Same mistake

30 06 2008

Å gjenkjenne en tanke, en følelse, et noe, som du selv har, hos noen andre, det skaper en slags ro. Tar bort følelsen av å være alene. I en verden med musikk og dikt synes det alltid å være noen som forstår deg. Forstår deg selv om de ikke kjenner deg. Selv om de ikke vet hva du heter. Selv om de ikke vet at du eksisterer. Menneskenes hjerter, tanker, følelser og kamper har vært de samme siden tidenes morgen. Det vil alltid finnes noen som forstår. Du er aldri alene.

En slik følelse fikk jeg da jeg lyttet til James Blunt. For en behagelig musikk. Jeg er hengitt…


So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars beneath my feet
Remember rights that I did wrong
So here I go

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

And maybe someday we will meet,
And maybe talk and not just speak.
Don’t buy the promises ’cause
There are no promises I keep.
And my reflection troubles me,
So here I go.

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars
Look at the stars, falling down,
And I wonder where, did I go wrong.





Akkurat i tide…

30 06 2008

“Nå hadde jeg ikke orket å gå ett eneste skritt til,” tenker jeg i det jeg setter fra meg den tunge skuldervesken med alle handlevarene. Så lang veien hjem hadde syntes i dag med den tunge vesken  gnagende over skulderen. Endelig hjemme. Akkurat når jeg trengte det. Det er i grunnen ganske merkverdig det. At det er som regel først når en har nådd målet at en tenker at en ikke hadde orket ett eneste skritt til. Vi kommer som regel frem akkurat i tide ;)





Shackles

26 06 2008

In the corners of my mind
I just can’t seem to find a reason to believe
That I can break free
Cause you see I have been bound for so long
Felt like all hope is gone
But as I lift my hands, I understand
That I should praise you through my circumstance

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Everything that could go wrong
All went wrong at one time
So much pressure fell on me
I thought I was gonna lose my mind
But I know you wanna see
If I will hold on through these trials
But I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Been through the fire and the rain
Bound in every kind of way
But God has broken every chain
So let me go right now

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Break the rest of the chains Father…

I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more





En forrykende aften

24 06 2008

Det er over 12 timer, 2 hårvasker med citrus shampo, en stor dasj med papaya- bodybutter, og en sprut Deep Red siden jeg kom hjem, men fremdeles kan jeg kjenne lukten av røyk. Men når jeg tenker på det så håper jeg i grunn at lukten sitter en stund, så glemmer jeg ikke.

Jeg var trett og sliten i går. Trett av å ligge for mange timer i sengen uten egentlig å hvile, trett av å sitte for mange minutter på youtube, trett av å sitte for mange minutter på facebook. Trett av å føle at jeg ikke fikk gjort noen ting. Trett av å føle at det var så mye jeg burde ha gjort. Trett av å ikke leve opp til mine egne forventninger.

Solveig ringte for å fortelle meg at vi skulle dra mellom 6 og 7. En del av meg angret på at jeg hadde sagt at jeg ville være med. Å dra å grille nå, med så mange mennesker, når jeg var så sliten. Jeg ville heller sitte hjemme med pc-en. Sitte hjemme og gjøre det jeg følte jeg burde gjøre. Bruke tid på å gjøre det ordentlig. Gjøre det perfekt. Og hvorfor skulle vi i grunnen dra ut til en øde lavo? Noe så primitivt, når vi heller kan møtes hjemme hos noen og lage ordentlig mat og se en film. Det regnet jo også…

Men jeg fikk da pakket sekken; To tepper, sitteunderlag og en ekstra genser. På med ullsokker og boblejakke. Og så var jeg klar.

Vi var 13 mennesker samlet rundt bålet i lavoen. Solveig hadde tatt med grillmat til alle som av ulike årsaker ikke hadde med (for eksempel meg, som bare ikke hadde hatt lyst til å grille :p). Det manglet ikke på noe. Pastasalat, potetsalat, karbonader, rød løk, stekt løk, brød, pinnebrød og sjokoladekake. Det var deilig! (Tusen takk for maten Åsheim!!)

