The sainsbury’s Lady

Hun sitter i den samme kassen, i den samme butikken, og stiller meg det samme spørsmålet som hun gjorde for to år siden. Jeg lurer på hvor mange ganger hun har gjentatt setningen “Do you have a nectar card?” i løpet av de siste 730 dagene.

Sainsbury’s damen har det kanskje veldig, veldig bra. Jeg kan ikke si hun ser ulykkelig ut. Hun smiler til hver en kunde, og kjenner stort sett hele Bracknell, vil jeg tro. Men kanskje, mellom de faste ytringene “Hello my dear”, “Do you need a bag?” og “Do you have a nectar card?” , så drømmer hun om noe annet. Kanskje tenker hun tilbake på dagene på skolebenken. Hun husker da frøken spurte henne “Tell me Mary, what do you want to do when you grow up?” Svaret fra lille Mary var klart og tydelig, med skinnende øyne og stor selvtillit: ” I would like to be a painter, Mrs Tompson”.

Eller kanskje drømmer hun om turen til Afrika som hun så lenge planla, men som aldri ble til noe. Eller kanskje tenker hun på hvor synd det er at hun aldri var noe aktiv som barn. Om hun hadde fått smaken på dans eller håndball så ville hun kanskje vært i bedre form nå. Kanskje tenker hun på hunden hun aldri kjøpte, språket hun aldri lærte eller på den  Gud som hun aldri ble kjent med.

Mary i Sainsbury’s kan ha store drømmer eller små drømmer. Eller begge deler. Men det er ikke størrelsen på drømmene som vil gi henne glede. Heller ikke antallet. Det er hva Mary gjør for å få drømmene oppfylt som betyr noe.

Så mange ganger har jeg hørt setninger som begynner med ordene “Om jeg bare var ung i dag, da ville jeg…”. Er det fordi vi med alderen blir redde for forandringer? Er det fordi livet med dets sorger og skuffelser har kvalt de drømmene vi en gang hadde?  Eller, kanskje er drømmene der stadig, men håpet om å få dem oppfylt finnes ikke mer.

Men er det virkelig bare unge, naive mennesker, som enda ikke har møtt sorger og skuffelser, som har lov til å arbeide for det de drømmer om? Du er fri til å si ja til å bruke din tid på de tingene som du synes er viktige, på de tingene du liker å gjøre, på de tingene du ønsker å lære.

Denne friheten kan misbrukes. Den kan misbrukes av foreldre som forlater sine barn fordi de ønsker å “finne seg selv”. Den kan misbrukes av menn i “midt-livs-krise” som sammen med bilen også bytter ut sin kone i en 10 år yngre modell.  Den kan misbrukes av foreldre som setter egen karriere foran tid til kjærlig omsorg for sine barn.

Men friheten til å drømme, og friheten til å gjøre forandringer i tilværelsen for å få den mer slik du ønsker den skal være, behøver ikke å misbrukes. Denne friheten kan også føre til veldig masse bra. Og det er du som bestemmer hvordan du vil bruke den!

Med alderen kommer frykten for forandringer, men vi trenger forandringer for å vokse. Man er aldri for gammel til å få oppfylt en drøm, bruke tid på ens favoritt-hobby eller lære noe nytt. Man behøver ikke stikke av fra familien, si opp jobben, eller selge alt man eier og flytte til Afrika. Man kan for eksempel begynne med en bok. I løpet av de fire siste ukene har jeg lært ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære (for eksempel gammel gresk), jeg har blitt inspirert, jeg har fått nye spørsmål, tanker og perspektiver, og mesteparten av dette er takket være gode bøker!

Jeg tenker på Mary fra Sainsbury’s. Kanskje hun også ville gledet seg over noen nye bøker. En hobby bok om maling kanskje, eller en reise-guide over Afrika. Eller kanskje hun ville likt å bli medlem av den lokale line-dance klubben, eller det lokale håndball-laget. Eller hva med å melde seg på et kvelds-kurs i italiensk, eller et alfa-kurs? Det er alle reelle, tilgjengelige, ufarlige, spennende muligheter!

