Da jeg skjønte at Jesus hadde dødd for meg også, at jeg også var en synder selv om jeg ikke stjal eller slo folk i hjel, da ble jeg så glad, og så takknemlig. Jeg så hvor mye usunt jeg hadde i livet mitt, som både skadet meg selv og andre, men kjærligheten og tilgivelsen jeg fikk fra Gud gav meg mot, lyst og styrke til å forandre det som ikke var bra. Og jeg ble fylt med håp og glede, og en brennende iver etter å dele Jesus med alle andre. Hans ubetingede kjælighet som han hadde gitt meg helt ufortjent var det som forandret hjertet mitt. Ikke noe annet enn Hans kjærlighet kunne ha forandret meg.
“Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: “Abba, Far!” skriver Paulus (Rom.8.15).
I begynnelsen var det enkelt. Det var enkelt å leve etter Guds vilje når han hadde vært så god mot meg. Det var enkelt å elske Ham, når Han hadde elsket meg først. Hjertet mitt ropte “Abba, Far!” av kjærlighet til Jesus som hadde tilgitt meg.
Men så skjedde noe jeg ikke hadde forventet. Ett år etter mitt møte med Gud kjente jeg ikke lenger de samme følelsene. Jeg begynte å tvile på at jeg var god nok. Jeg så at jeg ikke strakk til. Alle mine svakheter ble enda tydeligere enn før. Jeg som hadde bestemt meg for å leve livet mitt slik som Gud ønsket, jeg klarte det ikke. Jeg feilet gang på gang, og det måtte da være grenser for hvor mange ganger Gud kunne tilgi meg?
Jeg hukser at jeg var på en gudstjeneste (det må nevnes at taleren ikke hadde studert teologi), hvor det ble sagt: “Så lenge det er én eneste ting i livet vårt som ikke er etter Guds vilje, så er vi fortapt. Èn ting som skiller oss fra Gud er nok.”
Mitt bilde av Gud begynte å forandre seg. Han ble til en streng dommer, som jeg måtte prestere for. Og iveren etter å dele han med andre begynte å forsvinne. Hvilken glede ville mine venner få av en streng dommer?
Takknemligheten og kjærligheten jeg følte forsvant. Det er vanskelig å være takknemlig for en tilgivelse du tviler på, og det er vanskelig å elske en som du tror ikke synes du er god nok. Frykt kom inn i min relasjon til Gud. Usunn frykt. Frykt som tok fra meg motet og styrken til å leve etter hans vilje.
Jeg er overbevist om at denne frykten ikke var fra Gud. Gud ønsker ikke at vi skal følge Ham på grunn av frykt, men Han ønsker at vi skal følge Ham fordi vi er glad i vår Himmelske Far som er god mot oss. Igjen vil jeg sitere Romerbrevet 8.15 “Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper “Abba, Far!”.
Jeg tror ikke Gud ønsker at vi skal ha Gudstjenester der vi trykker hverandre ned og forteller hverandre at vi ikke er gode nok. Gud elsker oss ikke på grunn av prestasjoner. Når vi ersatter Guds ubetingede kjærlighet med frykt, da tror jeg det blir vanskelig, og ikke minst skadelig å være en troende.
Jeg er glad jeg har fått oppleve Guds kjærlighet. Det gjør at jeg ikke gir opp, for jeg vet at den finnes, selv om min relasjon til Ham i det siste ikke har vært slik den burde være. Jeg må bare be og jobbe på at relasjonen skal forandre seg, slik den opprinnelig var, og slik jeg tror både jeg og min Himmelske Far ønsker at den skal være 
Jeg kommer til å tenke på sangen “Whole again”. Jeg vet at den ikke handler om Jesus, men refrenget får meg alltid til å tenke på Ham 
Looking back on where we first met,
I can not escape and I can not forget,
baby you are the one
you still turn me on
you can make me whole again.
Jeg kan ikke glemme mitt første møte med Jesus. Og ikke vil jeg glemme det heller. Hvis vi bytter ut “baby” med “Jesus”, så får vi den meningen jeg tenker på. Jeg vet at Jesus er i stand til å tenne en gnist i meg. En brennende iver etter å dele Hans Kjærlighet med andre, og det er en gnist som bare Han kan tenne. Og bare Han kan gjøre meg hel igjen. Og det kan han ikke gjøre med frykt, men bare med kjærlighet.
Siste kommentarer