Back home

Jeg ligger i sengen min. Sengen min. Jeg er hjemme. Det føles rart. Ingen planer. Sandra snakker om eksamener. Venner snakker om sommer-jobber. Jeg bare er her. Har ikke helt skjønt det enda. At jeg har en lang og deilig sommer med masser av tid foran meg, og at året på Newbold er over. Helt over. Kanskje det er fordi jeg tok en av ‘the newboldians’ med meg hjem. Alise heter hun, og er en søt, rødhåret amerikaner som er  ’sooo excited about Norway’

Til tross for alle tankene og følelsene er ikke blogge-stemningen på topp. Iveren kommer når jeg er alene, og å finne en mer behagelig skrive-stilling enn liggende i sengen vil også hjelpe på. So I guess that, hm well, that I’ll be back another day

Oh, and btw, nå er ikke Haugesund akkurat ‘the heart of Norway’, men hvis noen har noen ‘must do forslag’ til hva en ung kvinnelig amerikansk ENTP må få oppleve i løpet av sine 4 dager her i distriktet, så please tell

Haha, jeg må forresten gjøre en opprydning i språket mitt, men det kan vente til Alise har dratt.

At the Finance Office III

Enda en regning skulle jeg finne i hyllen min. Men denne gangen var beløpet overkommelig. 50 pence skyldte jeg Newbold, da stipendet ikke strakk helt til ;p

Føltes godt å gi den mynten. Jeg fikk tilogmed en kvittering (though beløpet var så lite at det kom ikke med på kvitteringen :p).

Bitre tårer og egenkjærlighet

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…

Maya!

“Oh, Maya!!”

I’m standing by the sink, brushing my teeth, and then suddenly the sound of Maya’s books falling down from the shelf fills the room. She starts looking at them falling, and then she laughs; “Well, haha, that had to happen one day..”

The books continues falling, and she grabs one: “Oh, Serina, this one is really, really good!!”

That is so you Maya, and I just love it!! Gonna miss you!

Skrivetrang og skrivesperre på én gang

Jeg kan kjenne en brennende trang til å skrive. Til å få alle tankene mine ned før det er for sent -Før jeg drar hjem igjen, og får nye tanker..

Jeg har lyst til å skrive om verdien av selvkontroll. Om hvor lite jeg har av det, og om hvor mye jeg skulle ønske jeg hadde. Om hvordan når jeg analyserer alle de ulike tingene jeg finner meg selv streve med, så er det alltid en form for mangel på selvkontroll jeg sitter igjen med som årsaken til problemene.

Jeg har lyst til å skrive om treet som lever i en symbiose med trærne rundt, men som likevel trenger sine egne røtter for å leve. Uten egne røtter er det ikke virkelig levende, og når det ikke lengre kan leve som en parasitt ved å ta næring fra alle de andre trærne, så vil det dø.

Jeg har lyst til å skrive om maskerade-ballet. Mitt første maskerade-ball. Og om sjokoladefontenene.

Men jeg får det ikke til. Og en del av meg klarer ikke å la være å tenke at jeg burde bruke tiden på å lese til eksamen. Eller starte på det siste paperet mitt. At jeg bare burde faste fra internett den kommende uken og bruke ‘revision week’ til det den er ment for. Trene selvkontroll. I det minste har jeg avinnstallert messenger, men om det er et tegn på styrke eller om det bare understreker min svakhet ved å vitne om at jeg måtte slette programmet for å klare å la være å bruke det, det har jeg ikke helt klart å bestemme meg for.

Om én uke er det over. Da er paperet levert, og eksamen er overstått, og min ‘Newbold Experience’ vil være en avsluttet epoke av livet mitt. Den første Newbold Experience that is.. Man vet jo aldri.

Food, Oh Wonderful Food!

I dag tidlig hadde jeg en smertefull opplevelse i det jeg forsøkte å få igjen glidelåsen på dongeribuksen min. Det endte med at jeg måtte bytte bukse. Når jeg tar en titt på disse begynner jeg å forstå hvorfor…

Early Birds

Mayas alarm gikk av klokken seks i dag tidlig. Etter å ha sittet oppe til langt på natt for å forsøke å få ferdig et utkast til oppgaven min om Galaterne, for så å ha mislykkes, og deretter ha brukt resten av natten til å grue meg for innleveringsfristen som nærmer seg, så syntes jeg at det var alt for tidlig å stå opp. Men Maya skulle opp hun, for hun skulle ut å svømme!

Etter en del overveielser kom jeg frem til at jeg også trengte trening, og om jeg ble igjen så kom jeg ikke til å få gjort noe mer på oppgaven min av den grunn, jeg kom bare til å ligge i sengen og være frustrert over at jeg hverken fikk gjort lekser eller sovet. Konklusjonen ble derfor å bli med disse morgenfuglene av venner jeg har til svømmehallen.

Og det var deilig altså! Fin var den, og med badstu, og dampbad, og boblebad og det hele, så var det absolutt verdt å stå så tidlig opp Og siden det var så tidlig, så betalte vi bare 4 pund. Det vil si, jeg betalte egentlig ingenting, på grunn av spandable (er det et ord? :p) venner, men ja, 4 pund for to hele timer er ikke dårlig

At det var felles dusj gjorde bare opplevelsen ekstra spennende ;p

Anbefales. En god og fresh start på dagen Nå er jeg klar for å skrive oppgave.

