In the name of love

Det er så mye vi kaller kjærlighet… - Begjær, lyst, kontroll. Listen er lang. Men en av de tingene jeg tror oftest blir forvekslet med kjærlighet er avhengighet. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Fra mine venners erfaringer. Fra filmer. Fra sangtekster. Jeg ser det over alt. Og det er så lett å la seg lure. Så lett å la seg fange. Og det gjør så vondt.

Jeg tror kjærligheten setter andre foran seg selv. Jeg tror kjærligheten søker å gjøre det som er til det beste for menneskene rundt en, den søker ikke sitt eget - søker ikke å få tilfredsstilt sine egne egoistiske behov på bekostning av andre. Kjærligheten kontrollerer ikke. Den fanger ikke. Den setter fri, støtter, gir oppmuntring og oppløfting. Den helbreder, og den svikter aldri.

Avhengighet gjør akkurat det motsatte. Den søker å få tilfredsstilt sine egne behov gjennom å bruke andre mennesker. Den er kontrollerende. Den holder fanget. Den bryter ned, er ustabil og usunn.

Men likevel klarer vi på en eller annen måte å beskrive avhengigheten som noe fint. Noe som skal være slik. Noe kjærlig. “Du gjør meg hel.” “Uten deg gir livet mitt ingen mening.” “Jeg trenger deg!” “Jeg kan ikke leve uten deg.” Disse replikkene kommer ofte i slutten av romantiske hollywood filmer, og vi sukker søtt og blir lurt av avhengighetens utkledning.

I Rihannas  “I hate that I love you” synger hun: “I hate how much I love you. I can`t stand how much I need you.”

Er dette kjærlighet?

Jeg vet det er mange som har kommet frem til den samme konklusjonen før meg, men jeg vil gjerne gjenta det: Jeg tror ikke kjærlighet er to halve mennesker som finner hverandre for å sammen kunne bli ett. To halvdeler som er avhengige av å alltid ha den andre halvdelen ved dens side for å kunne fungere. To halvdeler som vil tappe hverandre tomme for krefter fordi de ikke har funnet en annen kilde til liv og energi enn deres andre halvdel.

Jeg tror kjærlighet og et sunt forhold er et forhold hvor to hele mennesker finner hverandre og har noe ekstra å tilby den andre. De to hele menneskene går sammen for å bli ett supermenneske med et ekstra lager av krefter og energi til harde tider. De er ikke sammen fordi de ikke klarer å leve uten, men fordi de ønsker å leve sammen.

Helvete

Når jeg nå har fått gitt uttrykk for mine tanker og meninger angående (u)viktigheten av trospunkter når det kommer til hva det vil si å være en kristen (det her er egentlig del 1 av denne posten) føler jeg meg klar til å begynne å skrive om om det som egentlig skulle være tema for forrige post, nemlig tanker om helvete. Jeg kan nå føle meg fri til å forsvare et bestemt helvetessyn uten å påstå at de som ikke deler dette synet ikke er kristne. Bakgrunnen for at jeg ønsker å ta opp dette er innlegget på René Vesters blogg om sekter og kirker, og kommentarene som fulgte.

Målet med dette innlegget er å vise at Adventkirkens syn på helvete ikke er en utopisk drøm eller ønsketenkning, men at synet kan begrunnes bibelsk og at det gir mening. Jeg håper også at synet kan reflektere en annerledes og etter min mening en mer kjærlig Gud enn Ham som blir tilbedt ut av frykt for å unngå de pinende flammene som aldri tar slutt. Gud ønsker ikke at vi skal tilbe ham av frykt, men at vi skal elske ham og at hjertene våre skal rope ut “Far” når vi tenker på ham (Rom 8.15). Frykt er det motsatte av kjærlighet og jeg tror ikke på evangelisme som utnytter menneskers redsel (1. joh 4.18).