Jeg vet ikke hvem som plutselig fikk den geniale idéen å leke indianere, det må ha vært Jon eller Benedicte, men etter hvert som vi sprang rundt utenfor lavoen i den friske luften og oppførte oss som om vi var 8 år gamle og frie for bekymringer, så føltes det slik også. Å, hvor det var deilig. Jeg kjente energien komme tilbake.

Trygve og Erik hadde med seg gitar og en sånn annen rar ting som jeg velger å kalle en mini-gitar men som jeg vet har et mye mer komplisert navn, og utpå natten var det 8 igjen av oss som satt rundt bålet og sang (de andre 5 hadde ikke blitt spist eller forsvunnet på mystisk vis, men hadde tatt veien hjem, da det begynte å bli noe sent). Mens jeg satt rundt bålet kjente jeg bare hvordan alt stress og bekymringer forsvant sammen med røyken av bålet ut toppen av lavoen. “Tenk å ha det sånn alltid!” utbrøt jeg. “Tenk å bare dra bort fra alt, og bare leve slik, og ikke bekymre seg for annet enn å skaffe nok mat.” Jeg kunne ha sovnet der, ved bålet. Så avslappet var jeg. Vi ble enige om å utsette overnattingen til en annen kveld, da vi bare hadde én vedkubbe igjen og innså at det ville bli noe kaldt når den var brunnet ut.

Jeg ønsker jeg kunne beskrive gleden og freden av å delta i å synge kum-ba-ya my Lord flerstemt rundt et bål i en lavo midt på natten, sammen med gode venner og også mennesker du akkurat har møtt, og ikke tenke på noe annet. Omgitt av sang, medmennesker, Gud og natten. Ingen forventinger, ikke noe press, ingen msn, ingen facebook, ingen e-mail, ingen blogg. Bare akkurat her og nå.

Tusen takk Solveig, og alle dere andre, for at dere minner meg på hva jeg virkelig trenger :) Måtte flere få oppleve kvelder som dette!





In the name of love

23 06 2008

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.





That’s my king!

21 06 2008

Vegar showed me this video today. What a preacher! Have a look :)

That’s our King! :D





Tanker om trospunkter og det å være en kristen

16 06 2008

“Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” spurte fangevokteren Paulus og Silas. De svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” De forkynte Herrens ord for ham og samme natt ble han døpt.

Til tider slår det meg hvor mye enklere det virker å få navnet sitt skrevet på den korrekte siden i livets bok enn å få det skrevet på kirkens liste over medlemmer. Det kan virke som vi ikke lenger blir døpt til Jesus Kristus, men til de ulike trossamfunnene (og så skryter enkelte trossamfunn av å ha bibelsk dåp fordi en praktiserer voksendåp med en masse vann.. som om det er vannet som er det viktigste :s ).

Jeg husker da jeg fikk dåpsundervisning, utpå høsten i 2006. Jeg hadde fått oppleve Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse den sommeren, og siden bestemt meg for at jeg ville ta dåp. Jeg husker jeg fortalte presten som underviste meg at jeg ikke skjønte og derfor ikke kunne si meg enig i alle de 28 trospunktene til Adventkirken, som var kirken jeg hadde valgt fordi det var denne kirken som hadde gitt meg inspirasjon til å bli kjent med Gud, og fordi jeg hadde en naiv tro på at kanskje dette var kirken som hadde sannheten med stor S (det var på den tiden da jeg trodde at en perfekt kirke og perfekte kristne fantes. I dag er jeg et klokere menneske ;) ). “Du melder deg ikke inn i en håndballklubb om du vil spille fotball,” svarte han meg. “Du får gå hjem og studere det nærmere”.

