Only Moments to Live

Oh, I’ve had my moments, and if I had to do it over again, I’d have more of them. In fact, I’d try to have nothing else. Just moments, one after another, instead of living so many years ahead of each day.
-Nadine Stair, 85 years old.

Our own way

“When we try to find our own way in the world, instead of seeking out God’s way, we reach out for what we think will be more than God wants us to have – and we end up with far less: with broken friendships, marriages and families; with corrupt governments and legal institutions; with starvation in many parts of the world and a plague of obesity elsewhere; with the oppression of the weak by the strong, of one race or one gender by another. In rejecting God’s word and embracing the serpent, we reach for a bigger slice of life and find out that it tastes like death. And sadly, we have come to see all of this as normal.”

Graig Barthlomew and Michael Goheen: The Drama of Scripture.

Perlekjedet

”Jeg har et kjede med ekte perler og hver en perle er spesiell. De er forskjellige av form og farve, men passer sammen alikevell. Hver venn jeg har, er en sjelden gave -den ene er aldri den andre lik. Og defor blir det et perlekjede, en vennekrets som er helt unik…”

Så godt det er å være sammen. Så godt det er å kunne se gjennom andres øyne. Lytte til andres tanker. Dele sine egne.  Se seg selv utenfra. Se de andre innenfra.

Så godt det er å være en perle på denne snoren. En ekte, vakker og spesiell perle, som sammen med alle de andre perlene utgjør noe helt unikt.

Så godt det er å være annerledes – sammen.

Full Catastrophe Living

While we are now blessed with “24/7 connectivity”, so we can be in touch with anybody anywhere, at any time, we may be finding, ironically enough, that it is more difficult than ever to actually be in touch with ourselves. What is more, we may feel that we have less time in which to do it, although each of us still gets the same 24 hours a day as everybody else. It’s just that we fill up those hours with so much doing, we scarecely have time for being anymore…

 -Jon Kabat-Zinn

Påsketanker fra en psykologi-student

Til tider kan jeg finne meg selv forklare alle handlinger, holdninger og oppfatninger ved å bruke psykologiske og sosiologiske begreper og teorier. Jeg kan finne meg selv sitte i kirken og analysere pastorens tale og hvilke effekter den har på tilhørerene og tenke at “dette her er jo ikke teologi, det er psykologi!” uten å tenke på at det er Gud som har skapt oss, både kropp og psyke, og teologi og psykologi trenger jo absolutt ikke å være motsetninger! Kanksje Gud inspirerte pastoren til å bruke nettopp disse ordene slik at talen kunne ha nettopp denne effekten.

Jeg kan finne meg selv si denne lite gjennomtenkte setningen: “Å, men det er jo ikke annet enn…”. Jeg glemmer at det ikke finnes noe som “ikke er annet enn…”. Er regnbuen kanskje mindre regnbue, mindre pen, eller mindre ekte, fordi den “ikke er annet enn” lys som reflekteres i vanndråper? Selvsagt ikke.

Jeg likte veldig godt noe jeg leste i sosialpsykologi nylig. Jeg vil gjerne dele det: “Explaining why people believe something says nothing about the truth of their beliefs. That is a logically separate issue. A psychology of religion might tell us why a theist believes in God and an atheist disbelieves, but it cannot tell us who is right. Explaining either belief does nothing to change its validity. Remember that if someone tries to discount your beliefs by saying, “you just believe that because…” You might recall Archbishop William Temple’s reply to a questioner who challenged: “Well, of course , Archbishop, the point is that you believe what you believe because of the way you were brought up.” To which the archbishop replied: “That is as it may be. But the fact remains that you believe I believe what I believebecause of the way that I was brought up, because of the way you were brought up.”

Nå er det snart påske, og tid for å feire at Jesus kom for å sone straffen for våre feil. Det er tid for å feire troen på Jesus som verdens frelser. Jeg kom til å tenke på de “moderne og vitenskapelige kristne”, de som ser på Jesus som en fredelig lærer og filosof. De som tror på hans godhet og korsfestelse, men ikke på hans kraft og oppstandelse. De som lar Jesus forbli liggende i graven i sin påskefeiring. Og det gir meg lyst til å sitere Paulus: “Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp , er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde.” (1.kor 15. 12-20)

Min tro (og Paulus sin tro) på at Jesus er stått opp fra de døde kan helt sikkert forklares ut fra sosiologiske og psykologiske perspektiver. Og fra andre perspektiver også. Men det spiller ingen rolle. Gud er Herre over både psykologi og sosiologi, og alt annet. Uten han hadde det ikke vært noen psyke eller noen sosiale relasjoner.  Sosiologi og psykologi gjør ikke Gud mindre virkelig! Tro på, og gled deg over at Jesus er stått opp.  God påske!