For the poor… (i.e me ;p)

“The poor man is not he who is without a cent, but he who is without a dream.”

~ Harry Kemp

Barndoms-minner

Da jeg i dag vasket håret og kjente lukten av min nye Pantene pro-v shampo, var jeg ikke lenger på Newbold. Jeg var på “Føynå”, i dusjen, på hytta vår. Jeg var ikke lenger 20, men 10.

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig glad den gangen. I dusjen. På feøy. Eller, mens jeg stod i dusjen hadde jeg det egentlig ganske greit. Jeg kunne holde igjen øynene med ansiktet vendt opp mot dusjhodet, og kjenne hvordan vannet rant fra toppen av pannen helt ned til tærne. Jeg kunne late som om jeg var med i en shampo reklame. Jeg hadde langt hår den gangen. Langt hår som jeg vasket med Pantene pro-v. Og med øynene lukket kunne jeg late som om jeg var pen.

“Vær så snill og ikke bruk opp alt vannet, Serina!” ropte mamma. Og så måtte jeg ut av dusjen. Da var jeg ikke lengre den pene jenta i shampo-reklamen.

Jeg var ulykkelig forelsket.

Mange voksne trekker på smilebåndet når 10-åringer forteller at de er forelsket. “De tror de vet hva kjærlighet er,” ler de. Jeg lo ikke. Jeg visste hva kjærlighet var. Selv om jeg var ung så visste jeg at jeg elsket ham. At han var spesiell. At jeg ville gjøre alt for at han skulle ha det bra. At jeg ville gifte meg med ham. At jeg ville gi livet mitt for ham! Men han syntes ikke noe om meg. Han lo av meg, og av overbittet mitt. At den du bryr deg mest om i hele verden ler av utseendet ditt er vondt selv om du bare er 10 og ‘ikke vet hva kjærlighet er’.

Men jeg gav ikke opp å drømme, selv om det gjorde ufattelig vondt. Jeg kunne ikke stoppe å elske ham, ikke en gang om jeg ønsket. Og følelsene for ham hadde jeg med meg helt opp til videregående.

I dag, 10 år etter at jeg stod i dusjen på hytta, finner jeg at jeg står i dusjen på Newbold og sammenligner følelser jeg har nå, med de følelsene jeg hadde for ham. Det jeg hadde for ham er fasiten. Hvordan kan jeg slå meg til ro med noe som er mindre enn det jeg allerede har følt?

…

Har ikke brukt den shampoen siden jeg var liten, på hytta. Det er rart hvordan lukter kan gjenkalle minner så sterkt…

How do I know when I am in love?

Da jeg først fikk utdelt listen (som for øvrig er hentet fra boken “the dating game”) med de 13 punktene som skulle fortelle meg om jeg er “in love” så syntes jeg det var latterlig. “Jeg vet da når jeg er forelsket eller ikke,” tenkte jeg for meg selv. Men etter å ha lest gjennom listen et par ganger gikk det opp for meg at den skulle ikke fortelle meg om jeg hadde følelsen som jeg ofte tenker på når jeg hører begrepet “in love”. Listen skulle ikke fortelle meg om jeg hadde sommerfugler i magen eller ikke. Den skulle gi meg råd om hvilken type kjærlighet som er bra å ha for å få et godt ekteskap. Og jeg liker den Så om du tenker på å gifte deg, ta gjerne en titt

“If a person in courtship possesses the love necessary for a good marriage, certain attitudes, feelings, conditions, and circumstances should be present. If you are in love with a person most of the following should prevail.”

•You will be concerned about our physical appearance (dress and grooming) and your personal conduct.

•You will have faith and trust in that person. In true courtship love is a two-way fidelity and trust will always be present. They are the Siamese twins that cannot be separated.

•You will really not have a desire to date other people. Those who you once thought you loved will recede into the background and into insignificance.

•You will want to see, to meet and to know this person’s parents, brothers, sisters, relatives and friends. You will be anxious to please them. You will be concerned about the well-being of those near and dear to the one you love.

•You will delight in the personal accomplishments of the person you love. You will not be jealous of that person’s achievement.

•You will have respect for the one you love. You will respect that person’s values, beliefs, moral standards, rights and needs. You will respect that person as person, a total person.

•You will have a feeling of inner security as a result of your love for this person. You will be self-confident, relaxed and happy even in the face of major personal, social, or financial problems.

•You will be lonely when circumstances force you to separate. It will be difficult for you to keep your thoughts and dreams off your lover.

•You will sacrifice for the person you love in many different ways.

•You will be hurt when you sweetheart is hurt or criticized. You will rush to the defense of your love one. It’s not a case of “my sweetheart is wrong or right” but rather, it is an illustration of the nature of love.

•You will want this person to become in marriage, the father or mother of your children. You will want your children to have the character, qualities and attitudes of your sweetheart.

•You can honestly say that your interest in this person is not simply a physical attraction, a sexual interest, but rather, your interest is in the total person, as a complete personality, involving every aspect of life. To be sure, to be in love with a person includes physical attraction and sexual interest in marriage. This is a major aspect of love. But if this is the only interest between couples, then it is not love it is lust.

•Other people will know that you are in love. It is nearly impossible for a person in love to keep it a secret.