Jeg kom til å tenke på “Yes man”, komedien med Jim Carrey. Se den om du ikke har gjort det, og si ja til å prøve noe nytt

Woman – The link between man and animal.

In one of my classes we were touching on the issue of ordination of women (in order to work as a pastor you need to be ordained). In several (conservative) christian circles women is seen as inferior to men, and the role of the pastor is perceived as a role that should be taken by men only.

My teacher (who is writing his PhD on this topic) shared some of his thoughts and conclusions with us. One of his main points was that how we perceive the role of men and women is strongly determined by the culture we live in, and the philosophy that is dominating in that specific culture. Christians may use “theological arguments” without realizing that these arguments do not have their origin in scripture but in for instance Greek philosophy.

Without attempting to go into the whole debate of whether women should be ordained or not,  I’d like to share some of what I’ve learned with you (this is from my teacher’s newly written paper. I hope he doesn’t mind). I found the 19th century definition of woman quite interesting (and amusing, if I may use that word…).

“In Greek times it was Aristotle who held that females were ‘misbegotten‘ males ‘weaker and colder in nature and we must look upon the female character as being a sort of natural deficiency‘. In the time of scholasticism, the Christian middle Ages didn’t free themselves from this kind of perception.”

Then he continues to write about how Aristotle’s idea came to dominate future theological thinking. And then he writes (and notice this definition!): “Thus, it is again not surprising that further in the 19th century we find in Godey’s Lady’s Book, a magazine for females in America, the following definition of a woman: the connecting link between man and the inferior animals, posessing a central rank between the mysterious instinct of the later and the unattainable energies of the former” (this definition was from Godeys Lady’s Book, 1840.).

There are also other definitions from this time, like: “Man is an intellectual, speculative and productive being, while woman is an emotional, instinctive and receptive being.“

…

I guess parts of these ideas concerning men and women are still alive today. Men are perceived as being the rational and strong ones, while women are perceived as being the emotional and “needy”.  Isn’t that how the stereotypes of the genders often are presented?

So, what should the conclusion be? That Aristotle was correct? Or are we strongly influenced by false ideas from way back that just don’t seem to go away?

Only Moments to Live

Oh, I’ve had my moments, and if I had to do it over again, I’d have more of them. In fact, I’d try to have nothing else. Just moments, one after another, instead of living so many years ahead of each day.
-Nadine Stair, 85 years old.

Our own way

“When we try to find our own way in the world, instead of seeking out God’s way, we reach out for what we think will be more than God wants us to have – and we end up with far less: with broken friendships, marriages and families; with corrupt governments and legal institutions; with starvation in many parts of the world and a plague of obesity elsewhere; with the oppression of the weak by the strong, of one race or one gender by another. In rejecting God’s word and embracing the serpent, we reach for a bigger slice of life and find out that it tastes like death. And sadly, we have come to see all of this as normal.”

Graig Barthlomew and Michael Goheen: The Drama of Scripture.

Perlekjedet

”Jeg har et kjede med ekte perler og hver en perle er spesiell. De er forskjellige av form og farve, men passer sammen alikevell. Hver venn jeg har, er en sjelden gave -den ene er aldri den andre lik. Og defor blir det et perlekjede, en vennekrets som er helt unik…”

Så godt det er å være sammen. Så godt det er å kunne se gjennom andres øyne. Lytte til andres tanker. Dele sine egne.  Se seg selv utenfra. Se de andre innenfra.

Så godt det er å være en perle på denne snoren. En ekte, vakker og spesiell perle, som sammen med alle de andre perlene utgjør noe helt unikt.

Så godt det er å være annerledes – sammen.

