Shackles

In the corners of my mind
I just can’t seem to find a reason to believe
That I can break free
Cause you see I have been bound for so long
Felt like all hope is gone
But as I lift my hands, I understand
That I should praise you through my circumstance

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Everything that could go wrong
All went wrong at one time
So much pressure fell on me
I thought I was gonna lose my mind
But I know you wanna see
If I will hold on through these trials
But I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Been through the fire and the rain
Bound in every kind of way
But God has broken every chain
So let me go right now

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

…

Break the rest of the chains Father…

I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

That’s my king!

Vegar showed me this video today. What a preacher! Have a look

That’s our King!

Helvete

Når jeg nå har fått gitt uttrykk for mine tanker og meninger angående (u)viktigheten av trospunkter når det kommer til hva det vil si å være en kristen (det her er egentlig del 1 av denne posten) føler jeg meg klar til å begynne å skrive om om det som egentlig skulle være tema for forrige post, nemlig tanker om helvete. Jeg kan nå føle meg fri til å forsvare et bestemt helvetessyn uten å påstå at de som ikke deler dette synet ikke er kristne. Bakgrunnen for at jeg ønsker å ta opp dette er innlegget på René Vesters blogg om sekter og kirker, og kommentarene som fulgte.

Målet med dette innlegget er å vise at Adventkirkens syn på helvete ikke er en utopisk drøm eller ønsketenkning, men at synet kan begrunnes bibelsk og at det gir mening. Jeg håper også at synet kan reflektere en annerledes og etter min mening en mer kjærlig Gud enn Ham som blir tilbedt ut av frykt for å unngå de pinende flammene som aldri tar slutt. Gud ønsker ikke at vi skal tilbe ham av frykt, men at vi skal elske ham og at hjertene våre skal rope ut “Far” når vi tenker på ham (Rom 8.15). Frykt er det motsatte av kjærlighet og jeg tror ikke på evangelisme som utnytter menneskers redsel (1. joh 4.18).

Adventkirken, Alf Lohne, Martin Luther og de dødes tilstand

Adventkirken (og også andre kirkesamfunn, men nå tar jeg utgangspunkt i Adventkirken siden det er den jeg kjenner best og dens offisielle syn på helvete jeg vil fremlegge. Merk for øvrig at jeg er ingen teolog, men be, lese i min Bibel, lese hva andre teologer har skrevet og forsøke å sette det i hop, det kan jeg, og jeg vil benytte anledningen til å takke Alf Lohne for boken “Trygge Spor”. Mange av tankene er hentet direkte fra kapittel 13 og 14 i denne boken.) tror at de døde sover; at de hviler i en ubevisst tilstand og at de ikke vil våkne opp før Jesus kommer igjen. Dette var også Martin Luthers tanker om døden: “Menneskets sjel sover slik at alle sanser er lik som begravet, og graven er lik som en seng, som likevel ikke har noe fælt eller ondt ved seg. Det er derfor heller ingen pine på det sted hvor de døde kommer, men som man pleier å si: “De hviler i fred.” Lik som man ikke ser noe spor av smerte og møye hos dem som våkner opp av en søvn, skjønt de ikke vet hva som i mellomtiden har foregått mens de sov, slik skal det også være ved vår død og oppstandelse. Vi farer hen og kommer frem igjen på den ytterste dag før vi merker det, vet heller ikke hvor lenge vi har sovet.” (”Luthers utførlige utleggelse av første Mosebok”, side 1234)

Også Jesus beskriver døden som en søvn. Da han skulle vekke Lasarus opp fra de døde sa han: “Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham (joh 11.11). Igjen skriver Luther i harmoni med Jesus’ ord om at døden er en søvn: “Så er søvnen ikke noe annet enn en død, og døden en søvn. Hva er døden annet enn en nattesøvn? Og lik som all tretthet opphører og viker ved søvnen, og åndens krefter kommer tilbake, så man om morgenen kan stå opp sunn og sterk og vel til mote, slik skal vi også på hin dag stå opp, som om vi har sovet en natt, og bare tørrer våre øyne.” (”Luthers bordtaler” side 97).

I forkynneren kapittel 9 står det: “De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen. [...] For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” (vers 5, 6 og 10.)

Oppstandelsen og dommen hører til fremtiden. De døde har ikke noe sted som er klart for dem enda.

De døde sover til Jesus kommer igjen og våkner av stemmen hans. Jesus sier: “Den tiden kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde skal stå opp til dom.” (Joh 5. 28 - 29.) Vi vet at Jesus skal komme igjen og at det skal være en dom. Når menneskesønnen kommer for andre gang skal han skille sauene fra geitene (Matt 25. 31 - 46). Den rettferdige dommen skal bli avgjort. Men denne blir ikke avgjort før Jesus kommer igjen, og derfor henger det ikke sammen at de døde allerede er i enten “himmelen” eller “helvete” som mange tror, for det er enda ikke avgjort hvem som skal gå sammen med Jesus til evig liv og hvem som skla gå til dom.