Adventkirken, Alf Lohne, Martin Luther og de dødes tilstand

Adventkirken (og også andre kirkesamfunn, men nå tar jeg utgangspunkt i Adventkirken siden det er den jeg kjenner best og dens offisielle syn på helvete jeg vil fremlegge. Merk for øvrig at jeg er ingen teolog, men be, lese i min Bibel, lese hva andre teologer har skrevet og forsøke å sette det i hop, det kan jeg, og jeg vil benytte anledningen til å takke Alf Lohne for boken “Trygge Spor”. Mange av tankene er hentet direkte fra kapittel 13 og 14 i denne boken.) tror at de døde sover; at de hviler i en ubevisst tilstand og at de ikke vil våkne opp før Jesus kommer igjen. Dette var også Martin Luthers tanker om døden: “Menneskets sjel sover slik at alle sanser er lik som begravet, og graven er lik som en seng, som likevel ikke har noe fælt eller ondt ved seg. Det er derfor heller ingen pine på det sted hvor de døde kommer, men som man pleier å si: “De hviler i fred.” Lik som man ikke ser noe spor av smerte og møye hos dem som våkner opp av en søvn, skjønt de ikke vet hva som i mellomtiden har foregått mens de sov, slik skal det også være ved vår død og oppstandelse. Vi farer hen og kommer frem igjen på den ytterste dag før vi merker det, vet heller ikke hvor lenge vi har sovet.” (”Luthers utførlige utleggelse av første Mosebok”, side 1234)

Også Jesus beskriver døden som en søvn. Da han skulle vekke Lasarus opp fra de døde sa han: “Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham (joh 11.11). Igjen skriver Luther i harmoni med Jesus’ ord om at døden er en søvn: “Så er søvnen ikke noe annet enn en død, og døden en søvn. Hva er døden annet enn en nattesøvn? Og lik som all tretthet opphører og viker ved søvnen, og åndens krefter kommer tilbake, så man om morgenen kan stå opp sunn og sterk og vel til mote, slik skal vi også på hin dag stå opp, som om vi har sovet en natt, og bare tørrer våre øyne.” (”Luthers bordtaler” side 97).

I forkynneren kapittel 9 står det: “De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen. [...] For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” (vers 5, 6 og 10.)

Oppstandelsen og dommen hører til fremtiden. De døde har ikke noe sted som er klart for dem enda.

De døde sover til Jesus kommer igjen og våkner av stemmen hans. Jesus sier: “Den tiden kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde skal stå opp til dom.” (Joh 5. 28 - 29.) Vi vet at Jesus skal komme igjen og at det skal være en dom. Når menneskesønnen kommer for andre gang skal han skille sauene fra geitene (Matt 25. 31 - 46). Den rettferdige dommen skal bli avgjort. Men denne blir ikke avgjort før Jesus kommer igjen, og derfor henger det ikke sammen at de døde allerede er i enten “himmelen” eller “helvete” som mange tror, for det er enda ikke avgjort hvem som skal gå sammen med Jesus til evig liv og hvem som skla gå til dom.

Jesus sier til disiplene sine at han vil gå av sted for å gjøre i stand et sted for dem. “Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.” (Joh 14.3.) Jesus har gått for å gjøre i stand et sted for oss. Først når det er klart kommer han tilbake for å ta oss med.

Paulus skriver også om dette når han skriver om oppstandelsen til menigheten i korint. “Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. [...] Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden, deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. [...] Se jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1.kor 15. 16- 23, 51 -53.) Se også 1 Tessalonikerene 4. 13 - 17 hvor Paulus igjen beskriver hva som vil skje når Herren kommer, og de døde i Kristus skal stå opp.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli

Når et menneske dør blir det til jord igjen. Dette kjenner vi igjen både fra biologien og fra begravelser når presten spar jord på kisten: “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå.” I Forkynneren 12. 7 kan vi lese at “støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Gud gav ånden til mennesket i begynnelsen: “Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livs pust [eller livets ånde. Varierer med oversettelsene] i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mos 2. 7. ) Uten livsånden fra Gud kan vi ikke leve. Tanken om en udødelig sjel som lever videre i seg selv etter at kroppen er død har sneket seg inn i kristendommen, og jeg tror ikke den kommer fra Bibelen som sier tydelig at Gud alene har udødelighet (se 1. Tim 6. 16). For å leve er vi avhengige av livsånden fra Gud. Uten den kan vi ikke eksistere.