Man putter inn det man vil ha ut

Del 1: Innledning

Sist sommer arbeidet jeg i kjøttdisken på Spar. Om nettene drømte jeg om koteletter, sylte og entrecôte. Denne sommeren arbeider jeg som miljøarbeider. Nå drømmer jeg om brukerene, og tar meg selv i å overføre rutiner og handlingskjeder fra jobben inn i fritiden. Jeg blir forundret over hvor påvirket jeg blir av det jeg driver med. Men hvorfor blir jeg egentlig forundret? Jeg mener, hva annet skal jeg bli påvirket av, annet enn det jeg driver med? Vi er hjernen vår, er vi ikke? Og i løpet av dagen kan vi fylle denne hjernen med en hel masse, som koteletter, sylte, entrecôte og miljøarbeid. Og når hjernen vår om natten skal bearbeide all denne informasjonen som er kommet inn, er det naturlig at det er nettopp deler av denne informasjonen vi drømmer om.

En annen episode som har gjort inntrykk på meg når det kommer til hvordan ting jeg bruker tid på plutselig synes å ha overtatt hele bevisstheten min (og kanskje også underbevisstheten) er fra ferien på hytta til Jonas’ far. Vi hadde skolefri, og jeg koblet helt ut. Skole-oppgaver og andre plikter fantes ikke. Men det gjorde derimot bønnespillet.  Etter bare et par dager drømte jeg om black-eyed beans og soy-beans, og ulike spille-strategier ble vurdert og forkastet i hodet mitt. Det var som om bønner var det eneste jeg kunne tenke på. Sår man bønner, så høster man bønner…

Jeg ser det i mitt eget liv, hvordan musikk, bøker, filmer, tv-programmer, samtaler, jobb og fritidsaktiviteter påvirker meg. Det påvirker hvordan jeg tenker, holdninger, følelser og humør (Noen vil kanskje si at dette er ikke noe som påvirker meg, men at det er meg. Jeg liker dog å tenke at jeg er noe eget. At jeg er noe annet enn det jeg gjør, men jeg skal forsøke å unngå å gå lengre inn i denne tanken akkurat nå. ) Jeg ser det også på andre. Jeg ser det på barna i barnehagen. De mener det de nettopp hørte barnehage-tanten mene, og 6-åringene kommer med sitater fra Hanna Montana. Avogtil kan jeg kjenne jeg nesten blir litt skuffet når jeg oppdager at et barns morsomme utsagn bare er en gjentagelse av hva det akkurat hørte den voksne si. Det virker til tider som om barnet bare er et produkt av miljøet.

Som den idealisten jeg er finner jeg ikke dette tilfredsstillende. Det er typisk idealister å søke å finne individets “sanne” identitet. Jeg søker individets egen, ekte, indre “kjerne”. Men ofte må jeg spørre meg selv om det finnes en slik personlig kjerne, en kjerne som er noe mer enn de erfaringene som individet har gjort seg, eller om det er nettopp disse erfaringene som er denne kjernen.

Nå tror jeg fremdeles det er noe medfødt eget med hvert individ, at mennesker har en egen identitet og bearbeider informasjon forskjellig helt fra begynnelsen av. Jeg tror også man kan lære seg å bearbeide informasjon på nye måter. Derfor vil ikke den samme informasjonen, eller den samme stimulusen om du vil, føre til den samme responsen hos alle. Det er derfor ikke gitt at en bestemt stimulus (stimulusen kan for eksempel være en hoggorm på stien) vil føre til den samme responsen hos alle (et eksempel på en respons til denne stimulusen vil være et hyl – den responsen er jeg ganske sikker på at jeg ville hatt. Men jeg tror ikke f.eks Lars ville hatt den samme responsen, selv om hoggormen (stimulusen) var den samme). I stedet for å si at en bestemt stimulus fører til en bestemt respons, blir det derfor mer korrekt å si at stimulusen sammen med individet fører til en respons, og denne responsen vil følgelig variere avhengig av individet.