What does my heart say?

“Men Serina, er du forelsket?” Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg føler meg ikke spesielt forelsket akkurat i dag. Men jeg vet at om jeg ikke svarer ja, så vil hun si at “hm, da er han nok ikke den rette. Er han den rette så vil du føle det Serina. Hvis du tviler, så kanskje det er bedre å…” Og for to år tilbake ville jeg vært enig med henne. Men det er jeg ikke i dag.

Mye har forandret seg. Jeg har fått nye perspektiver på kjærlighet og ekteskap. En del skjedde nok på Newbold, der Jonas introduserte meg for Keirsey (eller MBTI om du vil) og jeg tok klassen “Marriage dynamics and growth”  (for et lite tilbakeblikk i mine tanker, se her).

Jeg er utrolig glad i min kjæreste, selv de gangene jeg blir litt sinna og små-krangler med ham (det skjer dog ikke så ofte, og om det skjer så er det som regel uten særlig god grunn fra min side :p ), men jeg føler meg ikke alltid forelsket. Hadde jeg hatt det slik for noen år tilbake, at jeg ikke hadde sommerfugler i magen eller enda verre:  at jeg til tider var usikker på om vi virkelig var ment for hverandre , så ville jeg rømt. En slave kontrollert av mine følelser var jeg, dog jeg brukte ikke begrepet slave da. Jeg så på det som noe bra. Ikke bare bra, men det eneste riktige. Om jeg ikke fant min soul-mate, som jeg kunne dele altruistisk og betingelsesløs kjærlighet med, om jeg ikke fant ham som ville få mitt hjerte til å banke av fryd, konstant, så var det ikke verdt det. Så var det ikke rett.

Og jeg vet at det er flere som meg (blant annet tror jeg det finnes en del av dem blant de som hører til gruppen av “idealister” basert på The Keirsey Temperament Sorter II). Kanskje sitter vi inne med frykten om at  dette her vil  skje?  Særlig én venn av meg synes å være en smule misfornøyd med mitt noe forandrede syn på livet, kjærligheten og ekteskapet. “Men Serina, du vet jo innerst inne hva som er rett?? Det er som om du forkaster det som virkelig er deg!! Hva om denne kjærligheten vi lengter etter virkelig finnes? Skal vi bare gi slipp på drømmen, så lett?”

Jeg tror at den fullkomne kjærligheten som så mange av oss lengter etter finnes, men jeg tror ikke den er å finne hos et ufullkomment menneske, men den er å finne hos Gud. Så det blir ikke å forkaste noe, eller å gi slipp på en drøm. Det blir heller å med glede oppdage at det du har drømt om finnes, men kanskje ikke der hvor du har forventet å finne det. Og det finnes også noe annet som er veldig bra, og det er når to ufullkomne mennesker velger å elske hverandre til tross for alle feil og mangler, og velger å være der for hverandre, selv på de dagene hvor en ikke føler seg forelsket, og hvor sommerfuglene kanskje er erstattet av sinte bier.

Jeg leste en gang at “feelings are the best servants, but the worst masters”, og jeg tror det ligger mye klokt i det. Med det vil jeg ikke påstå at jeg ikke lenger bruker en masse tid på å reflektere over mine følelser og intuisjoner, for de  er der, og taler fremdeles like sterkt. Men hva jeg nå har lært er å ikke alltid velge å gjøre som de sier.