Jesus også sov i graven. Eller så gjorde han på noe annet. I himmelen var han i alle fall ikke.

Heller ikke Jesus hadde vært hos Faderen i løpet av de dagene han lå og sov i graven. Dette vet vi av hans svar til Maria Magdalena i Johannes 20. 17: “Rør meg ikke, for jeg har enda ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.”

Helvete

Etter å ha delt noen tanker om de dødes tilstand og om oppstandelsen som Gud har lovet oss er det klart for tanker om helvete.

Vi har sett at det kommer en oppstandelsens dag og en dommens dag hvor de som er rettferdiggjort ved troen på Jesus skal få være sammen med Jesus i paradis. Vi kan lese i åpenbaringen at de andre, de som ikke blir regnet som rettferdige blir kastet i ildsjøen. Sjøen som brenner med ild og svovel. Her vil jeg sitere Alf Lohne, en mann med stor tro på en kjærlig Gud - en tro som smitter og skaper glad forventning: “Pinen på dette sted tar aldri slutt, påstår noen. I ulidelige smerter skal disse ulykkelige martres time etter time, dag etter dag, år etter år - i all evighet. All verdens lidelse i torturkammer og konsentrasjonsleir blir ingenting sammenlignet med den smerte som læren om de ugudeliges endeløse pine utmaler for de fortapte. Med dette har man forsøkt å dra mennesker til Gud! La oss straks slå fast at ikke en eneste sjel blir skremt til Gud. Skremsler skaper hyklere, men ikke kristne. En sann fremstilling av Guds kjærlighet, demonstrert i det store offer på Golgata kors, vinner mennesker til gledens tjeneste. Med sine sårmerkede hender innbyr Jesus menneskene til trygghet og glede - ikke til skrekk og angst. Vi må aldri glemme at evangeliet er det glade budskap om frelse.”

Så hva er helvete om det ikke er dette grusomme, evigvarende og ondskapsfulle pinested? Den annen død, er svaret.

I Matt. 10. 28 sier Jesus: “Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.” Ut fra det Jesus sier her ser det ut som både sjel og kropp skal ødelegges i helvete. Det ser ut som de udødelige skal gå til grunne. Vi får dette bekreftet når vi leser at ildsjøen er “den anne død“. “Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. ” (Åp. 21. 8.)

Men hva med beskrivelsen av ilden som uslokkelig?

Vel, ilden er uslokkelig. De ugudelige vil ikke være i stand til å slokke den. Begrepet ‘uslokkelig ild’ er ikke brukt første gang som en beskrivelse av helvete. Profeten Jeremia forutsa en gang at Jerusalem skulle brennes opp med “ild som ikke slokkes” hvis folk fortsatte å bryte sabbaten. (Se Jeremia 17.27.) Folket fortsatte å bryte hviledagsbudet, og byen ble brent opp av “uslokkelig ild”. Men som vi vet brenner ikke Jerusalem fremdeles. Ilden var uslokkelig og brente så lenge det var noe som kunne fortæres. Det samme gjelder helvets ild.

I Malaki 4, vers 1, kan vi lese: “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.” Så tydelig taler Bibelen: de ugudelige skal brenne opp så verken rot eller gren blir igjen.

Evig ild

Men hva med at Bibelen taler om en “evig ild”? Bibelen bruker ordet evig flere steder, også uttrykket “evig ild”. Jeg finner det rett og rimelig og la Bibelen forklare seg selv, så la oss da se hvordan Bibelen bruker uttrykket andre steder.

I Judas brev kan vi lese om hvordan Herren berget folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke vill tro (legg merke til at ham utryddet dem, han lot dem ikke pines for alltid). Videre står det at de englene som gikk i mot Gud, dem holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen. Her brukes ordet evig om en tilstand som skal opphøre. De evige lenkene holder bare englene bundet frem til dommen på den store dagen. Og så kommer det, uttrykket evig ild: “På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.” (Se Judas brev, 1. 5 - 7.) Den ilden som en gang fortærte de to byene brenner selvfølgelig ikke fremdeles. Ilden brente til alt var brent opp.