Jesus sier til disiplene sine at han vil gå av sted for å gjøre i stand et sted for dem. “Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.” (Joh 14.3.) Jesus har gått for å gjøre i stand et sted for oss. Først når det er klart kommer han tilbake for å ta oss med.

Paulus skriver også om dette når han skriver om oppstandelsen til menigheten i korint. “Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. [...] Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden, deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. [...] Se jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1.kor 15. 16- 23, 51 -53.) Se også 1 Tessalonikerene 4. 13 - 17 hvor Paulus igjen beskriver hva som vil skje når Herren kommer, og de døde i Kristus skal stå opp.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli

Når et menneske dør blir det til jord igjen. Dette kjenner vi igjen både fra biologien og fra begravelser når presten spar jord på kisten: “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå.” I Forkynneren 12. 7 kan vi lese at “støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Gud gav ånden til mennesket i begynnelsen: “Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livs pust [eller livets ånde. Varierer med oversettelsene] i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mos 2. 7. ) Uten livsånden fra Gud kan vi ikke leve. Tanken om en udødelig sjel som lever videre i seg selv etter at kroppen er død har sneket seg inn i kristendommen, og jeg tror ikke den kommer fra Bibelen som sier tydelig at Gud alene har udødelighet (se 1. Tim 6. 16). For å leve er vi avhengige av livsånden fra Gud. Uten den kan vi ikke eksistere.

Jesus også sov i graven. Eller så gjorde han på noe annet. I himmelen var han i alle fall ikke.

Heller ikke Jesus hadde vært hos Faderen i løpet av de dagene han lå og sov i graven. Dette vet vi av hans svar til Maria Magdalena i Johannes 20. 17: “Rør meg ikke, for jeg har enda ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.”

Helvete

Etter å ha delt noen tanker om de dødes tilstand og om oppstandelsen som Gud har lovet oss er det klart for tanker om helvete.

Vi har sett at det kommer en oppstandelsens dag og en dommens dag hvor de som er rettferdiggjort ved troen på Jesus skal få være sammen med Jesus i paradis. Vi kan lese i åpenbaringen at de andre, de som ikke blir regnet som rettferdige blir kastet i ildsjøen. Sjøen som brenner med ild og svovel. Her vil jeg sitere Alf Lohne, en mann med stor tro på en kjærlig Gud - en tro som smitter og skaper glad forventning: “Pinen på dette sted tar aldri slutt, påstår noen. I ulidelige smerter skal disse ulykkelige martres time etter time, dag etter dag, år etter år - i all evighet. All verdens lidelse i torturkammer og konsentrasjonsleir blir ingenting sammenlignet med den smerte som læren om de ugudeliges endeløse pine utmaler for de fortapte. Med dette har man forsøkt å dra mennesker til Gud! La oss straks slå fast at ikke en eneste sjel blir skremt til Gud. Skremsler skaper hyklere, men ikke kristne. En sann fremstilling av Guds kjærlighet, demonstrert i det store offer på Golgata kors, vinner mennesker til gledens tjeneste. Med sine sårmerkede hender innbyr Jesus menneskene til trygghet og glede - ikke til skrekk og angst. Vi må aldri glemme at evangeliet er det glade budskap om frelse.”

Så hva er helvete om det ikke er dette grusomme, evigvarende og ondskapsfulle pinested? Den annen død, er svaret.

I Matt. 10. 28 sier Jesus: “Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.” Ut fra det Jesus sier her ser det ut som både sjel og kropp skal ødelegges i helvete. Det ser ut som de udødelige skal gå til grunne. Vi får dette bekreftet når vi leser at ildsjøen er “den anne død“. “Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. ” (Åp. 21. 8.)

Men hva med beskrivelsen av ilden som uslokkelig?

Vel, ilden er uslokkelig. De ugudelige vil ikke være i stand til å slokke den. Begrepet ‘uslokkelig ild’ er ikke brukt første gang som en beskrivelse av helvete. Profeten Jeremia forutsa en gang at Jerusalem skulle brennes opp med “ild som ikke slokkes” hvis folk fortsatte å bryte sabbaten. (Se Jeremia 17.27.) Folket fortsatte å bryte hviledagsbudet, og byen ble brent opp av “uslokkelig ild”. Men som vi vet brenner ikke Jerusalem fremdeles. Ilden var uslokkelig og brente så lenge det var noe som kunne fortæres. Det samme gjelder helvets ild.

I Malaki 4, vers 1, kan vi lese: “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.” Så tydelig taler Bibelen: de ugudelige skal brenne opp så verken rot eller gren blir igjen.

Evig ild

Men hva med at Bibelen taler om en “evig ild”? Bibelen bruker ordet evig flere steder, også uttrykket “evig ild”. Jeg finner det rett og rimelig og la Bibelen forklare seg selv, så la oss da se hvordan Bibelen bruker uttrykket andre steder.

