Denne sommeren var jeg så heldig å få være med på en solidaritetstur til Peru, i samarbeid med ADRA-Norge og ADRA-Peru (Adventist Development and Relief Agency). Det skulle vise seg å bli en uforglemmelig reise!
Det er tre uker og to dager siden jeg kom hjem. Fortsatt ser jeg klart og tydeleig for meg det utrolig flotte landskapet, med alle de fantastiske fjellene. Jeg ser for meg barna som kommer springende mot oss, med et ønske om å bli fotografert, få en klem, eller en mailadresse. Jeg ser for meg alle menneskene som står så avslappet og småprater utenfor hjemmene sine, uten antydning til stress, mas og liten tid. Og trafikken.. jeg husker hvor forskrekket vi var da vi tok taxi, og den bare kjørte der det måtte passe sjoføren. Vi skiftet fil flere ganger i minuttet, og forbikjøringer like ofte. Vi må ha sett passe redde ut, for sjoføren snudde seg og blunket; “It`s just Peru. You better get used to it!”.
Men la meg få ta deg med på reisen. Though det er umulig å beskrive med bare ord.. Men jeg skal forsøke så godt jeg kan. Nedenfor følger utdrag fra min reisedagbok.
Onsdag 21. Juni, kl. 09.30 (Norsk tid)
Nå sitter Carina, Solveig og jeg ved gate D3 på flyplassen i Amsterdam. Så var altså reisen begynt. Vi har vært på reisefot i noen timer nå. Tok bussen fra Aksdal til Stavanger i går kveld, og pappa hadde middagen klar når vi kom. Deretter kjørte han oss til Sola. Sol og jeg, helt alene på en flyplass. Vi så nok litt “lost” ut, for pappa begynte å le, og personalet på flyplassen kom og spurte om vi trengte hjelp. Første gang vi reiser alene med fly dette her! Men vi klarte oss på Sola, og jeg må si at jeg følte meg ganske voksen da jeg gikk av flyet på gardermoen 
Men så var det bagasjen da.. Hvor i alle dager skulle vi finne den? Det tok ei lita stund det der, men til slutt fant vi det rette båndet (og dette er fakta: Bånd nr. 1 på Gardermoen er faktisk ikke så lett å få øya på ). Så var det biletter til flytoget da, og vi klarte det også vi 
. Vi tok toget til Lillestrøm smed god veiledning fra min kjære tante, og der sto onkel og mitt søskenbarn Ida og tok i mot oss. Da nærmet klokken seg midnatt, og det hadde vært en lang dag! Hjemme hos min svært gjestfrie og alltid like smilende tante fikk vi nattmat (Tusen takk for at dere tok i mot oss midt på natta!), og 4 og 1/2 time senere kjørte onkel oss tilbake til Lillestrøm igjen. Derfra tok vi flytoget til Gardermoen. Fremme på gardermoen følte vi oss ganske lettet. Alt hadde gått så bra! Nå var vi klare for Peru På Gardermoen traff vi Carina Frantzen, og nå er vi altså her i Nederland. Vi har en laaang flytur foran oss.. Resten av gruppen er nå i Peru.
kl. 10.45 (Norsk tid)
Nå sitter vi trygt på flyet. Det blir en lang tur. Vi forsøkte å regne ut hvor mange timer vi skal sitte her, og kom fram til mellom 10 og 14 timer. Og hva som skjer når vi kommer til Lima, det vet vi rett og slett ikke! ;p Spennende dette her
kl. 20.20 (fremdels på norsk tid jeg, though vi har krysset atlanteren!)
Vi skal straks lande på Bonaire, en øy i karibien (lokal tid Bonaire; 14.20). Her skal vi være mens passasjerer går av, og andre ombord, og flypersonalet skal vaske flyet. Om ca en time vil vi fly videre mot Lima.
80 minutter senere..
Nå skal vi straks lette fra Bonaire. Det var godt med en pause, slik at vi fikk gå og stå litt. Temperaturen her er 31 grader celcius, og solen står høyt på himmelen. Det er veldig fuktig luft, men jeg likte meg her jeg. Vi vil være i Lima on ca. 3 timer og 25 min.