Når det gjelder ordet evig er det en kjent sak at det ikke alltid behøver å bety en tid uten ende, selv om det ofte er slik vi bruker det i dag. Det ordet som er gjengitt med “evig” i vår Bibel, kommer fra det greske “aion”. I Bergs gresk-danske ordbok forlares ordet slik: “Aion” - tidsrom, levetid, lang tid, evighet. Det kan altså bety evighet, men også tidsrom, levetid, lang tid, og det er nettopp det vi ser eksempler på i Bibelen, slik som med Sodoma og Gomorra og englene i de evige lenkene.

Hvis ordet evig ikke alltid betyr uendelig, hvordan kan vi vite at det evige liv på den nye jord varer bestandig?

Fordi Bibelen forteller oss at døden skal ikke være mer: “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp. 21. 4. ) Døden skal ikke være mer på den nye jord som Gud en dag vil skape. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Det vil ikke være rom for et pinested hvor Guds bortkomne barn skal straffes i milloner på millioner på millioner av år.

Bølgene fra dødehavet skyller i dag over stedet hvor Sodoma og Gomorra lå. De to byene er borte - for all tid. Slik vil det også gå med dem som ikke ønsker å akseptere Jesus offer - de som ikke ønsker å tilbringe evigheten sammen med Gud i et liv på hans kjærlige prinsipper. Gud kommer aldri til å tvinge oss til å bøye oss for ham og hans prinsipper og til å leve et liv i evighet med ham om vi ikke ønsker det. Men han kan ikke la ondskapen og ugudeligheten fortsette på den nye jord, derfor må han utrydde de som ønsker å holde fast i dette. Ikke fordi han finner glede i å ta livet av sine bortkomne barn, men fordi Guds karakter og hans lov er kjærlighet (1. Johannes 4. 7-8, Matt. 7. 12.) og fordi kjærligheten krever at all ondskap må til sist ta slutt. Synd er det motsatte av kjærlighet, akkurat som død er det motsatte av liv. Det som skal bestå på denne jord er liv og kjærlighet, mens “syndens lønn er døden” (Rom 6.23). Synden vil resultere i død, og synden vil dø. Først da kan Gud skape det paradis han ønsker for oss.

Jesus - Final words

Jesus tok på seg straffen for våre synder. Gud døde for oss, i vårt sted, er den kristne lære. “Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.” (Jes. 53. 5.) Da Jesus sonet straffen i vårt sted var det døden han led, ikke “evig pine” slik vi vanligvis tolker det. Men det er ingen tvil om at han hadde det vondt! Fortapelsen blir vond, da den skiller mennesket totalt fra Gud som er roten til alt godt. De som ikke velger Jesus som sin stedfortreder må lide straffen selv. De må dø. Jeg tenker at å påstå at de må lide mer enn Jesus, ja, lide mer enn Jesus noen gang kommer til å gjøre, er å undergrave Guds storhet.

“Det er fullbrakt,” sa Jesus da han hang på korset (Joh 19. 30). Forsoningen ble fullbrakt med døden. Døden er syndnes lønn, den er nødvendig og den er nok.

Bitre tårer og egenkjærlighet

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…

Proposing to an Idealist

I’m wondering if it could have been me that was the inspiration for this one..

Barndoms-minner

Da jeg i dag vasket håret og kjente lukten av min nye Pantene pro-v shampo, var jeg ikke lenger på Newbold. Jeg var på “Føynå”, i dusjen, på hytta vår. Jeg var ikke lenger 20, men 10.

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig glad den gangen. I dusjen. På feøy. Eller, mens jeg stod i dusjen hadde jeg det egentlig ganske greit. Jeg kunne holde igjen øynene med ansiktet vendt opp mot dusjhodet, og kjenne hvordan vannet rant fra toppen av pannen helt ned til tærne. Jeg kunne late som om jeg var med i en shampo reklame. Jeg hadde langt hår den gangen. Langt hår som jeg vasket med Pantene pro-v. Og med øynene lukket kunne jeg late som om jeg var pen.