Inspirasjonen til å dele dette fikk jeg da jeg leste i min “Exploring Social Psychology”- bok, under overskriften “Who Divorces”. Jeg fant statistikkene i boken meget interessante, og det var i grunnen avsnittet jeg leste i denne boken jeg hadde tenkt å dele, men så ble det som skulle være min innledning til en post i seg selv (og enda føler jeg at jeg har mer å si! Kjærlighet er et tema jeg tror jeg aldri kommer til å bli ferdig med). Utdraget fra boken poster jeg derfor som egen post under navnet “What does my heart say? II”. Anbefalt lesning for alle som er opptatt av kjærlighet og ekteskap (-og et must for “hjerte-styrte idealister” ;p)

Liv

“Skal levende ting bli erkjent og beskrevet
gjelder det først å få ånden fordrevet
så står man med delene i sin hånd
men akk! uten åndens levende bånd”
-Goethe lar Mefistofeles

Psykologiens onde tro

Jeg kjenner jeg må blunke en ekstra gang for å forhindre at tårene som har samlet seg i øye-kroken skal begynne å renne. En følelse av håpløshet, avmakt og urettferdighet kommer over meg der jeg sitter på lesesalen med introdusksjonsboken i psykologi foran meg. Noen ganger også en følelse av sinne. Sinne over at mine foreldre ikke gav meg en feilfri, idealistisk oppdragelse, slik at jeg igjen kunne vært et tilnærmet feilfritt og idealistisk menneske. Ikke at de hadde noe valg. De er jo selv et produkt av evolusjonshistorien, deres foreldres gener, og miljøet de har blitt utsatt for…

For det er det vi er. Produkter. Determinert av gener og hendelser i fortiden. Nå kan det bare gå én vei. Og psykologenes viktigste oppgave, i følge en av våre professorer, er å kunne forutsi hvilken. Så kan vi sitte der fornøyd etterpå, og si til oss selv: “Jaja, hva var det jeg sa? det gikk med han slik det måtte gå.”

…

Jeg synes det er spennende med psykologi. Absolutt. Og selvfølgelig spiller arv og miljø inn på individets atferd. Men jeg liker å tro at vi er noe mer enn et produkt av de to. At vi mennesker har visse evner som skiller oss fra andre skapninger. Sjelsevner om du vil. Moralsk bevissthet, fornuft og fri vilje. Evnen til å elske. Evnen til å gå i mot alle odds. Evnen til å gjøre det mulige, i stedet for det sannsynlige!

Og kanskje er det derfor det ikke er psykologien som har fengslet meg mest dette semesteret, men filosofien. I filosofien opererer vi med mennesket som noe mer enn et “fornuftig dyr”.* Og en av de som har vært til stor glede for meg, er den franske filosofen Jean-Paul Sartre (1905 – 1980).

Sartre har tro på menneskets frihet. Han er ikke blind for faktorer som oppvekst, bakgrunn, sosial rolle og så videre, men mennesket er fritt til å velge hvilke holdninger det vil ha til betingelsene som er gitt. Jeg har en kropp, et kjønn, en nasjonalitet, en alder, en bestemt fortid, en sosial rolle, og visse evner og begrensninger. Men hvilkne betydning dette skal ha for meg bestemmer jeg selv, fordi det er mine holdninger som er det avgjørende. Betydningen av de fakta som utgjør min situasjon bestemmes av mitt forhold til dem.

Fordi det med frihet følger et stort ansvar, har mennesket, i følge Sartre, en slags angst for å innse hvor stor frihet det egentlig har. Vi velger derfor å leve i ond tro – troen på at vi ikke kan gjøre noe med situasjonen. Troen på determinisme og avmakt. Dette kan synes enklere å akseptere enn at vi former våre liv gjennom våre handlinger og våre valg. Enklere å akseptere enn at fremtiden er i våre hender. For om vi skulle få følelsen av å mislykkes har vi da noe (eller noen) å skylde på.**

…

Men det finnes heldigvis mennesker som tror at de kan klare det. Og mennesker som har tro på at andre mennesker kan klare det! Mennesker med god tro. Som tror at de kan overskride sannsynlighetene… – og som gjør det. Jeg har lyst å dele to historier med dere. To historier og fem liv. Fem liv hvor psykologer ikke kunne si: “Jaja, det gikk slik det måtte gå”. For meg har de vært til stor inspirasjon og glede. Et bevis på at det finnes håp, alltid, uansett hvor håpløse omstendighetene kan synes.