Da dåpsdagen kom fikk jeg vite at det skulle bli stilt meg tre spørsmål som en slags offisiel høring eller ‘trosbekjennelse’ om du vil. Jeg fikk vite at det var meningen at jeg skulle svare ja på dem alle :p Jeg ble nervøs, for jeg ville ikke stå der i kirken og lyve foran Gud og menigheten, men jeg ville heller ikke skape en megaskandale ved å si “Nei, dessverre, det vet jeg ikke om jeg tror på.”

Men det var ikke håndballklubb-presten som døpte meg (som for øvrig er veldig grei, har en kul dialekt og masse kunnskap) det var en annen (som for øvrig også er veldig grei og som også har en spennende dialekt da han opprinnelig kommer fra England ;) ) og spørsmålene han stilte meg inneholdt ikke de tre englebudskap, den profetiske gave eller kristi tjeneste i den himmelske helligdom, og jeg kunne med rent hjerte og samvittighet svare ja på at jeg tror jeg er elsket og tilgitt av Gud, som valgte å dø for mine synder, og som gjennoppsto og som har lovet sine etterfølgere evig liv gjennom Jesus Kristus (Amen ;) ) !

I dag finnes det en hel del ulike kristne trossamfunn, og uenighetene er mange (også internt i de ulike samfunnene). “Bare 9 av de 10 bud gjelder i dag.” “Vi holder dem alle, for vi er den sanne menighet!” “Men vi er fylt med ånden, for vi taler i tunger!” “Men vi har fått profeten… og vi er så hellige at vi spiser ikke en gang svin! -helst bare grønnsaker :D

Jeg har enda ikke blitt klok på de mange profetiene; på 1844, de tre englebudskap og Ellen G White. Og når det gjelder læren om døden, de dødes tilstand og oppstandelsen finner jeg per i dag at ulike skriftsteder motsier hverandre, og jeg er fortsatt litt forvirret på det området (selv om jeg vet godt hva jeg gjerne vil tro ;p ).

Men er det dette som er avgjørende for å være en kristen - det å tro på den menneskeskapte liste over den enkelte kirkes trospunkter?

Fariseerne og Saddukeerne hadde også trospunkter, men de hadde ikke Jesus. Jeg tror en kan tro på de ulike trospunktene fullt og fast og ha en teoretisk forståelse av Gud, men det vil ikke frelse en! Ikke en gang om trospunktene en tror på er de korrekte. En tro basert på bare teori er en tom tro. En tro uten kjærlighet og et forhold til Jesus er ikke verdt noen ting. Når Jesus kommer tilbake vi han ikke si “du får være med for din forståelse av profetiene er korrekte!” Han vil si “kom og bli med du som trodde på meg, du som trodde på min død og oppstandelse, du som jeg fikk lov å kjenne, du som elsket meg og elsket din neste.”

Jeg tror sauene på Jesus’ høyre side vil være mennesker fra mange ulike trossamfunn, og det skulle ikke forundre meg om det ikke er en eneste en av dem som har skjønt det hele.

Når Paulus skriver til menigheten i Korint skriver han at det er gjennom å tro på evangeliet at en blir frelst. Evangeliet beskriver han så med at Kristus døde for våre synder, ble begravet og sto opp igjen (1.kor 15. 1- 4). Jeg vil si at å være en kristen er å tro på evangeliet, og å ha sin identitet i Jesus kristus ved å stole på hans løfte om evig liv den dagen han kommer igjen, og ved å leve et liv hvor Jesus og hans grenseløse kjærlighet får lov til å være midtpunktet.





Sommerjobber og store tær

8 06 2008

Fordi jeg gjentatte ganger får spørsmål om jeg har skaffet meg en sommer-jobb, og fordi jeg i en tidligere bloggpost har nevnt min jakt på lørdags-frie sommerjobber, føler jeg at jeg har et eller annet ansvar for å meddele mine blogg-lesende venner og kjente, inkludert Adventister som er på jakt etter “happy Sabbath-stories”, hvordan det står til på jobbfronten.