I Judas brev kan vi lese om hvordan Herren berget folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke vill tro (legg merke til at ham utryddet dem, han lot dem ikke pines for alltid). Videre står det at de englene som gikk i mot Gud, dem holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen. Her brukes ordet evig om en tilstand som skal opphøre. De evige lenkene holder bare englene bundet frem til dommen på den store dagen. Og så kommer det, uttrykket evig ild: “På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.” (Se Judas brev, 1. 5 - 7.) Den ilden som en gang fortærte de to byene brenner selvfølgelig ikke fremdeles. Ilden brente til alt var brent opp.

Når det gjelder ordet evig er det en kjent sak at det ikke alltid behøver å bety en tid uten ende, selv om det ofte er slik vi bruker det i dag. Det ordet som er gjengitt med “evig” i vår Bibel, kommer fra det greske “aion”. I Bergs gresk-danske ordbok forlares ordet slik: “Aion” - tidsrom, levetid, lang tid, evighet. Det kan altså bety evighet, men også tidsrom, levetid, lang tid, og det er nettopp det vi ser eksempler på i Bibelen, slik som med Sodoma og Gomorra og englene i de evige lenkene.

Hvis ordet evig ikke alltid betyr uendelig, hvordan kan vi vite at det evige liv på den nye jord varer bestandig?

Fordi Bibelen forteller oss at døden skal ikke være mer: “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp. 21. 4. ) Døden skal ikke være mer på den nye jord som Gud en dag vil skape. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Det vil ikke være rom for et pinested hvor Guds bortkomne barn skal straffes i milloner på millioner på millioner av år.

Bølgene fra dødehavet skyller i dag over stedet hvor Sodoma og Gomorra lå. De to byene er borte - for all tid. Slik vil det også gå med dem som ikke ønsker å akseptere Jesus offer - de som ikke ønsker å tilbringe evigheten sammen med Gud i et liv på hans kjærlige prinsipper. Gud kommer aldri til å tvinge oss til å bøye oss for ham og hans prinsipper og til å leve et liv i evighet med ham om vi ikke ønsker det. Men han kan ikke la ondskapen og ugudeligheten fortsette på den nye jord, derfor må han utrydde de som ønsker å holde fast i dette. Ikke fordi han finner glede i å ta livet av sine bortkomne barn, men fordi Guds karakter og hans lov er kjærlighet (1. Johannes 4. 7-8, Matt. 7. 12.) og fordi kjærligheten krever at all ondskap må til sist ta slutt. Synd er det motsatte av kjærlighet, akkurat som død er det motsatte av liv. Det som skal bestå på denne jord er liv og kjærlighet, mens “syndens lønn er døden” (Rom 6.23). Synden vil resultere i død, og synden vil dø. Først da kan Gud skape det paradis han ønsker for oss.

Jesus - Final words

Jesus tok på seg straffen for våre synder. Gud døde for oss, i vårt sted, er den kristne lære. “Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.” (Jes. 53. 5.) Da Jesus sonet straffen i vårt sted var det døden han led, ikke “evig pine” slik vi vanligvis tolker det. Men det er ingen tvil om at han hadde det vondt! Fortapelsen blir vond, da den skiller mennesket totalt fra Gud som er roten til alt godt. De som ikke velger Jesus som sin stedfortreder må lide straffen selv. De må dø. Jeg tenker at å påstå at de må lide mer enn Jesus, ja, lide mer enn Jesus noen gang kommer til å gjøre, er å undergrave Guds storhet.

“Det er fullbrakt,” sa Jesus da han hang på korset (Joh 19. 30). Forsoningen ble fullbrakt med døden. Døden er syndnes lønn, den er nødvendig og den er nok.

Tanker om trospunkter og det å være en kristen

“Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” spurte fangevokteren Paulus og Silas. De svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” De forkynte Herrens ord for ham og samme natt ble han døpt.

Til tider slår det meg hvor mye enklere det virker å få navnet sitt skrevet på den korrekte siden i livets bok enn å få det skrevet på kirkens liste over medlemmer. Det kan virke som vi ikke lenger blir døpt til Jesus Kristus, men til de ulike trossamfunnene (og så skryter enkelte trossamfunn av å ha bibelsk dåp fordi en praktiserer voksendåp med en masse vann.. som om det er vannet som er det viktigste :s ).

Jeg husker da jeg fikk dåpsundervisning, utpå høsten i 2006. Jeg hadde fått oppleve Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse den sommeren, og siden bestemt meg for at jeg ville ta dåp. Jeg husker jeg fortalte presten som underviste meg at jeg ikke skjønte og derfor ikke kunne si meg enig i alle de 28 trospunktene til Adventkirken, som var kirken jeg hadde valgt fordi det var denne kirken som hadde gitt meg inspirasjon til å bli kjent med Gud, og fordi jeg hadde en naiv tro på at kanskje dette var kirken som hadde sannheten med stor S (det var på den tiden da jeg trodde at en perfekt kirke og perfekte kristne fantes. I dag er jeg et klokere menneske ). “Du melder deg ikke inn i en håndballklubb om du vil spille fotball,” svarte han meg. “Du får gå hjem og studere det nærmere”.