Neste dag
Nå sitter vi på flyet som snart skal ta av og fly til Chiclayo (ingen garanti for at stedsnavn er korrekt stavet ). Jeg har enda ikke stilt klokken jeg, men bør vel kanskje gjøre det nå. I Norge er det den 22. juni nå, klokken 13.35. Her er klokken 06.30, samme dato. Er litt rart at me liksom har reist tilbake i tid ;p
Det er deilig å være fremme i Peru. Og jeg gleder meg masse til å komme frem til Bagua Grande, hvor vi skal møte resten av “peru-farerene”. Det er i landsbyen Bagua Grande at vi skal bygge skole Er begynt å bli litt smålei av å reise nå, time etter time etter time..
I går, da vi ankom Lima (Hovedstaden I peru), ble vi møtt av ADRA-arbeidere. Vi fikk bo hos to søstre i natt som har tilknytning til adventskirken i Peru. De kunne ikke så mye engelsk, og vi kunne enda mindre spansk, men vi klarte å få frem at vi var veldig trøtte og hadde lyst til å sove litt ;p Og det fikk vi =) Og i dag tidlig tok vi alle tre en etterlengta dusj, DEILIG!
Lørdag 24. Juni
I går ankom vi Bagua Grande, akkurat tidsnok til kveldsmaten. Maten blir laget av Elisabeth, som er gift med Manuel som arbeider for Maranatha. Vi får den servert på en takterrasse over huset deres, med utsikt til de vakre fjellene; Utrolig idyllisk!
Det var kjempe digg å møte alle sammen. For en utrolig herlig gjeng jeg er så heldig å få reise sammen med!!
Nå sitter jeg i resepsjonen på hotellet og ser på en peruansk såpeserie. Jeg sitter å venter på bussen som skal ta oss med for å spille fotball med “de innfødte”. Han søte resepsjonisten, som arbeider for “skit og ingenting”, lever seg helt inn i serien; “åå, mira, mira!!”. Men der kom bussen. Vi inviterte like godt resepsjoinisten med oss vi! =) Hasta luego
Søndag 25. Juni
Siesta =) Nå ligger jeg på senga, full av sement og drit, mens Solveig sitter i sin seng og spiller munnspill; “Blott en dag..”..
Solveig, Carina og jeg kom hit torsdag kveld. Vi har allerede fått oppleve å feire en sabat sammen med lokalbefolkningen, og vi har arbeidet på byggeplassen i 2 dager. Det er tungt å arbeide. Solen steiker og svetten renner. Men det er utrolig gøy å se hvor mye vi får gjort. Og jeg, som aldri har løftet en murstein i hele mitt liv, bidrar til å bygge en skole! I begynnelsen va eg ganske klossete, og følte meg mer til bry enn til hjelp, men nå går det veldig bra, takket være profesjonelle maranatha-arbeidere med stor tålmodighet
Tirsdag 27. Juni
Nå sitter jeg på bussen på vei til Lima. Vi kjørte fra bagua Grande til Trujillo natt til i dag. Vi har vært å sett på ulike tempel fra tidlige indianerkulturer. Jeg må innrømme at det var ikke så mye jeg fikk med meg av det guidene sa, delvis på grunn av at guidene ikke hadde noe særlig bra engelsk uttale (eller ordforråd!) og delvis på grunn av manglende konsentrasjon fra min side. Men spennende var det likevel, der vi vandret omkring og fantaserte om de gamle kulturene.
Nå er det snart middagstid. Middagen blir servert her på bussen. Spent på hva vi får. Maten blir delt ut til hver enkelt i noe som minner mistenkelig på spyposer..
Da vi delte tanker og inntrykk som vi satt igjen med etter vårt opphold I Bagua Grande , var dette noe av det som kom frem:
- Nesten ingen som røykte der
- Så utrolig flotte fjeller!! (Men hvorfor ingen som går tur i dem?!)
- Vi så ingen som jogget..
- Vi så ingen “typiske” kjærestepar
- Så lav standard på husene
- Det virket som menneskene hadde så uendelig med god tid!