Før jeg dro på fjellet rundt påsketider fikk jeg tilbud om sommerjobb på Spar. Men da jeg sa at jeg ikke ønsket å arbeide lørdager på grunn av min tro på at Gud har velsignet denne dagen og gitt den til oss som en hviledag, så var det ikke så like enkelt å gi meg jobb likevel. Sjefen sa at han skulle tenke på det, men at han trodde det kom til å bli veldig vanskelig å få til.

Fordi ikke økonomien min har vært på topp dette året syntes jeg det var vanskelig å takke nei. Og for det andre var jeg usikker på hele hviledags-spørsmålet (om den fortsatt gjaldt i det hele tatt, grunnet lesing i blant annet galaterbrevet), og for det tredje så fant jeg det så vankelig å stole på at Gud ville ordne opp; at han ville skaffe meg en jobb som passet mine overbevisninger, når kanskje ikke en gang mine overbevisninger var korrekte. Og han må da dessuten ha viktigere ting å ta seg til enn å skaffe meg jobb? Hvordan i det hele tatt overgir man alt til Gud? Selv om jeg gjerne ville fant jeg det vanskelig…

Det ble en lang jakt på sommerjobber, og en rekke avslag fra butikkeiere som fortalte meg gjentatte ganger at lørdagen var den travleste dagen. Med ekkoet av butikkeiere i det ene øret og ekkoet av adventist-venner i det andre som fortalte om hvordan Gud så mange ganger hadde på underlig vis skaffet lørdagsfri for dem, så var alt jeg kunne gjøre å be og å skrive til sjefen på Spar om hvordan jeg følte det.

Da jeg kom hjem i slutten av mai, etter en lang prosess med e-mailer og bønn, ville sjefen for Spar snakke med meg. Jeg var forberdet på et møte hvor han ville si; “Jeg kan gi deg fri 2 av 4 lørdager, men det er alt jeg kan gjøre”. Jeg var forberedt på å svare “Nei, takk. Det er snilt av deg, men jeg ønsker strengt tatt ikke å arbeide på lørdager i det hele tatt” og var egentlig fornøyd med det, da jeg bare blir mer og mer glad for sabbaten, og virkelig tror på at vi alle trenger en dag med fri fra alt som stresser oss og tapper oss for energi, en dag for påfyll og tid til samvær med Gud, venner og familie.

Men hva han sa var “Vel, når det gjelder lørdagen så får du få fri da, siden du ikke har anledning til å arbeide denne dagen. Jeg snakket med de andre ansatte, og de gikk med på det. Du kan begynne å arbeide om to uker.” “Wow”, tenkte jeg.. “The Lord truly will provide!” (jeg kan bare det verset på engelsk ;p ). Og så fortsatte han “Sa jeg forresten at det var i kjøttdisken?” Jeg måtte le litt for meg selv da jeg ikke ser på å selge svinekoteletter og blodpudding som en typisk adventistjobb, men jeg takket ja, og smilte hele veien hjem. Så gikk det bra denne gangen også :)

Det er min første dag i kjøttdisken i morgen. Mens jeg har ventet har jeg prøvet meg som vikar i en barnehage i et par dager. Der har jeg lært en hel masse, blant annet at jeg har en unaturlig stor store-tå. Den skulle absolutt ikke se sånn ut ifølge barna. Og når jeg ser etter selv, så ser jeg det selv også… Den er ganske stor.

Så slik er altså statusen; Arbeidende med lørdags-fri og store tær. God sommer! :)





Jennings teori og min personlige erfaring

4 06 2008

“Kan det virkelig være så enkelt?” tar jeg meg selv i å tenke de sene nattetimer. Da slår det meg at det er nettopp dette som er tittelen på Timothy R. Jennings bok som jeg har brukt store deler av de siste dagene på å lese.

Jeg ser ikke alltid hvorfor jeg er plaget av skyldfølelse og dårlig samvittighet. I noen tilfeller finner jeg det bare ikke logisk. “Jeg har da ikke gjort noe galt, har jeg?”