Da dåpsdagen kom fikk jeg vite at det skulle bli stilt meg tre spørsmål som en slags offisiel høring eller ‘trosbekjennelse’ om du vil. Jeg fikk vite at det var meningen at jeg skulle svare ja på dem alle :p Jeg ble nervøs, for jeg ville ikke stå der i kirken og lyve foran Gud og menigheten, men jeg ville heller ikke skape en megaskandale ved å si “Nei, dessverre, det vet jeg ikke om jeg tror på.”

Men det var ikke håndballklubb-presten som døpte meg (som for øvrig er veldig grei, har en kul dialekt og masse kunnskap) det var en annen (som for øvrig også er veldig grei og som også har en spennende dialekt da han opprinnelig kommer fra England ) og spørsmålene han stilte meg inneholdt ikke de tre englebudskap, den profetiske gave eller kristi tjeneste i den himmelske helligdom, og jeg kunne med rent hjerte og samvittighet svare ja på at jeg tror jeg er elsket og tilgitt av Gud, som valgte å dø for mine synder, og som gjennoppsto og som har lovet sine etterfølgere evig liv gjennom Jesus Kristus (Amen ) !

I dag finnes det en hel del ulike kristne trossamfunn, og uenighetene er mange (også internt i de ulike samfunnene). “Bare 9 av de 10 bud gjelder i dag.” “Vi holder dem alle, for vi er den sanne menighet!” “Men vi er fylt med ånden, for vi taler i tunger!” “Men vi har fått profeten… og vi er så hellige at vi spiser ikke en gang svin! -helst bare grønnsaker “

Jeg har enda ikke blitt klok på de mange profetiene; på 1844, de tre englebudskap og Ellen G White. Og når det gjelder læren om døden, de dødes tilstand og oppstandelsen finner jeg per i dag at ulike skriftsteder motsier hverandre, og jeg er fortsatt litt forvirret på det området (selv om jeg vet godt hva jeg gjerne vil tro ;p ).

Men er det dette som er avgjørende for å være en kristen - det å tro på den menneskeskapte liste over den enkelte kirkes trospunkter?

Fariseerne og Saddukeerne hadde også trospunkter, men de hadde ikke Jesus. Jeg tror en kan tro på de ulike trospunktene fullt og fast og ha en teoretisk forståelse av Gud, men det vil ikke frelse en! Ikke en gang om trospunktene en tror på er de korrekte. En tro basert på bare teori er en tom tro. En tro uten kjærlighet og et forhold til Jesus er ikke verdt noen ting. Når Jesus kommer tilbake vi han ikke si “du får være med for din forståelse av profetiene er korrekte!” Han vil si “kom og bli med du som trodde på meg, du som trodde på min død og oppstandelse, du som jeg fikk lov å kjenne, du som elsket meg og elsket din neste.”

Jeg tror sauene på Jesus’ høyre side vil være mennesker fra mange ulike trossamfunn, og det skulle ikke forundre meg om det ikke er en eneste en av dem som har skjønt det hele.

Når Paulus skriver til menigheten i Korint skriver han at det er gjennom å tro på evangeliet at en blir frelst. Evangeliet beskriver han så med at Kristus døde for våre synder, ble begravet og sto opp igjen (1.kor 15. 1- 4). Jeg vil si at å være en kristen er å tro på evangeliet, og å ha sin identitet i Jesus kristus ved å stole på hans løfte om evig liv den dagen han kommer igjen, og ved å leve et liv hvor Jesus og hans grenseløse kjærlighet får lov til å være midtpunktet.

Sommerjobber og store tær

Fordi jeg gjentatte ganger får spørsmål om jeg har skaffet meg en sommer-jobb, og fordi jeg i en tidligere bloggpost har nevnt min jakt på lørdags-frie sommerjobber, føler jeg at jeg har et eller annet ansvar for å meddele mine blogg-lesende venner og kjente, inkludert Adventister som er på jakt etter “happy Sabbath-stories”, hvordan det står til på jobbfronten.

Før jeg dro på fjellet rundt påsketider fikk jeg tilbud om sommerjobb på Spar. Men da jeg sa at jeg ikke ønsket å arbeide lørdager på grunn av min tro på at Gud har velsignet denne dagen og gitt den til oss som en hviledag, så var det ikke så like enkelt å gi meg jobb likevel. Sjefen sa at han skulle tenke på det, men at han trodde det kom til å bli veldig vanskelig å få til.