- Peruanerene var helt galne etter oss “hvitinger”
- Vi, helt ufaglærte, klarte faktisk å delta i arbeidet om å bygge en skole, med hjelp fra tålmodige maranatha arbeidere. Det var utrolig gøy!
- Det skulle så lite til for å glede barna. Bare en e-mail addresse, så ble de kjempe glad..
Onsdag 28. Juni
I dag er det shopping som står på timeplanen. Nå sitter jeg nydusjet på et hotelrom i Lima. Deilig! Men jeg er litt trett. Vi kom frem i natt en gang.. Men er en ting jeg lurer på, hvorfor har de ikke varmt vann i dusjen?! I Bagua Grande var det forståelig, for der er det jo varmt i været hele året, men her.. Nei, der kom Sol ut av dusjen; “Eg fekk varmt vann!”. Heh, omvendt av hjemme her; det gjelder å dusje sist, for da får du det varme vannet!
Senere samme dag..
Nå er det kveld, og shoppingdagen her i Lima er over. Vi var på et kjøpesenter og jeg fikk inntrykk av at Lima er en moderne by. Det var så rart å se alle de moderne, moteriktige og velstående menneskene her, i forhold til dem i Bagua Grande. Dette er virkelig et land fullt av kontraster! Og man trenger ikke å dra helt til Bagua Grande for å se de mindre velstående. Det varierer fra bydel til bydel inne i Lima. Man ser det spesielt på husene. Noen bor i det jeg vil kalle skur, mens andre bor i store murhus med fine hager. Andre bor på gata. Det er så urettferdig!
Det får meg til å tenke på hvor utrolig heldig jeg er som er født i Norge. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene å ha det så bra som jeg har det, rettighetene mine fikk jeg da jeg ble født, gratis. Vi betaler jo skatt, men fra nå av skal jeg betale skatten med glede!
Om mennesker her i Peru blir syke, om de får f.eks. kreft eller hjerteproblemer, blir de sendt hjem for å dø om de ikke har nok penger til å betale for operasjonen. I Norge klager vi på egenandelene..
29. Juni, fortsatt i Lima
I dag formiddag var vi på indianermarkedet. Det var kjempe artig! Så utrolig mye fint, spennende og billig! Og så mange fine musikkinstrumenter! Jeg hadde lyst til å kjøpe så mye, men det er rett og slett ikke plass i bagasjen! Hvorfor pakker jeg alltid så mye?! Jeg tenkte at en solidaritetstur til Peru er ingen shoppingtur, men jeg burde ha tenkt at jeg kom til å kjøpe noe uansett. Gjør jo alltid det ;p Ordtaket “bedre med for mye enn for lite” gjelder absolutt ikke når du er ute å reiser. Tar du med for lite klær (noe som aldri har skjedd meg!) kan du bare kjøpe nye, eller rett og slett vaske dem Skal prøve å huske det til neste gang jeg drar på tur..
Etter lunch delte vi oss inn i mindre grupper. 3 “perufarere”, én tolk og én ADRA-arbeider på hver gruppe. Vi besøkte familier som var gjenforent av ADRA. De to familiene jeg var med å besøke bodde i små skur som var laget av voksduker, tepper og tynne treplater. Det ene hjemmet (som ikke kan kalles et hus!) hadde ikke engang gulv! Senga var plassert midt i sanden ved siden av bordet og kjøkkenet. De hadde verken vann eller elektrisitet. Mannen i huset hadde forlatt konen og barna, og da fikk moren problemer med å forsørge dem (denne historien gikk igjen hos de fleste familiene). Staten tok da barna fra deres mor, og plasserte dem på barnehjem. Der bodde barna i flere år, og var barna først kommet på barnehjem var det vanskelig å få dem tilbake. ADRA låner penger til mødrene slik at de klarer å komme i gang med en eller annen virksomhet. Når mødrene har klart å få et overskudd, hjelpet ADRA dem med å få barna tilbake. Lånet betaler mødrene tilbake. Jeg synes det ADRA gjør er utrolig bra. De gir ikke mødrene penger, de låner dem penger, og hjelper dem til å bli selvstendige, slik at de kan klare seg på lang sikt!