Men i natt så jeg det. Jennings teori gav mening. Enkel, men så innsiktsfull. Hjelpsom, men samtidig så finner jeg noen aspekter så deprimerende (selv om jeg tror at hans hensikt nettopp er det motsatte; å gi håp og helbredelse).

Jeg skjønte hvorfor jeg i natt følte meg så dårlig. Det var ikke handlingen jeg hadde utført i seg selv som var gal (though det vil nok være uenigheter om dette, men det er egentlig ikke poenget. Det kunne vært en hvilken som helst handling), det var hva som fikk meg til å utføre handlingen! Jeg hadde brukt fornuften og kommet frem til at dette er egentlig ikke så lurt. Jeg hadde hørt at min samvittighet sa at “dette bør du egentlig ikke gjøre Serina.” Men så hadde jeg lyst til å gjøre det likevel. Jeg handlet på impulser og ignorerte at fornuften og samvittigheten min ikke var enig.

Skyldfølelsen kommer av, skjønner jeg nå etter at jeg har lest Jennings, at jeg bare fulgte mine impulser og gikk i mot min fornuft og samvittighet. Ikke fordi denne handlingen i seg selv nødvendigvis er gal, men fordi jeg vet at jeg kunne hatt lyst til noe annet, noe som virkelig er galt, og om jeg i slike tilfeller også ignorerer fornuften og samvittigheten så kan det gå galt. Fryktelig galt.

Poenget er at mangel på selvkontroll trenger ikke alltid å ha store, innlysende, negative konsekvenser. Jeg kan bli sett på som spontan og morsom, fordi jeg dropper en dag med eksamenslesning fordi jeg heller vil finne på noe gøy med venner. Jeg kan bli sett på som generøs og snill fordi jeg bruker resten av pengene mine på å spandere is på ungdomslaget i kirken. Og disse handlingene er ikke feil i seg selv. Jeg tror det kan være sunt å velge å gjøre slike ting avogtil, men ikke hvis en velger imot sin fornuft og samvittighet! Hvis min fornuft og samvittighet forteller meg at i dag burde jeg egentlig være hjemme og lese, for det er faktisk viktig å stå den eksamenen, eller den forteller meg at jeg har snart tom for penger på kontoen, så nå er ikke tiden for å være spandabel, men jeg likevel velger å gjøre det, så kan jeg utføre handlinger som i teorien kan være “korrekte”, men som likevel vil bli feil fordi den egentlige grunnen til at jeg gjør det er mangel på selvkontroll.

Jennings er en kristen psykiater. I boken “could it be this simple?” setter han opp et hierarki av hvordan han mener Gud illustrerte hjernen vår til å fungere. Fornuft og samvittighet er på topp, mens følelser er på bunn (jeg vet ikke om jeg er helt enig i Jennings definisjon på følelser. For meg virker det ofte som om han bare beskriver lyster, begjær og impulser, mens han beskriver samvittigheten som fornuftsbasert, og jeg vil påstå at følelser er mer enn lyster og at samvittigheten min tar i bruk en god del følelser for å fortelle meg om noe er rett eller galt, men så er det Jennings som er psykiateren her, ikke jeg).

Poenget hans er at vi bør alltid spørre fornuften og samvittigheten vår før vi tar et valg. Han stiller spørsmålet:“Reflect a moment on your life and consider your 10 most regrettable actions - what you wish you could undo or wish you’d never done. How many of those occured after a reasonable and conscientious review of the facts and circumstances? How many were based on feelings?”

Han fortsetter med å si at hver eneste person han har spurt om dette, uten unntak, har sagt at de aller fleste tilfellene var basert på følelser. Og jeg kan si at det er det samme for meg (selv om jeg ikke liker å bruke ordet følelser, men vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke).

