Same mistake

30 06 2008

Å gjenkjenne en tanke, en følelse, et noe, som du selv har, hos noen andre, det skaper en slags ro. Tar bort følelsen av å være alene. I en verden med musikk og dikt synes det alltid å være noen som forstår deg. Forstår deg selv om de ikke kjenner deg. Selv om de ikke vet hva du heter. Selv om de ikke vet at du eksisterer. Menneskenes hjerter, tanker, følelser og kamper har vært de samme siden tidenes morgen. Det vil alltid finnes noen som forstår. Du er aldri alene.

En slik følelse fikk jeg da jeg lyttet til James Blunt. For en behagelig musikk. Jeg er hengitt…


So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars beneath my feet
Remember rights that I did wrong
So here I go

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

And maybe someday we will meet,
And maybe talk and not just speak.
Don’t buy the promises ’cause
There are no promises I keep.
And my reflection troubles me,
So here I go.

I’m not calling for a second chance,
I’m screaming at the top of my voice,
Give me reason, but don’t give me choice,
Cos I’ll just make the same mistake again

So while I’m turning in my sheets
And once again, I cannot sleep
Walk out the door and up the street
Look at the stars
Look at the stars, falling down,
And I wonder where, did I go wrong.





Shackles

26 06 2008

In the corners of my mind
I just can’t seem to find a reason to believe
That I can break free
Cause you see I have been bound for so long
Felt like all hope is gone
But as I lift my hands, I understand
That I should praise you through my circumstance

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Everything that could go wrong
All went wrong at one time
So much pressure fell on me
I thought I was gonna lose my mind
But I know you wanna see
If I will hold on through these trials
But I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Been through the fire and the rain
Bound in every kind of way
But God has broken every chain
So let me go right now

Take the shackles off my feet so I can dance
I just wanna praise you
I just wanna praise you
You broke the chains now I can lift my hands
And I’m gonna praise you
I’m gonna praise you

Break the rest of the chains Father…

I need you to lift this load
Cause I can’t take it no more





In the name of love

23 06 2008

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.





Step by step by step

4 04 2008

Step by step by step.
Day by day by day.
Could this really be
Your great plan for me?

Must I walk alone,
Onward on my own
Tell me what to do
I cry out and out
And out to You.

Lord I need You in my life.
More of You, Lord, in my life.
Lord I’m praying for more and
More and more and more of You.

A larger quantity
Of You loving quality
Jesus fill my cup,
Fill it up to overflowing.

Lord I need You in my life.
More of You, Lord, in my life.
Lord I’m praying for more and
More and more and more of You.

More of you…





Heal my heart and make it clean..

30 03 2008


…Open up my eyes to the things unseen
Show me how to love like you have loved me

Break my heart from what breaks yours
Everything I am for your kingdoms cause
As I go from nothing to
Eternity





As messy as my head

18 03 2008

I dag har vært en av mine (om mulig, enda mer enn vanlig) emosjonelle dager. Strofer fra Rhianna, Queen, Westlife og Hoobastank har surret rundt i hodet mitt om hverandre..

Story of my life, searching for the right, but it keeps avoiding me..

Too much love will kill you, just as sure as none at all.
It’ll drain the power that’s in you, make you plead and scream and crawl.
And the pain will make you crazy, you’re the victim of your crime.
Too much love will kill you. Every time.

But if I let you go, I will never know, what my life will be, holding you close to me. Will I ever see, you smiling back at me, how will I know, if I let you go?

I feel like no-one ever told the truth to me, about growing up and what a struggle it would be.
In my tangled state of mind, I’ve been looking back to find, where I went wrong.

But sooner or later, I gotta choose. And once again, I’m thinking about, taking the easy way out.

Too much love will kill you, if you can’t make up your mind.
Torn between the lover, and the love you leave behind.
You’re headed for disaster ‘cos you never read the signs.
Too much love will kill you. Every time.

I’m not a perfect person, there’s many things I wish I didn’t do.
But I continue learning, I never meant to do those things to you.
But before I go, I want you to know..

I’ve found a reason for me. To change who I used to be. A reason to start over new. The reason is you.

Too much love will kill you, It’ll make your life a lie
Yes, too much love will kill you, and you won’t understand why
You’d give your life, you’d sell your soul. But here it comes again
Too much love will kill you, in the end..

Yet, how will I know, if I let you go?

My life feels like a never-ending love-song…





Noen ganger er jeg bare alt hva jeg ikke vil være

24 02 2008

“I don’t want to do this anymore
I don’t want to be the reason why
Everytime I walk out the door
I see him die a little more inside
I don’t want to hurt him anymore
I don’t want to take away his life
I don’t want to be… a murderer”

-Rihanna-





All out of love

26 12 2007

I ‘m all out of love, I’m so lost without you
I know you were right believing for so long
I ‘m all out of love, what am I without you
I can’t be too late to say that I was so wrong

I want you to come back and carry me home
Away from this long lonely nights
I’m reaching for you, are you feeling it too
Does the feeling seem oh so right
And what would you say if I called on you now
And said that I can’t hold on
There’s no easy way, it gets harder each day
Please love me or I’ll be gone, I’ll be gone

Gud føles så langt borte for tiden, og jeg føler meg virkelig ‘lost’. Det er så mye enklere å elske når jeg selv kjenner at Gud elsker meg. Det er så mye enklere å dele av Guds kjærlighet når jeg opplever å ha Hans kjærlighet å dele av. Men nå føler jeg meg bare “All out of love” som Air Supply beskriver det.