Fordi ikke økonomien min har vært på topp dette året syntes jeg det var vanskelig å takke nei. Og for det andre var jeg usikker på hele hviledags-spørsmålet (om den fortsatt gjaldt i det hele tatt, grunnet lesing i blant annet galaterbrevet), og for det tredje så fant jeg det så vankelig å stole på at Gud ville ordne opp; at han ville skaffe meg en jobb som passet mine overbevisninger, når kanskje ikke en gang mine overbevisninger var korrekte. Og han må da dessuten ha viktigere ting å ta seg til enn å skaffe meg jobb? Hvordan i det hele tatt overgir man alt til Gud? Selv om jeg gjerne ville fant jeg det vanskelig…

Det ble en lang jakt på sommerjobber, og en rekke avslag fra butikkeiere som fortalte meg gjentatte ganger at lørdagen var den travleste dagen. Med ekkoet av butikkeiere i det ene øret og ekkoet av adventist-venner i det andre som fortalte om hvordan Gud så mange ganger hadde på underlig vis skaffet lørdagsfri for dem, så var alt jeg kunne gjøre å be og å skrive til sjefen på Spar om hvordan jeg følte det.

Da jeg kom hjem i slutten av mai, etter en lang prosess med e-mailer og bønn, ville sjefen for Spar snakke med meg. Jeg var forberdet på et møte hvor han ville si; “Jeg kan gi deg fri 2 av 4 lørdager, men det er alt jeg kan gjøre”. Jeg var forberedt på å svare “Nei, takk. Det er snilt av deg, men jeg ønsker strengt tatt ikke å arbeide på lørdager i det hele tatt” og var egentlig fornøyd med det, da jeg bare blir mer og mer glad for sabbaten, og virkelig tror på at vi alle trenger en dag med fri fra alt som stresser oss og tapper oss for energi, en dag for påfyll og tid til samvær med Gud, venner og familie.

Men hva han sa var “Vel, når det gjelder lørdagen så får du få fri da, siden du ikke har anledning til å arbeide denne dagen. Jeg snakket med de andre ansatte, og de gikk med på det. Du kan begynne å arbeide om to uker.” “Wow”, tenkte jeg.. “The Lord truly will provide!” (jeg kan bare det verset på engelsk ;p ). Og så fortsatte han “Sa jeg forresten at det var i kjøttdisken?” Jeg måtte le litt for meg selv da jeg ikke ser på å selge svinekoteletter og blodpudding som en typisk adventistjobb, men jeg takket ja, og smilte hele veien hjem. Så gikk det bra denne gangen også

Det er min første dag i kjøttdisken i morgen. Mens jeg har ventet har jeg prøvet meg som vikar i en barnehage i et par dager. Der har jeg lært en hel masse, blant annet at jeg har en unaturlig stor store-tå. Den skulle absolutt ikke se sånn ut ifølge barna. Og når jeg ser etter selv, så ser jeg det selv også… Den er ganske stor.

Så slik er altså statusen; Arbeidende med lørdags-fri og store tær. God sommer!

Jennings teori og min personlige erfaring

“Kan det virkelig være så enkelt?” tar jeg meg selv i å tenke de sene nattetimer. Da slår det meg at det er nettopp dette som er tittelen på Timothy R. Jennings bok som jeg har brukt store deler av de siste dagene på å lese.

Jeg ser ikke alltid hvorfor jeg er plaget av skyldfølelse og dårlig samvittighet. I noen tilfeller finner jeg det bare ikke logisk. “Jeg har da ikke gjort noe galt, har jeg?”

Men i natt så jeg det. Jennings teori gav mening. Enkel, men så innsiktsfull. Hjelpsom, men samtidig så finner jeg noen aspekter så deprimerende (selv om jeg tror at hans hensikt nettopp er det motsatte; å gi håp og helbredelse).

Jeg skjønte hvorfor jeg i natt følte meg så dårlig. Det var ikke handlingen jeg hadde utført i seg selv som var gal (though det vil nok være uenigheter om dette, men det er egentlig ikke poenget. Det kunne vært en hvilken som helst handling), det var hva som fikk meg til å utføre handlingen! Jeg hadde brukt fornuften og kommet frem til at dette er egentlig ikke så lurt. Jeg hadde hørt at min samvittighet sa at “dette bør du egentlig ikke gjøre Serina.” Men så hadde jeg lyst til å gjøre det likevel. Jeg handlet på impulser og ignorerte at fornuften og samvittigheten min ikke var enig.

Skyldfølelsen kommer av, skjønner jeg nå etter at jeg har lest Jennings, at jeg bare fulgte mine impulser og gikk i mot min fornuft og samvittighet. Ikke fordi denne handlingen i seg selv nødvendigvis er gal, men fordi jeg vet at jeg kunne hatt lyst til noe annet, noe som virkelig er galt, og om jeg i slike tilfeller også ignorerer fornuften og samvittigheten så kan det gå galt. Fryktelig galt.

Poenget er at mangel på selvkontroll trenger ikke alltid å ha store, innlysende, negative konsekvenser. Jeg kan bli sett på som spontan og morsom, fordi jeg dropper en dag med eksamenslesning fordi jeg heller vil finne på noe gøy med venner. Jeg kan bli sett på som generøs og snill fordi jeg bruker resten av pengene mine på å spandere is på ungdomslaget i kirken. Og disse handlingene er ikke feil i seg selv. Jeg tror det kan være sunt å velge å gjøre slike ting avogtil, men ikke hvis en velger imot sin fornuft og samvittighet! Hvis min fornuft og samvittighet forteller meg at i dag burde jeg egentlig være hjemme og lese, for det er faktisk viktig å stå den eksamenen, eller den forteller meg at jeg har snart tom for penger på kontoen, så nå er ikke tiden for å være spandabel, men jeg likevel velger å gjøre det, så kan jeg utføre handlinger som i teorien kan være “korrekte”, men som likevel vil bli feil fordi den egentlige grunnen til at jeg gjør det er mangel på selvkontroll.

