1900 år senere; “Lykke er når det du sier, det du tenker, og det du er, er i harmoni.”

Og det stemmer, ikke sant? Hvor godt er det ikke å gjøre det som dine overbevisninger forteller deg er det riktige? Hvor godt er det ikke å klare å følge de verdiene og de retningslinjene som du har tro på? Hvor godt er det ikke å ha en “ren samvittighet”?

Det motsatte føles ikke bra. Når jeg gjør ting jeg vet er galt, når jeg handler i strid med mine egne holdninger og verdier, da har jeg det ikke bra. Virkelig ikke bra.

Jeg var med Solveig på forelesning i psykologi denne uken. Foreleseren fortalte oss at nå skulle vi få høre om Festingers teori om kognitiv disonans, og ingen av studentene kunne melde seg opp til eksamen i psykologi uten at de kunne dette, for dette var en så grunnleggende teori i psykologien. Heh, klarer du å gjette hva Festinger hadde kommet frem til?

Etter en studie i 1959, hadde Festinger kommet frem til at mennesker strever etter sammenheng i sin kognitive oppfatning. Vi strever etter sammenheng mellom atferd og holdning.

Det som imidlertid kom frem fra Festingers forsøk, som ikke Jesus eller Ghandi hadde lagt vekt på, var at sammenhengen mellom holdninger og atferd ikke er så enkel at vi alltid gjør det som vi mener er rett (noe vi egentlig var smertelig klar over fra før), men vi forandrer våre holdninger ut fra vår atferd. Skummelt, eller hva?

Det vil si at hvis vi mangler denne sammenhengen mellom holdning og atferd, så føles det så ubehagelig at vi vil automatisk forsøke å igjen opprette balanse (For å si det slik Ghandi ville sagt det; vi vil føle oss ulykkelige, og vil derfor gjøre alt vi kan for å føle oss bra igjen.) Problemet er at det er ikke alltid vi klarer å forandre vår atferd, så i stedet prøver vi å overbevise oss selv om at det vi gjør egentlig ikke er galt, og dermed endrer vi holdning i stedet.

Men er ikke det bra da, så “kommer vi i balanse” igjen, og så blir vi lykkelige?

Som en som har tro på absolutte verdier, tror jeg ikke det er så enkelt at en bare kan skifte holdning, og så blir en lykkelig. Jeg har erfart at mennesker som har handlet i mot sine holdninger, har oppdaget at de har begynt å forandre holdning for å gjøre det lettere for seg selv. For å slippe den dårlige samvittigheten. For å slippe ubalansen. Men dette har imidlertid ikke vært positivt, for atferden virket nedbrytende, uavhengig av holdning.

Jeg tror jeg har funnet de verdiene som er verdt å leve etter (jeg vet at å påstå noe slikt er meget upopulært i vårt postmoderne samfunn, et normbrudd rett og slett, men jeg sier det likevel jeg. ). Når jeg klarer å følge dem virker de oppbyggende og oppmuntrende, både for meg selv og for de menneskene rundt meg. Men likevel velger jeg avogtil å ikke følge dem (jeg fatter det ikke jeg, men så dum er jeg!). Jeg må bare passe på at jeg ikke bytter noen av disse verdiene ut fordi jeg oppnår ubalanse når jeg ikke klarer å følge dem.. Det ville vært sørgelig!

I`m a INFJ, what are you?

På sabaten introduserte Jonas oss for en personlighetstest som virkelig fikk meg til å se meg selv og andre i et nytt lys. Jeg har vel alltid vært bevisst på at jeg er en idealist, men jeg har vel på en måte trodd at alle andre også er det innerst inne :p Nå har jeg innsett at det ikke er tilfelle.

Jeg kan ikke beskrive hvor imponert jeg ble av denne boken og denne testen. Den anbefales virkelig! Men så må jeg legge til at det er typisk for min personlighetstype å være veldig interessert i slike ting, så jeg kan ikke garantere at alle vil bli like fascinert ;p

Lars og jeg ble samme type begge to, så jeg lånte denne beskrivelsen fra bloggen hans;

Idealists, as a temperament, are passionately concerned with personal growth and development. Idealists strive to discover who they are and how they can become their best possible self — always this quest for self-knowledge and self-improvement drives their imagination. And they want to help others make the journey. Idealists are naturally drawn to working with people, and whether in education or counseling, in social services or personnel work, in journalism or the ministry, they are gifted at helping others find their way in life, often inspiring them to grow as individuals and to fulfill their potentials.

Idealists are sure that friendly cooperation is the best way for people to achieve their goals. Conflict and confrontation upset them because they seem to put up angry barriers between people. Idealists dream of creating harmonious, even caring personal relations, and they have a unique talent for helping people get along with each other and work together for the good of all. Such interpersonal harmony might be a romantic ideal, but then Idealists are incurable romantics who prefer to focus on what might be, rather than what is. The real, practical world is only a starting place for Idealists; they believe that life is filled with possibilities waiting to be realized, rich with meanings calling out to be understood. This idea of a mystical or spiritual dimension to life, the “not visible” or the “not yet” that can only be known through intuition or by a leap of faith, is far more important to Idealists than the world of material things.

Highly ethical in their actions, Idealists hold themselves to a strict standard of personal integrity. They must be true to themselves and to others, and they can be quite hard on themselves when they are dishonest, or when they are false or insincere. More often, however, Idealists are the very soul of kindness. Particularly in their personal relationships, Idealists are without question filled with love and good will. They believe in giving of themselves to help others; they cherish a few warm, sensitive friendships; they strive for a special rapport with their children; and in marriage they wish to find a “soulmate,” someone with whom they can bond emotionally and spiritually, sharing their deepest feelings and their complex inner worlds.

Idealists are rare, making up between 20 and 25 percent of the population. But their ability to inspire people with their enthusiasm and their idealism has given them influence far beyond their numbers. (http://dorlandmind.wordpress.com/2007/09/23/keirsey-og-myers-briggs/)

I boken som testen er hentet fra (Please Understand Me (II) ) kan du lese om hvordan din personlighetstype fungerer på ulike områder. Som ektefelle, som leder osv. Spennende, lærerikt og givende!! Anbefales!