30. Juni
I dag dro vi til valle del sol. Der var det nydelig vær. ADRA arrangerte en samling for alle de gjenforente familiene. Vi var med å lekte med barna, og serverte mat. Jeg tror de aller fleste hadde en utrolig bra dag! (jeg kan ikke si alle, for noen av de eldste barna så ut til å mislike noen av lekene ;p)
1. juli, sabat
I dag var vi på en engelsk sabbatskole i Miraflores (en bydel i Lima). Vi sang sammen og delte oss opp i mindre grupper hvor vi snakket om nåde. Der likte jeg meg veldig godt! Jeg tror jeg får muligheten til å komme dit neste lørdag også, gleder meg allerede!
Etter sabbatskolen var det gudstjeneste, og vi kunne velge mellom ungdomsmøte eller “normalt” møte. Jeg gikk på ungdomsmøtet. Det var utrolig, kirken var full! En søt amerikansk gutt som jeg tror het David oversatte møtet for oss (det var på spansk). Han var en virkelig sympatisk fyr! Jeg har møtt så mange flotte mennesker på denne turen, både folk som bor her, og de jeg reiser sammen med. Og mange har en så utrolig sterk tro på Gud og hans løfter, og er så takknemlige for hans nåde. Det er spesielt å ta farvel med folk når det de sier deg er “see you in heaven!”. Måtte vi alle få en like sterk tro, og måtte vi alle møtes igjen!
Etter kirken pakket vi og hvilte. Jeg ble dårlig, så jeg hoppet over middagen. Det går en del mageproblemer rundt om i gruppen nå. heldigvis har Wenche med seg alt vi trenger av medisiner og gode råd!
kl. 22 dro vi på et utested hvor de spilte peruansk folkemusikk og hadde danseshow. De var flinke å spille, men det var liksom det samme som gikk igjen hele tiden, så vi ble etter hvert litt leie. Ikke kunne vi snakke sammen heller, for musikken var så sterk! Og vi var alle veldig trøtte.. Vi var ikke tilbake på hotellet før klokken 02. Da måtte vi pakke ferdig, fror bussen skulle gå kl. 04 til flyplassen. Så tok vi flyet til Cusco kl. 07.
2. Juli
Vi ankom Cusco kl. 08 i dag tidlig. Det har vært en lang natt. Her oppe er det kaldt, men veldig fint! Dette er en populær turistby, og peruanerene er flinke til å holde cusco fin og ren for oss besøkende. Her er fine parker, og arbeidere går rundt og feier gatene. På grunn av mange turister, er her også mange gateselgere. De kan være veldig påtrengende, men noe må da de også leve av.
Det første vi gjorde da vi kom var å ta buss til hotellet for å hvile. Dette var for å unngå høydesyke. Men reisen opp og mangel på søvn hadde allerede virket inn på samtlige, og Ole Andreas var den første som besvimte, deretter fulgte flere på. jeg har vært veldig heldig, jeg har ikke merket noen ting, bare kulden. Men nå har vi vært å kjøpt oss varme gensere, hansker og skjerf, så nå tror jeg de fleste har det rimelig bra. De “syke” har fått hvile mens vi var å så på soltempelet. Soltempelet var ganske fasinerende. Det ble bygget av inkaer, og da spanjolene kom for å kristne landet, bygget de en katolsk kirke over tempelet. Men på grunn av et jordskjelv (om jeg husker riktig) raste deler av kirken, men tempelet var så solid bygget at det sto igjen. Inkaene var veldig flinke å bygge! Nå er det snart middag, håper vi får varm suppe!
3. Juli
I dag har vi vært å besøkt Machu Picchu.
Machu Picchu (quechua, «Det gamle fjellet», også kjent som Inkaenes tapte by) er en prekolumbiansk inkaby i fjellet over urubambadalen i dagens Peru. Den ligger på omkring 2200 m.o.h)
Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911 av en historeielærer fra USA, som var på reise i Peru. Han ble vist byen av en i lokalbefolkningen, så egentlig var det ikke Hiram Bingham som fant byen, men det var han som fikk ting i gang. Da han ble vist byen var den helt tildekket av vegetasjon.