“Sampson Davis, Rameck Hunt, and George Jenkins became best friends in high school. They graduated from college and medical school together, established careers as physicians and a dentist, created an educational foundation that sponsors programs for poor inner-city families, and wrote a best-selling book of their experiences to inspire others to achieve. Without doubt, theirs is a record of accomplishment that anyone would be proud of – a record the note, that beat the odds.

Davis, Hunt and Jenkins came from broken homes with absentee or drug-addicted fathers. Crime, violence, drugs, and the specter of death pervaded the streets of their impoverished communities in and around Newark, New jersy – a place, says Hunt, “where the neighbourhood either makes you or breaks you.” By age 18, Davis and Hunt ran afoul of the law and spent time in juvenile detention.

Throughout his teens, however, Jenkins had cherished the dream of becoming a dentist. In their senior year of high school, Jenkins, Davis and Hunt made a pact: “to attend a special prefreshman remedial program at Seton Hall University, strive academically, and become doctors. For years to come they studied together, supported each other, and inspired one another. At times the obstackles seemed insurmountable, but the pact kept them going. As David notes: “When you’ve failed repeatedly and think you’re done, that last try – the one that requires every ounce of will and strenght you have – is often the one to pull you through.” (Passer and Smith 2001)

“Pricilla, now 18, had anything but an idyllic childhood. She grew up in an impoverished inner-city home with an alcoholic father who physically and sexually abused her and her younger sister. Priscilla’s mother, too helpless and fearful to to protect her children , was hospitalized twice for “nervous breakdowns”. When Priscilla was 8 years old, a neighbor who suspected the sexual abuse reported the father to Child Protective Services. Upon being notified of the impending investigation, Priscilla’s father called his family together in the living room and told them “You drove me to this.” he then put a gun to his head and committed suicide as his wife and children watched in horror. From that point on, Priscilla had to work after school to help support her family. For a time, the family was homeless and lived in a shelter. her mother became increasingly disturbed and sometimes beat her.

Given her life circumstances, how could Priscilla become anything except an unhappy, maladjusted person, her emotionally life dominated by anxiety, anger, and depression? Instead, she grew into a delightful and popular young woman who was emotionally well adjusted, president of her high school class, a talented young singer, and an honor student who was awarded scholarship to an Ivy League university.” (Passer and Smith, 2001)

___________________________
*Det finnes så klart ulike retninger og perspektiver innenfor både psykologien og filosofien. Bla.a skiller den humanistiske psykologien seg fra den jeg har beskrevet. Ikke alle retninger representerer det som for meg synes som et reduktivt menneskesyn. Og de to historiene sist i posten er jo også hentet fra psykologiboken. Den første fra kapittelet som omhandler motivasjonsteori, og den andre fra kapittelet som beskriver en form for “health psychology.”
** Fra et kristent perspektiv har jeg enda en del problemer med å forstå dette her med fri vilje. Men om jeg opplever å “se lyset”, kan nok det også bli en post en dag For øyeblikket gir det mest mulig mening å tro på en Gud som gir mennesket frihet til å velge. Men på den annen side er Bibelen klar på at vi ikke er frelst av gjerninger, men av Guds nåde, og det er Gud som gjør det gode i oss. Og da er jo ikke det gode noe vi velger selv å gjøre… Velger vi Gud, eller er det Gud som velger oss?

Å mislykkes

“Før Johan Salk klarte å fremstille en vaksine mot polio som endelig fungerte, gjorde han to hundre forsøk som var mislykket. Det var en som spurte ham: “Hvordan føltes det å mislykkes to hundre ganger?” “Jeg har aldri i livet mislykkes to hundre ganger,” svarte Salk. “Jeg har lært at jeg aldri skal bruke ordet ‘fiasko’. Jeg fant bare to hundre måter for hvordan vi ikke skal vaksinere mot polio.”

…

Å mislykkes er ingen hendelse i og for seg, men snarere en vurdering eller dom over noe som er gjort eller sagt. [...] Å ‘mislykkes’ er en måte å tenke om resultatet av noe.”
-John Ortberg (Hvis du vil gå på vannet, må du komme deg ut av båten)

“Vi har alle sammen bruk for…

…å bli behandlet ikke som det vi rent faktisk er, men som det vi kan bli en gang.”
-David Dorland

Hør Davids preken her ( “Hvordan er Gud?” )