Poenget mitt er at jeg tror ikke vi er rene, enkle produkter av det vi tar inn, for vi behandler det vi tar inn ulikt. Men alle mennesker påvirkes og formes i større eller mindre grad. Og derfor er der ingen tvil om at det vi bruker døgnets 24 timer på har en stor betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Og kanskje har vi muligheten til å bli mer slik vi ønsker å være om vi passer mer på at det vi putter inn matcher med det vi gjerne vil at skal komme ut?

I den forbindelse vil jeg fokusere på media, for informasjon fra media er noe vi putter inn i hjernen vår ganske ofte. Vi bruker tid på radio, tv, filmer og internett. Jeg har lyst til å dele med deg noen av de studiene og forskningsresultatene som omhandler i hvilken grad media påvirker atferden vår. Dette vil jeg gjøre i del to og del tre av denne posten. Disse delene vil blant annet ta for seg pornografi, seksuell vold, og tv.

…

Del II: Pornografi og seksuell vold

Et Provoserende Halleluja?

Min elegante Sony Ericssons telefon tålte dårlig reisen fra Haugesund til Altea. Da vi kom frem ville den absolutt ikke på. Uansett hvor mange ganger jeg forsøkte å trykke den på, uansett om jeg forsøkte å rette på batteriet, eller lade den, tørke støv av den; den ville bare ikke på!

Jeg orket ikke å bry meg noe mer med den. For late strand-dager i Spania er den da heller ikke så nødvendig. Men når jeg så kommer hjem igjen og den fremdeles ikke vil virke så begynner det virkelig å plage meg. Man vet ikke hvor avhengig man er av sin telefon før man mister den. Men denne avhengigheten ser ut til å være ensidig; min telefon ser ikke ut til å være interessert i meg. Jeg forsøker på ny å slå den på. Ingenting skjer. Jeg setter den i laderen. Ikke et lys, ikke en lyd, ikke et eneste livstegn.  Jeg forsøker igjen. og igjen. og igjen. ingenting skjer. Jeg fastslår at den er død.

Jeg har gitt opp mobilen, og går ned for å rydde rommet. Men så får jeg en idé; jeg kan jo be for den. “Kjære Gud, kan du være så snill å fikse mobilen min? Vær så snill. Jeg vil så veldig gjerne at den skal virke, sånn at jeg kan prate med Lars, og slik at de på jobb kan få tak i meg. Det hadde vært så gøy Gud, om jeg bare forsøkte å slå den på en gang til nå, og så virket den. Det ber jeg om. Amen.”

Jeg løper ivrig og håpefull opp trappen, finner mobilen, og forsøker igjen. Og gjett hva, den virker!! 8 sms fra den siste uken kommer tikkende inn på den lille skjermen til introen av Casting Crowns “Here I go again“. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Var det virkelig Gud som fikset mobilen min? Hvorfor skulle Han bry seg om en mobil? Jeg vet ikke om jeg skal takke Ham, eller om jeg skal la være. Hva med alle de syke som ber, men ikke blir friske? Hva med alle de triste som ber, men ikke får oppleve glede? Hva med all elendigheten og smerten som ikke synes å ta noen ende? En ødelagt mobil synes så meningsløst i forhold.

Hvordan vet jeg hva som er fra Gud, og hva som ikke er det? Er det provoserende å rope halleluja over slike små hverdags-gleder når man ikke vet hvem som har gitt dem? Er det provoserende å glede seg over de små tingene,  når det finnes så mange store sorger?

Velg din sannhet

Jeg skrev et bidrag til bladet “adventungdom” for noen uker tilbake, da temaet for bladet var ærlighet. Sol spurte meg i går hva den handlet om, da bladene hennes har det med å bli borte i posten ;p Jeg poster den her jeg Sol, så kan du lese den. Tror jeg trenger å minne meg selv på hva jeg skrev også

”Jeg skjønner ikke at hun fortalte kjæresten sin at hun har følelser for meg!” Han sitter ved kjøkkenbordet og ser forvirret og oppgitt ut. Han rister på hodet for å understreke hvor lite begeistret han er. ”Skjønner du ikke?” spørr jeg forundret. ”Det tror jeg nok at jeg også ville gjort.” ”Du ville fortalt kjæresten din at du hadde følelser for en annen selv om du planla å ikke forfølge disse følelsene?” ”Vel, ja…” ”Men Serina, hvorfor?!” ”Vel, jeg.. jeg ville følt meg uærlig om jeg ikke hadde delt det.” ”Ville det kommet noe godt ut av du hadde fortalt ham det? Ville han blitt glad? ” ”Ehm, nei, men…” ”Jeg kunne aldri vært i et slikt forhold!” utbryter han.