“Vær så snill og ikke bruk opp alt vannet, Serina!” ropte mamma. Og så måtte jeg ut av dusjen. Da var jeg ikke lengre den pene jenta i shampo-reklamen.

Jeg var ulykkelig forelsket.

Mange voksne trekker på smilebåndet når 10-åringer forteller at de er forelsket. “De tror de vet hva kjærlighet er,” ler de. Jeg lo ikke. Jeg visste hva kjærlighet var. Selv om jeg var ung så visste jeg at jeg elsket ham. At han var spesiell. At jeg ville gjøre alt for at han skulle ha det bra. At jeg ville gifte meg med ham. At jeg ville gi livet mitt for ham! Men han syntes ikke noe om meg. Han lo av meg, og av overbittet mitt. At den du bryr deg mest om i hele verden ler av utseendet ditt er vondt selv om du bare er 10 og ‘ikke vet hva kjærlighet er’.

Men jeg gav ikke opp å drømme, selv om det gjorde ufattelig vondt. Jeg kunne ikke stoppe å elske ham, ikke en gang om jeg ønsket. Og følelsene for ham hadde jeg med meg helt opp til videregående.

I dag, 10 år etter at jeg stod i dusjen på hytta, finner jeg at jeg står i dusjen på Newbold og sammenligner følelser jeg har nå, med de følelsene jeg hadde for ham. Det jeg hadde for ham er fasiten. Hvordan kan jeg slå meg til ro med noe som er mindre enn det jeg allerede har følt?

…

Har ikke brukt den shampoen siden jeg var liten, på hytta. Det er rart hvordan lukter kan gjenkalle minner så sterkt…

How do I know when I am in love?

Da jeg først fikk utdelt listen (som for øvrig er hentet fra boken “the dating game”) med de 13 punktene som skulle fortelle meg om jeg er “in love” så syntes jeg det var latterlig. “Jeg vet da når jeg er forelsket eller ikke,” tenkte jeg for meg selv. Men etter å ha lest gjennom listen et par ganger gikk det opp for meg at den skulle ikke fortelle meg om jeg hadde følelsen som jeg ofte tenker på når jeg hører begrepet “in love”. Listen skulle ikke fortelle meg om jeg hadde sommerfugler i magen eller ikke. Den skulle gi meg råd om hvilken type kjærlighet som er bra å ha for å få et godt ekteskap. Og jeg liker den Så om du tenker på å gifte deg, ta gjerne en titt

“If a person in courtship possesses the love necessary for a good marriage, certain attitudes, feelings, conditions, and circumstances should be present. If you are in love with a person most of the following should prevail.”

•You will be concerned about our physical appearance (dress and grooming) and your personal conduct.

•You will have faith and trust in that person. In true courtship love is a two-way fidelity and trust will always be present. They are the Siamese twins that cannot be separated.

•You will really not have a desire to date other people. Those who you once thought you loved will recede into the background and into insignificance.

•You will want to see, to meet and to know this person’s parents, brothers, sisters, relatives and friends. You will be anxious to please them. You will be concerned about the well-being of those near and dear to the one you love.

•You will delight in the personal accomplishments of the person you love. You will not be jealous of that person’s achievement.

•You will have respect for the one you love. You will respect that person’s values, beliefs, moral standards, rights and needs. You will respect that person as person, a total person.

•You will have a feeling of inner security as a result of your love for this person. You will be self-confident, relaxed and happy even in the face of major personal, social, or financial problems.

•You will be lonely when circumstances force you to separate. It will be difficult for you to keep your thoughts and dreams off your lover.

•You will sacrifice for the person you love in many different ways.

•You will be hurt when you sweetheart is hurt or criticized. You will rush to the defense of your love one. It’s not a case of “my sweetheart is wrong or right” but rather, it is an illustration of the nature of love.

•You will want this person to become in marriage, the father or mother of your children. You will want your children to have the character, qualities and attitudes of your sweetheart.

•You can honestly say that your interest in this person is not simply a physical attraction, a sexual interest, but rather, your interest is in the total person, as a complete personality, involving every aspect of life. To be sure, to be in love with a person includes physical attraction and sexual interest in marriage. This is a major aspect of love. But if this is the only interest between couples, then it is not love it is lust.