En av historiene som Jennings forteller, som var en av dem som fikk meg til å forstå min egen skyldfølelse som jeg ofte får uten at jeg tydelig kan se hvorfor (jeg har hatt en anelse om at det har hatt noe å gjøre med selvkontroll, men nå faller liksom bitene ordentlig på plass) er om en kvinne som var utro mot mannen sin. Hun angret, og ba om tilgivelse, både til mannen og til Gud. Og mannen tilgav henne (og jeg håper da også at Gud gjorde det, selv om det er her teorien til Jennings begynner å bli noe deprimerende og skummel slik jeg leser den…), men denne kvinnen ble ikke kvitt skyldfølelsen og skammen, til tross for at hun hadde tilstått og fått tilgivelse. Jennings mener at årsaken er at hjernen hennes fungerer fortsatt på samme måte som når hun brøt ekteskapsløftet. Når hun var utro handlet hun på impulser (eller følelser om du insisterer) i stedet for å bruke fornuften og samvittigheten. Og når hun senere, i løpet av de 7 årene som fulgte med skyldfølelse, fortsatte å handle på impulser og gå i mot fornuften og samvittigheten så gjenopplevde hun de samme følelsene som hun hadde etter å ha vært utro. Hun var ikke “helbredet” i følge Jennings. Dette til tross for at de handlingene hun nå gjorde på impuls ikke var moralsk feil. De var bare gjort på feil grunnlag!

Etter å ha lest 100 av 160 sider sitter jeg igjen med en enkel, men noe som for øyeblikket synes som en passend og korrekt forklaring på tanker og følelser jeg har. Jeg finner det hjelpsomt å bli minnet på at fornuften og samvittigheten skal være grunnlaget for de valgene jeg tar. Men likevel må jeg tilstå at jeg ikke alltid klarer det. Jeg feiler og lar lyster, følelser og impulser styre meg, selv om jeg vet at det strider i mot det som jeg ser på som rett. Så selv om jeg finner boken hjelpsom, så gjør den meg også noe deprimert og motløs. For den bekrefter hva jeg selv tenker; at jeg ikke er helbredet. Og jeg har en mistanke om at når Jennings snakker om helbredelse så mener han også frelse. For å være passende for Guds rike må vi la hjernen vår fungere slik Gud skapte den til å være (han sier ikke dette direkte, og han virker oppriktig talt som en brennede kristen som ønsker å spre Guds godhet og helbredelse til alle mennesker, men dette er hvordan jeg opplever det).

Kanskje gjør det ekstra vondt å lese fordi jeg ikke kan finne noen bibelvers som sier “Gud elsker deg og lar deg få være en del av hans rike selv om du avogtil velger å følge dine lyster og ikke eier selv-kontroll”. Jeg lengter sånn etter å være det perfekte mennesket som Gud opprinnelig skapte oss til å være. Men denne lengselen er skadelig om den bli en prestasjon jeg må gjøre for å være god nok for Gud. Jeg får velge å tro at når Paulus skriver i sitt første brev til korinterne om at vi skal alle forvandles ved det siste basunstøt (1. kor 15. 51) så handler det ikke bare om en fysisk forandring, men også om å få en perfekt indre karakter, med selvkontroll og kjærlighet som aldri svikter.

Men Å, hvor godt det hadde vært å hatt den kjærligheten og selvkontrollen nå… Og det er vel det Jennings forsøker å forklare oss at vi kan ha. Og så er det vel kanskje også det jeg forventer at Gud skal gjøre i meg. Det skjer bare ikke…





My wise sister

30 05 2008

“Good questions have no answers!” utbryter min kjære søster der hun sitter i godstolen og venter på at pizzaen skal bli ferdig stekt. “Å, dere, det fant jeg på akkurat nå!” sier hun begeistret til Julie og meg.  “Jeg skal bli verdens-kjent for det sitatet der jeg… - Serina, kan ikke du blogge det?!!”

Setter forøvrig pris på at Sandra har tro på at min blogg vil bidra til å gjøre hennes sitat verdens-kjent ;)

Glad i deg søss!!