Det var denne samtalen ved kjøkkenbordet som skulle få meg til å innse hvordan prinsippet om ærlighet kan misbrukes. Hvordan prinsippet om ærlighet kan brukes til å rettferdiggjøre ukjærlige og unødvendige ord og handlinger.

Det ble klart for meg hvordan jeg så mange ganger har brukt begrepet ærlighet som en unnskyldning for min manglende evne til å kontrollere vanskelige følelser. Så mange ganger har jeg kamuflert trangen til å bli forstått, trangen til å ”tømme meg”, ved å kalle den for ”trangen til å være ærlig”. Det synes så mye mindre egoistisk da. Å si ting som sårer, å vise min frustrasjon, å overføre all min uro og bekymring over på andre– det kunne rettferdiggjøres fordi det var ”ekte”. Det var å ikke legge skjul på følelser. Det var å være ærlig.

I denne sammenheng finner jeg det interessant å se på hvordan vi selv er med på å konstruere hva som er sannhet,at vi selv er med på å bestemme hva som er ekte. Å holde tilbake impulsive følelsesutbrudd og tanker er ikke å være uærlig. Det er å være med på å konstruere en god relasjon, konstruere en god sannhet om denne relasjonen. Vi kan forhindre irrasjonelle følelser og destruktive tanker fra å bli virkelighet, forhindre dem fra å bli sannhet, ved å la være å si dem høyt. I det vi sier dem har vi gitt dem liv. De er blitt en del av virkeligheten, og vi kan ikke ta dem tilbake.

Bibelen forteller oss at med Gud så skal godhet og sannhet møte hverandre (salme 85). Godhet og sannhet kan gå hånd i hånd, og de bør gå hånd i hånd. Å være ærlig er ingenting verd om man ikke er kjærlig. Å leve i sannhet og kjærlighet er å leve i frihet. Og å leve i frihet er ikke å være slavebundet av å ”måtte fortelle” alt en sitter inne med. Å leve i frihet er muligheten til å velge det gode, og muligheten til å velge hva som skal være sannheten om de relasjonene man er i.

Påsketanker fra en psykologi-student

Til tider kan jeg finne meg selv forklare alle handlinger, holdninger og oppfatninger ved å bruke psykologiske og sosiologiske begreper og teorier. Jeg kan finne meg selv sitte i kirken og analysere pastorens tale og hvilke effekter den har på tilhørerene og tenke at “dette her er jo ikke teologi, det er psykologi!” uten å tenke på at det er Gud som har skapt oss, både kropp og psyke, og teologi og psykologi trenger jo absolutt ikke å være motsetninger! Kanksje Gud inspirerte pastoren til å bruke nettopp disse ordene slik at talen kunne ha nettopp denne effekten.

Jeg kan finne meg selv si denne lite gjennomtenkte setningen: “Å, men det er jo ikke annet enn…”. Jeg glemmer at det ikke finnes noe som “ikke er annet enn…”. Er regnbuen kanskje mindre regnbue, mindre pen, eller mindre ekte, fordi den “ikke er annet enn” lys som reflekteres i vanndråper? Selvsagt ikke.