•Other people will know that you are in love. It is nearly impossible for a person in love to keep it a secret.

Ærlighet varer lengst, eller…?

Da vi i ‘marriage-class’ ble presentert for ‘nine myths about intimacy’ måtte jeg nok en gang legge bort mine idealistiske og romantiske idéer angående kjærlighet og intimitet.

Ved å ta i bruk fornuften klarte jeg nesten å bli enig i at de alle var myter som ikke hadde rot i virkeligheten. Men det var særlig en av dem som var vanskelig å akseptere som en myte. Den fikk meg virkelig til å revurdere mine relasjoner til andre og min overbevisning om at 100% ærlighet og åpenhet alltid varer lengst.

Myth 7: “The more we can disclose -both good and bad information- to each other, the closer we become.”

Jeg liker det som er ekte. Jeg liker mennesker som er ekte, og jeg liker å selv være ekte (men kan dessverre ikke påstå at jeg alltid er det). Det plager meg veldig om noen tror jeg er noe som jeg ikke er. Kanskje jeg er redd for at de vil bli skuffet når de finner ut ’sannheten’. Eller kanskje jeg bare lengter etter å bli elsket for alt hva jeg er, inkludert alle mine mange feil og mangler. Det må da være det som er kjærlighet, tenker jeg.

Men så er det at jeg blir presentert for idéen om at dette bare er en myte. Og det realistiske mennesket i meg som i løpet av de siste månedene så tydelig har vokst, begynner å se etter grunner hvorfor. Hvorfor vil ikke mest mulig informasjon skape en tettest mulig relasjon?

Etter å ha sittet og tenkt en stund har jeg kommet frem til at jeg behøver egentlig ikke å vite navnet på alle jentene min utkårede en gang i fortiden har kysset. jeg behøver egentlig ikke å vite om alle de gangene han gikk for langt. Jeg behøver ikke å høre om alle feil og tabber som min kjære allerede har angret seg over. Hva godt vil det gjøre noen av oss? At jeg på tross av alle hans tidligere feilgrep likevel kan si at jeg elsker ham?

Vel, om jeg likevel skal elske ham, trenger jeg da å vite?

Jeg tror ikke at kjærlighet handler om informasjon om fortiden, men om tro på din kjære og håp for fremtiden. Om tilgivelse er å glemme, hvordan kan en da bedre tilgi enn å si at det er greit, selv om en ikke vet hva det er?

PS: Til min kommende kjæreste: Om du skulle lese dette, vennligst ikke slå meg i hodet med det (Å, det uttrykket har jeg fått fra deg Jonas, vet ikke en gang om jeg kan si det på norsk ;p ) den dagen jeg spørr deg hvor mange du har kysset, eller insisterer på å fortelle deg om alle mine tidligere flammer ;p

Jeg lengter etter sommeren..

Nei’, sa jeg, og så at det gjorde vondt.

‘Nei’, sa jeg, igjen.

og igjen, og igjen, og igjen.

Jeg er ikke flink. Vanligvis. Til å si nei. Men noen ganger så er det det eneste rette å gjøre. Selv om jeg føler at det ikke er det jeg har lyst til å si.

Å, det er så mye.. på en gang.

Jeg går ut.

Lukten av vår og lyden av fuglesang skaper håp. Det er som om lukten av det fuktige gresset etter det milde vårregnet lover meg at jeg går bedre tider i møte.. Følelsen av ro som jeg får av min lille luftetur er så oppmuntrende.

Men så er det at den forsvinner igjen.. I det jeg setter meg på biblioteket og ser ned på den tykke bibelkommentaren føler jeg meg helt motløs. Jeg er så trett.. Så ufattelig trett. Har lyst til at noen skal trøste meg. Roe meg. Men jeg vil klare meg selv. Vil ikke være avhengig. Vil ikke bruke noen. Jeg har jo sagt ‘Nei’.

Men hvor er Gud?