Jennings er en kristen psykiater. I boken “could it be this simple?” setter han opp et hierarki av hvordan han mener Gud illustrerte hjernen vår til å fungere. Fornuft og samvittighet er på topp, mens følelser er på bunn (jeg vet ikke om jeg er helt enig i Jennings definisjon på følelser. For meg virker det ofte som om han bare beskriver lyster, begjær og impulser, mens han beskriver samvittigheten som fornuftsbasert, og jeg vil påstå at følelser er mer enn lyster og at samvittigheten min tar i bruk en god del følelser for å fortelle meg om noe er rett eller galt, men så er det Jennings som er psykiateren her, ikke jeg).

Poenget hans er at vi bør alltid spørre fornuften og samvittigheten vår før vi tar et valg. Han stiller spørsmålet:“Reflect a moment on your life and consider your 10 most regrettable actions - what you wish you could undo or wish you’d never done. How many of those occured after a reasonable and conscientious review of the facts and circumstances? How many were based on feelings?”

Han fortsetter med å si at hver eneste person han har spurt om dette, uten unntak, har sagt at de aller fleste tilfellene var basert på følelser. Og jeg kan si at det er det samme for meg (selv om jeg ikke liker å bruke ordet følelser, men vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke).

En av historiene som Jennings forteller, som var en av dem som fikk meg til å forstå min egen skyldfølelse som jeg ofte får uten at jeg tydelig kan se hvorfor (jeg har hatt en anelse om at det har hatt noe å gjøre med selvkontroll, men nå faller liksom bitene ordentlig på plass) er om en kvinne som var utro mot mannen sin. Hun angret, og ba om tilgivelse, både til mannen og til Gud. Og mannen tilgav henne (og jeg håper da også at Gud gjorde det, selv om det er her teorien til Jennings begynner å bli noe deprimerende og skummel slik jeg leser den…), men denne kvinnen ble ikke kvitt skyldfølelsen og skammen, til tross for at hun hadde tilstått og fått tilgivelse. Jennings mener at årsaken er at hjernen hennes fungerer fortsatt på samme måte som når hun brøt ekteskapsløftet. Når hun var utro handlet hun på impulser (eller følelser om du insisterer) i stedet for å bruke fornuften og samvittigheten. Og når hun senere, i løpet av de 7 årene som fulgte med skyldfølelse, fortsatte å handle på impulser og gå i mot fornuften og samvittigheten så gjenopplevde hun de samme følelsene som hun hadde etter å ha vært utro. Hun var ikke “helbredet” i følge Jennings. Dette til tross for at de handlingene hun nå gjorde på impuls ikke var moralsk feil. De var bare gjort på feil grunnlag!

Etter å ha lest 100 av 160 sider sitter jeg igjen med en enkel, men noe som for øyeblikket synes som en passend og korrekt forklaring på tanker og følelser jeg har. Jeg finner det hjelpsomt å bli minnet på at fornuften og samvittigheten skal være grunnlaget for de valgene jeg tar. Men likevel må jeg tilstå at jeg ikke alltid klarer det. Jeg feiler og lar lyster, følelser og impulser styre meg, selv om jeg vet at det strider i mot det som jeg ser på som rett. Så selv om jeg finner boken hjelpsom, så gjør den meg også noe deprimert og motløs. For den bekrefter hva jeg selv tenker; at jeg ikke er helbredet. Og jeg har en mistanke om at når Jennings snakker om helbredelse så mener han også frelse. For å være passende for Guds rike må vi la hjernen vår fungere slik Gud skapte den til å være (han sier ikke dette direkte, og han virker oppriktig talt som en brennede kristen som ønsker å spre Guds godhet og helbredelse til alle mennesker, men dette er hvordan jeg opplever det).

Kanskje gjør det ekstra vondt å lese fordi jeg ikke kan finne noen bibelvers som sier “Gud elsker deg og lar deg få være en del av hans rike selv om du avogtil velger å følge dine lyster og ikke eier selv-kontroll”. Jeg lengter sånn etter å være det perfekte mennesket som Gud opprinnelig skapte oss til å være. Men denne lengselen er skadelig om den bli en prestasjon jeg må gjøre for å være god nok for Gud. Jeg får velge å tro at når Paulus skriver i sitt første brev til korinterne om at vi skal alle forvandles ved det siste basunstøt (1. kor 15. 51) så handler det ikke bare om en fysisk forandring, men også om å få en perfekt indre karakter, med selvkontroll og kjærlighet som aldri svikter.