Jeg likte veldig godt noe jeg leste i sosialpsykologi nylig. Jeg vil gjerne dele det: “Explaining why people believe something says nothing about the truth of their beliefs. That is a logically separate issue. A psychology of religion might tell us why a theist believes in God and an atheist disbelieves, but it cannot tell us who is right. Explaining either belief does nothing to change its validity. Remember that if someone tries to discount your beliefs by saying, “you just believe that because…” You might recall Archbishop William Temple’s reply to a questioner who challenged: “Well, of course , Archbishop, the point is that you believe what you believe because of the way you were brought up.” To which the archbishop replied: “That is as it may be. But the fact remains that you believe I believe what I believebecause of the way that I was brought up, because of the way you were brought up.”

Nå er det snart påske, og tid for å feire at Jesus kom for å sone straffen for våre feil. Det er tid for å feire troen på Jesus som verdens frelser. Jeg kom til å tenke på de “moderne og vitenskapelige kristne”, de som ser på Jesus som en fredelig lærer og filosof. De som tror på hans godhet og korsfestelse, men ikke på hans kraft og oppstandelse. De som lar Jesus forbli liggende i graven i sin påskefeiring. Og det gir meg lyst til å sitere Paulus: “Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp , er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde.” (1.kor 15. 12-20)

Min tro (og Paulus sin tro) på at Jesus er stått opp fra de døde kan helt sikkert forklares ut fra sosiologiske og psykologiske perspektiver. Og fra andre perspektiver også. Men det spiller ingen rolle. Gud er Herre over både psykologi og sosiologi, og alt annet. Uten han hadde det ikke vært noen psyke eller noen sosiale relasjoner.  Sosiologi og psykologi gjør ikke Gud mindre virkelig! Tro på, og gled deg over at Jesus er stått opp.  God påske!

Gode grunner til å ikke lese i Bibelen?

I arbeidet med min Beta-oppgave i Ex-Phil går det opp for meg hvor utrolig viktig en forståelse av ytringssituasjon, person og kontekst er for å kunne tolke en setning riktig.

Det er vel i grunn en selvfølge for de fleste av oss at sammenhengen en setning blir gitt i har stor betydning for hvordan setningen skal oppfattes (eller “tolkes” om du vil), men likevel tror jeg vi til tider har lett for å glemme det. Og jeg vet at stunder hvor jeg sitter med Bibelen i fanget kan være gode eksempler på slike tider; tider hvor jeg glemmer at jeg egentlig ikke vet særlig mye om bakgrunnen for situasjonen hvor den aktuelle setningen ble ytret, at jeg ikke har tilstrekkelige kunnskaper om personen som kom med ytringen, og kanskje jeg til tider også glemmer å se på hele konteksten; på helhetsbudskapet i den aktuelle boken eller brevet.

Jeg kan hverken hebraisk, gresk eller latin, jeg har ikke imponerende historie-kunnskaper fra hverken gammel-testamentelig eller ny-testamentelig tid, jeg har manglende kultur-kunnskaper, manglende biografiske kunnskaper, og jeg er ingen teolog.

Men likevel så har jeg en tro på at Bibelen kan forandre liv. Jeg har en tro på at det er viktig for Gud at vi gjør hans ord kjent. At Jesus lignelser og prekener til folkemengdene får fortsette å være ord til folkemengdene.  Så kanskje er det ikke gode grunner til å ikke lese i Bibelen jeg nevner, men gode grunner til å lese den sammen med andre, til å bruke ulike oversettelser, til å bruke oppslagsverk og historiebøker, til å samtale om innholdet, og ikke minst, gode grunner til å be!!

Gud ønsker uten tvil å si oss noe. Han ønsker å meddele hvem han er, og å vandre sammen med oss.  Jeg tror verdiene som Jesus lærte folket i sin tid er verdier som gjelder for mennesker i alle tider, og jeg tror kjærlighetsbudet er absolutt og evigvarende.

Jeg mener følgelig ikke å gi Bibelen mindre verdi, men kanskje er det på tide å gi større verdi til andre kilder som kan gi oss tilstrekkelige bakgrunnskunnskaper? Kanskje er det nettopp å ta Gud og hans ord på alvor om vi innser at vi trenger kunnskaper fra utenfor Bibelen selv for å kunne forstå den?