Jeg lengter etter sommeren.. Håper at vårluften ikke tullet med meg. Håper at jeg virkelig går bedre tider i møte.

All to Jesus I surrender?

Det høres så fint ut, å bare gi alt til Gud. Å ha en personlig venn som har all makt til å ordne opp i alt som er vanskelig :) 

Men hvordan gjør jeg det? Hvordan overlater jeg alt til Jesus? Jeg er ikke i tvil om at det er det beste å gjøre, men jeg er i veldig tvil om hvordan jeg lar ham få full kontroll.

“Stol på Gud med hele ditt hjerte” er ofte svaret. Og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Eller at jeg ikke tror at Gud er god. Men kan en velge å stole 100% på noen, eller handler det om å ha en indre fred og en følelse av tillit også? Og i hvor stor grad kan en få indre fred ved hjelp av å ta et valg?

For meg er følelser veldig viktige. Kanskje for viktige. Jeg vet ikke. Det hjelper bare ikke å ta et rasjonalistisk valg om å stole på at Gud vil ordne opp. Jeg trenger en følelse av indre ro og fred, og visshet i hjertet om at alt kommer til å ordne seg fordi Gud vil fikse det.

Jeg har fått tilbud om sommerjobb på Spar. Jobben innebærer sannsynlighet for å måtte arbeide på sabaten. Skal jeg takke nei til jobben, og stole på at Gud vil ordne meg en jobb der jeg slipper å arbeide på lørdager?

Og hva med kjærligheten? Hvordan lar en Jesus få full kontroll der? Skal jeg la være å sende sms-en jeg har skrevet, for om Gud ønsker at vedkommende skal ha følelser for meg, så kan han gi ham dem uten at jeg gjør noe for å fremkalle dem? Og jeg vil jo ikke skape forventninger hos noen som Gud ikke ville likt å sett meg sammen med.. Men finnes det virkelig noen som Gud absolutt ikke ville sett meg sammen med?

Er det forskjell på å være passiv og på å ha full tillit til Gud?

Ofte tenker jeg at jeg må hjelpe ham litt.. At mine handlinger er en del av hans plan. Men det tenkte Sarah og Abraham også, da de skulle hjelpe Gud med å gi Abraham etterkommere. Og de skapte strengt tatt bare problemer for seg selv.

Jeg tenker at det ville vært fint å møte en brennende busk eller å få et syn om en gutt som tilbyr seg å vanne kamelene mine (though jeg ikke har noen), eller å høre en stemme som taler til meg på min vei til Damascus… Eller, på min vei til fjellet kanskje ;) 

Nå drar jeg. God påske

As messy as my head

I dag har vært en av mine (om mulig, enda mer enn vanlig) emosjonelle dager. Strofer fra Rhianna, Queen, Westlife og Hoobastank har surret rundt i hodet mitt om hverandre..

Story of my life, searching for the right, but it keeps avoiding me..

Too much love will kill you, just as sure as none at all.
It’ll drain the power that’s in you, make you plead and scream and crawl.
And the pain will make you crazy, you’re the victim of your crime.
Too much love will kill you. Every time.

But if I let you go, I will never know, what my life will be, holding you close to me. Will I ever see, you smiling back at me, how will I know, if I let you go?

I feel like no-one ever told the truth to me, about growing up and what a struggle it would be.
In my tangled state of mind, I’ve been looking back to find, where I went wrong.

But sooner or later, I gotta choose. And once again, I’m thinking about, taking the easy way out.

Too much love will kill you, if you can’t make up your mind.
Torn between the lover, and the love you leave behind.
You’re headed for disaster ‘cos you never read the signs.
Too much love will kill you. Every time.

I’m not a perfect person, there’s many things I wish I didn’t do.
But I continue learning, I never meant to do those things to you.
But before I go, I want you to know..

I’ve found a reason for me. To change who I used to be. A reason to start over new. The reason is you.

Too much love will kill you, It’ll make your life a lie
Yes, too much love will kill you, and you won’t understand why
You’d give your life, you’d sell your soul. But here it comes again
Too much love will kill you, in the end..

Yet, how will I know, if I let you go?

My life feels like a never-ending love-song…