Det var så ubeskruivelig vakkert!! Så grønt og så flotte fjell! Det er veldig spennende med sånn inka historie.
4. Juli
I dag dro vi tilbake til Lima fra Cusco. I morgen skal vi til Pucallpa. Jeg har aldri tatt så mye fly i hele mitt liv som jeg har tatt på denne turen her ;P
5. Juli
Nå sitter jeg på flyet på vei til Pucallpa. Jeg gleder meg veldig. Det høres så spennende ut med “jungel”
Hele denne turen har gått så ufattelig fort. Jeg kan ikke skjønne at det bare er fire dager igjen. Vi har hatt slike “one and one – samtaler” med lederane, og et av spørsmålene Victor stilte meg var; “Hva har vært høydepunktet på turen så langt?” Jeg tror det må ha vært det å bygge på den skolen, og det å få møte alle de menneskene jeg har møtt!
6. Juli
For en fantastisk og eksotisk dag, kjempe spennende! I dag har jeg danset med indianere, spist ris fra et banantreblad, kjent handa til et lite barn klemme rundt lillefingeren min, badet i et vann hvor det er pirayaer, gått på tur i jungelen og vært på nok et marked.
Noe som ikke var gøy i dag var da vi hadde spist i Betania (en indianerlandsby). Vi fikk beskjed om å gi restene til barna som bodde der. Tallerknene som vi hadde spist av, hvor det lå noen rester igjen (gjerne som vi hadde tygget på) skulle være middagen deres. De hadde laget så mange gode retter til oss, et helt bord, og hovedingrediensen var bananer. Vi forsynte oss og fikk spise så mye vi ville, mens barna bare fikk se på. Og etter vi var tilfredsstillt skulle de skrape av tallerknene våre! Jeg syntes at vi ved å gjøre dette viste en holdning som sa at “vi fortjener bedre enn dere” og “dette er slik det skal være”. Men jeg kan ikke nekte for at barna ble glade for maten de fikk, og kanskje så de ikke på det på den måten. Og kanskje var det veldig feil av meg å knø i meg alt jeg hadde på tallerken slik at ingen skulle måtte skrape av den. Men jeg bare klarte det ikke..
7. Juli
Nå sitter sol og jeg på en benk i sola på en “flyplass” i Pucallpa. Det er her vi har bodd mens vi har vært her. Mannen i huset er pilot og jungelens “ambulanse”. I dag tok han oss med på en flytur over jungelen.
Jeg tror dagene her i Pucallpa er de jeg kommer til å huske best. Vi har blitt så godt mottatt. Og det har vært så spennende å få møte indianere. Det var som om jeg drømte da de tok oss med i dansen, og de spilte så fint på trommer og fløyter, helt uten noter.
ADRA hjelper indianerene med helse og hygiene, og banandyrking. Indianerene lærer hvordan de skal vaske hendene, de lærer å forebygge diaré og å forebygge ulike typer av parasitter. Og de lærer hvordan de på mest mulig lønnsom måte skal dyrke bananer. Igjen fikk vi se tydelige eksempler på hvor viktig ADRAs arbeid er!