Men Å, hvor godt det hadde vært å hatt den kjærligheten og selvkontrollen nå… Og det er vel det Jennings forsøker å forklare oss at vi kan ha. Og så er det vel kanskje også det jeg forventer at Gud skal gjøre i meg. Det skjer bare ikke…

Idealmennesket

-Keirsey fra et kristent perspektiv

Nå er det ni måneder siden Jonas for første gang introduserte meg for David Keirsey og ‘Please understand me II’ , men jeg finner stadig Keirseys arbeid like interessant, spennende, nyttig og lærerikt. Menneskene rundt meg er ikke lengre barnslige eller voksne, trangsynte eller intelligente, eventyrlystne eller kjedelige; de er SP-er (Artisans), SJ-er (Guardians), NF-er (Idealists) eller NT-er (Rationals).

Har du enda ikke tatt testen så kan du ta den på linken som Julie har lagt ut. Dette er riktignok ikke keirseys versjon (som er min favoritt), men den er basert på det samme grunnarbeidet av Carl Jung og Myers-Briggs som Keirsey har brukt i utviklingen av sin ‘temperament-sorter’ (har du lyst til å gjøre det ‘ordentlig’ og lære mer så gjør deg selv den tjenesten å kjøp boken. Under 100 kr og fri levering fra bookdepository ). Følgende innlegg krever en noenlunde forståelse av bokstavkodene E/I, N/S, F/T og J/P og de ulike ‘hovedgruppene’. Se f.eks. Julies link eller keirseys bok for mer informasjon.

I de senere tider har jeg blant venner og kjente hørt ulike idéer om hva som er ‘idealmennesket’. I kristne kretser (som per definisjon tror at Jesus og Gud er én) er det gjort forsøk på å plassere Jesus (og da følgelig Gud) inn under de fire hovedgruppene. Som påpekt av min gode venn Lars er det fascinerende å se hvordan de fleste av oss til slutt kommer frem til at Jesus tilhører samme kategori som oss selv. “Han var en stor tenker” hører jeg NT-er si. “Han var ingen tenker, men en “doer”. Det handlet ikke om teori, men om praksis,” svarer SP-ene. “Han var en idealist. En filosof fullt med kjærlighet og store drømmer,” hevder NF-ene. “Han var en ‘Guardian’, ” kommer til slutt SJ-ene frem til. Han fikk sin rolle tildelt, og utfylte den som best han kunne. Ansvarsbevisst og pålitelig. Og så var han jo snekker… “

Jeg tror ikke vi kan plassere Jesus i noen av gruppene. Gud er vår skaper og står bak alle de ulike personlighetstypene. Han er større enn oss alle; enestående og unik. Og så kommer spørsmålet; om Jesus er vårt ideal, vårt forbilde, betyr det at vi skal forsøke å være alt på en gang vi også?

Jeg tror ikke det. Jeg tror vi ble skapt forskjellige med den hensikt at vi alle skal være det beste vi kan være, og utfylle de rollene vi selv kan best. I Paulus første brev til korinterne (kap. 12) beskriver han hvordan vi alle er ulike lemmer av Kristus kropp, og som ulike lemmer har vi ulike oppgaver.

For noen dager siden sa en ENTP-venninne av meg at hun skulle arbeide med å bli mer J. “Hvorfor det?” spurte jeg. “Jo, fordi jeg tror Gud ønsker det av meg.” “Tror du virkelig Gud ønsker at du skal være en J?!,” spurte jeg vantro. “Ja, Gud ønkser da det beste for oss, og det er da mye bedre å være en J!”

Jeg kan godt forstå hvordan hun tenker. Og jeg tror at når det gjelder J-trekk og P-trekk så er samfunnet noe mer J-vennlig. Det blir sett på som en fordel i jobbsøknader og i referanser å være beskrevet som en organisert og strukturert J. Om jeg tenker tilbake på hvordan jeg tenkte før (da jeg var umoden og uvitende og enda ikke hadde sett lyset -keirsey that is) så husker jeg at jeg også irriterte meg noe over den type mennekser (p-er ser jeg nå) som bare hele tiden fikk nye idéer og startet opp nye prosjekter rundt omkring, men som aldri fullførte dem. Hva skulle vi med disse tilsynelatende ansvarsløse og vimsete ‘rote-koppene’?