Jeg vet at Gud hadde rett. Jeg har visst det hele veien. Men likevel gikk jeg i mot hans vilje, selv om Han bare vil meg godt.

I begynnelsen ble jeg fylt med sorg når jeg skjønte hva jeg gjorde. Hvordan jeg var i ferd med å ødelegge for både meg selv og andre. Hvordan jeg var i ferd med å gå tilbake til en hverdag hvor ikke Gud var min prioritering. Hvor ikke kjærlighet kom først.

Jeg gråt og angret, men samtidig som tårene rant kunne jeg komme til Jesus og få tilgivelse, og jeg følte meg trygg. Men så bare fortsatte jeg. Og fortsatte. Og fortsatte. Jeg ignorerte stemmen i hodet mitt som sa at dette var galt. Og jeg ble tom. Tom for kjærlighet. Tom for følelser.

Nå lengter jeg etter tårene og angeren. Det er skummelt hvordan samvittigheten begynner å svikte etter at du har gjort den samme galne tingen om og om igjen..

Jeg skjønner ikke helt hvor alt gikk galt. Har jeg gått bort fra Gud fordi jeg heller ville gjøre det “my way”? Har Gud gått bort fra meg fordi jeg er ‘ulydig’? Jeg ønsker ikke å tro på en Gud som forlater oss fordi vi er ulydige, og i 2.tim 2.13 står det: “Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.” Men samtidig kan jeg ikke nekte for tomheten og savnet av å kjenne Hans kjærlighet. Men kanskje han er her enda, og det bare er jeg som ikke ser ham..

Please love me or I’ll be gone.





Når religion blir skadelig..

17 11 2007

Da jeg skjønte at Jesus hadde dødd for meg også, at jeg også var en synder selv om jeg ikke stjal eller slo folk i hjel, da ble jeg så glad, og så takknemlig. Jeg så hvor mye usunt jeg hadde i livet mitt, som både skadet meg selv og andre, men kjærligheten og tilgivelsen jeg fikk fra Gud gav meg mot, lyst og styrke til å forandre det som ikke var bra. Og jeg ble fylt med håp og glede, og en brennende iver etter å dele Jesus med alle andre. Hans ubetingede kjælighet som han hadde gitt meg helt ufortjent var det som forandret hjertet mitt. Ikke noe annet enn Hans kjærlighet kunne ha forandret meg.

“Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: “Abba, Far!” skriver Paulus (Rom.8.15).

I begynnelsen var det enkelt. Det var enkelt å leve etter Guds vilje når han hadde vært så god mot meg. Det var enkelt å elske Ham, når Han hadde elsket meg først. Hjertet mitt ropte “Abba, Far!” av kjærlighet til Jesus som hadde tilgitt meg.

Men så skjedde noe jeg ikke hadde forventet. Ett år etter mitt møte med Gud kjente jeg ikke lenger de samme følelsene. Jeg begynte å tvile på at jeg var god nok. Jeg så at jeg ikke strakk til. Alle mine svakheter ble enda tydeligere enn før. Jeg som hadde bestemt meg for å leve livet mitt slik som Gud ønsket, jeg klarte det ikke.  Jeg feilet gang på gang, og det måtte da være grenser for hvor mange ganger Gud kunne tilgi meg?

Jeg hukser at jeg var på en gudstjeneste (det må nevnes at taleren ikke hadde studert teologi), hvor det ble sagt: “Så lenge det er én eneste ting i livet vårt som ikke er etter Guds vilje, så er vi fortapt. Èn ting som skiller oss fra Gud er nok.”

Mitt bilde av Gud begynte å forandre seg. Han ble til en streng dommer, som jeg måtte prestere for. Og iveren etter å dele han med andre begynte å forsvinne. Hvilken glede ville mine venner få av en streng dommer?

Takknemligheten og kjærligheten jeg følte forsvant. Det er vanskelig å være takknemlig  for en tilgivelse du tviler på, og det er vanskelig å elske en som du tror ikke synes du er god nok. Frykt kom inn i min relasjon til Gud. Usunn frykt. Frykt som tok fra meg motet og styrken til å leve etter hans vilje.

Jeg er overbevist om at denne frykten ikke var fra Gud. Gud ønsker ikke at vi skal følge Ham på grunn av frykt, men Han ønsker at vi skal følge Ham fordi vi er glad i vår Himmelske Far som er god mot oss. Igjen vil jeg sitere Romerbrevet 8.15 “Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper “Abba, Far!”.

Jeg tror ikke Gud ønsker at vi skal ha Gudstjenester der vi trykker hverandre ned og forteller hverandre at vi ikke er gode nok. Gud elsker oss ikke på grunn av prestasjoner. Når vi ersatter Guds ubetingede kjærlighet med frykt, da tror jeg det blir vanskelig, og ikke minst skadelig å være en troende.