Vi dro tilbake til Lima i dag. Sarha, Adriana og jeg var en siste tur på indianermarkedet. Jeg trengte å kjøpe en ny bag for å få plass til alt jeg har kjøpt ;p Da vi skulle tilbake fra markedet var Adriana forsvunnet. Vi gikk og lette etter henne, men kunne ikke få øye på henne noe sted. Vi skulle på en bursdagsfest til en jente ved navn Vanessa om 15 min, og vi hadde ennå ikke dusjet etter reisen fra Pucallpa, så vi trodde at Adriana var gått tilbake til hotellet på egenhånd. Så vi gikk vi også. Vi satt oss i en taxi, men sjoføren visste ikke hvor hotellet var. Han spurte i hvilken retning han skulle kjøre, men det visste vi ikke! Det ble en stressende kjøretur. Klokken nærmet seg 18 og da skulle vi være på festen! Sjoføren kunne ikke engelsk, og alt ble meget komplisert. Men da vi stoppet i et veikryss hoppet jeg ut av bilen og spurte en annen taxisjofør om han visste hvor det var, og det gjorde han, og fikk forklart det til sjoføren vår. Endelig fremme ved hotellet, 4 min. før vi skulle være på festen fikk vi enda en ubehagelig overraskelse; Adriana var ikke kommet! Vi hadde forlatt henne på markedet! Det var veldig ekkelt, og jeg er utrolig lei for det Adriana! Da vi ikke kunne finne deg, var vi sikker på at du hadde gått for å rekke festen. Men når jeg tenker på det nå kan jeg ikke fatte at vi gikk. Det var utrolig dårlig gjort. Vi skulle heller ha ventet. Hadde du dratt ville du jo sagt til lederene hvor vi var, og de hadde kommet og hentet oss. Bedre om vi hadde kommet for sent, enn at du måtte ta en taxi helt alene! Unnskyld..
8. Juli -Vår siste dag i Peru
I dag var vår siste dag i peru. Det er sabbat i dag, og vi kunne velge hvilken kirke vi ville gå i. Jeg gikk på den engelske sabbatskolen i Miraflores, og Anders, Magdalena, Sarha, Joakim og René ledet programmet. Vi sang og snakket sammen med peruanerene, det var kjempe koselig! Temaet var “Trust in God”, og det var mange utrolig flotte historeier å dele med hverandre. Det ble også en del diskusjoner og spørsmål, noe som jeg tror er veldig viktig, det å få stille spørsmål ved sin tro. Jeg hørte en gang en amerikansk prest som sa; ”Mange er redde for spørsmål, og føler de blir sett på som “dårlige” kristne ved å komme med sin tvil. Men Gud er ikke redd for spørsmål, han kan svare på dem alle.”
Etter sabbatskolen og gudstjenesten gikk vi på hotellet og pakket ferdig, og så sjekket vi ut. Deretter tilbrakte vi noen timer i parken før det var tid for å dra til flyplassen.
På flyplassen tok vi farvel med Anita og Luz, ADRA-arbeiderene som har brukt all sin fritid og energi på oss. De har vært veldig hjelpsomme! De fikk hver sitt gavekort på et velværesenter av oss, og de ble veldig rørte begge to.
Gruppen fra Island tok også farvel med oss i Lima. Det er den mest rørende og vakre avskjeden jeg noengang har sett! De hadde lært seg “Hvem kan segla forutan vind?”, og de sang flerstemt med sine utrolige, flotte, musikalske islandske stemmer! Det var så vakkert!! Jeg gråt av glede for å ha vært så heldig å få bli kjent med disse utrolig søte menneskene!
9. Juli, Back in Norway
Så var vi tilbake da. Vi skal sove hos tante og onkel til i morgen. Vi har vist dem video-opptakene fra turen, og å se på dem nå, er helt uvirkelig! Jeg kan ikke fatte at jeg har vært der, men det har jeg altså..
-Og jeg lengter tilbake! Jeg lengter etter landet med den utrolig flotte naturen og jeg lengter etter å være sammen med alle de andre “peru-farerene”. For en utrolig fantastisk gjeng! Det har vært så gøy. Og for et mangfold. Vi var mennesker fra Norge, island, Sverige, Estland, England og Romania, i alle aldere, og gruppedynamikken var topp!
Nå håper jeg at alle tankene og intrykkene som vi alle sitter igjen med vil bli brukt og delt med andre, slik at turen blir mer enn bare en glede for oss som dro dit. Jeg håper vi klarer å formidle til andre hvilket viktig arbeid ADRA driver. Og jeg håper skolen vi bygget vil gi kunnskap og glede til barna i Bagua Grande, og forberede dem på det livet de skal leve. Og jeg ber om at Gud må velsigne det arbeidet vi har gjort, og at det må føre til at flere mennesker får et møte med Ham.. “We pray that we all will be there..”!