Heldigvis, ser jeg nå, så er ikke alle like J som meg (på Keirseys test scoret jeg 2 P og 18 J!!). Hadde alle vært det hadde det startet opp få nye prosjekter rundt omkring (det med å starte opp prosjekter er bare ett aspekt av det å være en J eller en P, men jeg velger å se på dette aspektet i denne posten, selv om det er mange flere). Jeg vil ikke starte opp noe uten jeg kan gi meg fullt ut i det og har en tro på at jeg kan gi 100% og gjøre mitt beste, og at jeg har tid til å følge det opp. Jeg er redd for å feile (ja, dette har også noe å gjøre med mine perfeksjonistiske tendenser, men så tror jeg også j-er har en høyere tendens til å være perfeksjonistiske enn p-er, som Julie blogget om her.). Mine p-dominerte bekjente derimot har nye idéer og nye prosjekter på gang stadig vekk. Og nei, de klarer sjeldent å følge opp alt de starter på, men det gjør ikke noe, for det er ofte en J der klar til å overta! Og om den j-en aldri dukker opp, så var det likevel verdt et forsøk, og så går det kanskje bedre med neste prosjekt. J-er og P-er utfyller hverandre. Vi trenger begge deler. Jeg tror ikke at Gud har en forkjærlighet hverken for P-er eller J-er. Jeg tror at han ønsker at du skal finne ut hva du ble skapt til å være, og bruke dine særegne trekk til å tjene han som best du kan. Er du skapt til å være en hånd, vil du ikke føle deg vel om du får øyets plassering. Selv ikke om samfunnet generelt ser ut til å foretrekke øyer. Som David Keirsey sier det: “our attempts to reshape others may produce change, but the change is distortion rather than transformation.” Vi kan tvinge våre kjære P-venner til å bli mer J, men jeg tror ikke vi vil gjøre hverken dem, oss selv, Gud eller samfunnet generelt en tjeneste.

“Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” (kor 12. 12-26)

Andre tanker som har vært diskutert i det siste er om en bestemt personlighetstype er nærmere Gud enn andre. I min vennekrets har det vært debattert at ved å være en NT kan en ha en sunnere relasjon til Gud ved å slippe de ustabile følelsene som en NF ofte kan ha, og på grunn av NF-ens tendens til å ‘lettere gi etter for fristelser’. Jeg, en NF, vet at jeg har enklere for å gi meg hen til følelser enn en NT, og å gi seg hen til alle slags følelser er ikke alltid like lurt. Men det er ikke alltid dårlig heller! Alle følelser er ikke egoistiske lyster! Medfølelse, brobygging og relasjonskapning er også trekk som kjennetegner NF-en. Jeg har tro på at en NF kan utvilke Åndens frukt som inkluderer selvbeherskelse (gal. 5.22) og samtidig være en NF.

NF-er har en tendens til å ha en iver og en entusiamse som er sjeldnere funnet blant de mer rolige og stabile rasjonalistene, nettopp på grunn av NF-enes tendens til å hengi seg til følelser. Jeg vil ikke ikke bytte bort min iver og entusiasme, og tror heller ikke at dette er nødvendig for å utvikle en bedre selvkontrol. Hva jeg har skjønt er at våre særtrekk vil være både våre styrker og våre svakheter, avhengig av situasjonen og hvordan vi bruker dem. Men den Hellige Ånd kan arbeide i alle de ulike personlighetene og bruke våre særtrekk til det beste.

(se gjerne Jonas post angående NF/NT-konflikten)

Jeg tror ofte vi begår en stor feil når vi snakker om det vi kaller selv-realisering og om å vokse opp og utnytte vårt potensiale til det fulle. Selv-realisering vil for de ulike personlighetene bety helt forskjellige ting. Maslow foreslo at toppen av selvrealisering var ‘kunnskap for kunnskapens skyld’. Dette er helt klart et NT trekk. For en SP vil ikke selv-realisering være kunnskap og teorier. For en ESFP f.eks vil det være noe i retning av å skape mest mulig lek og moro ut av livets situasjoner, gi vennene ‘a good time’, være generøs og å være med på det som skjer.

Jeg tror ikke på at Gud har skapt et idealmenneske som han bare driver og masseproduserer. Jeg tror at Gud er idealet, og at vi sammen, med alle våre særtrekk og med Den hellige Ånd som virker i oss, kan virke som Jesu legeme her på jord. Sammen er vi idealet!

Bitre tårer og egenkjærlighet

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…

The Power of the Cross

Det var på ‘Prompraise‘ jeg først hørte dem, Keith og Kristyn Getty. I kveld fikk jeg låne cd-en deres av Andres, og jeg opplevde på ny den gode stemningen. En vakker stemme, nydelig musikk og en tekst som rører ved hjertet.

Hør deres ‘The power of the cross’ på youtube

God stays the same

I’ve been through times where I’ve loved God with all my heart, and other times where I’ve feared him, and it’s without doubt the times with love that has been the best and most uplifting times.

It’s a comfort to know that God always stays the same independent of how I see him. He is always love.

“The whole point of becoming a Christian was [...] to find freedom in knowing the true God. Or rather, in being known by this true God. Paul corrects himself in verse 9 [Galatians 4.9], because, as he says in 1 Corinthians 8.2-3, what really matters is not your knowledge about God, but God’s knowledge of you. Our knowledge of God is small, feeble, and partial, and seems to go up and down with our moods and feelings. If that was the thing that made us Christians, we would be building on very shaky foundations. What matters is that God has ‘known’ us; not just in the sense that he knows about us, though that of course is true as well, but that he has from his own side of the relationship, established a bond, a covenant, in which he knows us through and through, and names us as his own family.”
-Tom Wright-