Jeg er glad jeg har fått oppleve Guds kjærlighet. Det gjør at jeg ikke gir opp, for jeg vet at den finnes, selv om min relasjon til Ham i det siste ikke har vært slik den burde være. Jeg må bare be og jobbe på at relasjonen skal forandre seg, slik den opprinnelig var, og slik jeg tror både jeg og min Himmelske Far ønsker at den skal være :)

Jeg kommer til å tenke på sangen “Whole again”. Jeg vet at den ikke handler om Jesus, men refrenget får meg alltid til å tenke på Ham ;)

Looking back on where we first met,
I can not escape and I can not forget,
baby you are the one
you still turn me on
you can make me whole again.

Jeg kan ikke glemme mitt første møte med Jesus. Og ikke vil jeg glemme det heller. Hvis vi bytter ut “baby” med “Jesus”, så får vi den meningen jeg tenker på. Jeg vet at Jesus er i stand til å tenne en gnist i meg. En brennende iver etter å dele Hans Kjærlighet med andre, og det er en gnist som bare Han kan tenne. Og bare Han kan gjøre meg hel igjen. Og det kan han ikke gjøre med frykt, men bare med kjærlighet.





My experience

7 10 2007

campfire.jpg

Som en postmoderne ungdom, oppvokst i et samfunn preget av verdirelativisme, og av tanker om rettferdighet og den uunngåelige friheten som vi alle er så opptatt av, var religionsfrihet en ting som opptok meg. Jeg syntes det var urettferdig at vi lærte så mye mer om kristendommen i den norske skolen i forhold til de andre religionene. Og jeg syntes ikke noe om evangelisering. Å pushe ens egen religion over på andre. Kunne ikke folk få finne ut av dette med tro selv? Ingen kunne vel vite med sikkerhet hva som var rett likevel, right?

Når jeg skulle finne ut hva som var rett, så gikk det alltid ut på å finne svar på flest mulig spørsmål. Jeg syntes blant annet at Islam var en mye mer logisk religion enn kristendommen. I Islam får du som fortjent. Jeg kunne forestille meg de to englene som fulgte meg, og skrev ned alt hva jeg gjorde. Den ene engelen det gode, og den andre (som sikkert fikk mest å gjøre) det onde. Troen jeg utviklet var basert på hva som var mest logisk, hvem som kunne gi meg de beste svarene, og hva jeg kunne forstå.

Men sommeren for litt over ett år siden ble alt annerledes. Da jeg skjønte at jeg også var en synder, men at Jesus døde for meg også, ble jeg så glad og så lettet! Tårene jeg hadde kjent renne nedover kinnet mitt så ofte ble borte. Tomheten jeg følte ble erstattet av glede. Det var ekte, og det gav mening og håp. Nåden jeg opplevde tente en gnist i meg, en lyst til å dele denne erfaringen med alle andre.  It was amazing! Amazing Grace!

“How precious did that grace appear
The hour I first believed

Jeg kan forstå at noen kan ha problemer med å godta evangelisering og misjonering, men å fortelle om ens egen tro kan da ikke være i mot religionsfrihet! Jeg mener vi har snudd hele prisippet med religionsfrihet på hodet. I stedet for at det er blitt en frihet og åpenhet for at alle skal få tro det de vil, og dele med andre av sine erfaringer, så er friheten blitt til et forbud mot å dele noen ting som helst. Religionsfrihet betyr i praksis i mange sammenhenger i dag, ironisk nok,  forbud mot å dele sin egen personlige tro.

Etter å ha opplevd et personlig møte med Guds nåde, sannhet og kjærlighet finner jeg det nærmest umulig å holde det for meg selv. Jeg har så lyst til at alle andre skal få oppleve det samme! Noen ganger ender det i diskusjoner, f.eks angående skapelse kontra evolujson (eller prosesser som indikerer en ung jord ;p ). Jeg glemmer avogtil at det ikke var argumentasjon eller kunnskap som fikk meg til å tro på Gud, og til å ta det valget å følge Ham.

“What someone can talk you into, someone else can talk you outof”.

 Det var min erfaring som tente denne gnisten i meg, og jeg ønsker så inderlig at enda flere skal få erfare det!

Jeg synes denne teksten illustrerer så godt hvordan jeg føler det;

It only takes a spark

It only takes a spark to get a fire going,
And soon all those around can warm up in its glowing;
That’s how it is with God’s Love,
Once you’ve experienced it,
Your spread the love to everyone
You want to pass it on.

What a wonderous time is spring,
When all the trees are budding
The birds begin to sing, the flowers start their blooming;
That’s how it is with God’s love,
Once you’ve experienced it.
You want to sing, it’s fresh like spring,
You want to pass it on.

I wish for you my friend
This happiness that I’ve found;
You can depend on God
It matters not where you’re bound,
I’ll shout it from the mountain top - PRAISE GOD!
I want the world to know
The Lord of love has come to me
I want to pass it on.

I’ll shout it from the mountain top - PRAISE GOD!
I want the world to know
The Lord of love has come to me
I want to pass it on.