Sommerjobber og store tær

Fordi jeg gjentatte ganger får spørsmål om jeg har skaffet meg en sommer-jobb, og fordi jeg i en tidligere bloggpost har nevnt min jakt på lørdags-frie sommerjobber, føler jeg at jeg har et eller annet ansvar for å meddele mine blogg-lesende venner og kjente, inkludert Adventister som er på jakt etter “happy Sabbath-stories”, hvordan det står til på jobbfronten.

Før jeg dro på fjellet rundt påsketider fikk jeg tilbud om sommerjobb på Spar. Men da jeg sa at jeg ikke ønsket å arbeide lørdager på grunn av min tro på at Gud har velsignet denne dagen og gitt den til oss som en hviledag, så var det ikke så like enkelt å gi meg jobb likevel. Sjefen sa at han skulle tenke på det, men at han trodde det kom til å bli veldig vanskelig å få til.

Fordi ikke økonomien min har vært på topp dette året syntes jeg det var vanskelig å takke nei. Og for det andre var jeg usikker på hele hviledags-spørsmålet (om den fortsatt gjaldt i det hele tatt, grunnet lesing i blant annet galaterbrevet), og for det tredje så fant jeg det så vankelig å stole på at Gud ville ordne opp; at han ville skaffe meg en jobb som passet mine overbevisninger, når kanskje ikke en gang mine overbevisninger var korrekte. Og han må da dessuten ha viktigere ting å ta seg til enn å skaffe meg jobb? Hvordan i det hele tatt overgir man alt til Gud? Selv om jeg gjerne ville fant jeg det vanskelig…

Det ble en lang jakt på sommerjobber, og en rekke avslag fra butikkeiere som fortalte meg gjentatte ganger at lørdagen var den travleste dagen. Med ekkoet av butikkeiere i det ene øret og ekkoet av adventist-venner i det andre som fortalte om hvordan Gud så mange ganger hadde på underlig vis skaffet lørdagsfri for dem, så var alt jeg kunne gjøre å be og å skrive til sjefen på Spar om hvordan jeg følte det.

Da jeg kom hjem i slutten av mai, etter en lang prosess med e-mailer og bønn, ville sjefen for Spar snakke med meg. Jeg var forberdet på et møte hvor han ville si; “Jeg kan gi deg fri 2 av 4 lørdager, men det er alt jeg kan gjøre”. Jeg var forberedt på å svare “Nei, takk. Det er snilt av deg, men jeg ønsker strengt tatt ikke å arbeide på lørdager i det hele tatt” og var egentlig fornøyd med det, da jeg bare blir mer og mer glad for sabbaten, og virkelig tror på at vi alle trenger en dag med fri fra alt som stresser oss og tapper oss for energi, en dag for påfyll og tid til samvær med Gud, venner og familie.

Men hva han sa var “Vel, når det gjelder lørdagen så får du få fri da, siden du ikke har anledning til å arbeide denne dagen. Jeg snakket med de andre ansatte, og de gikk med på det. Du kan begynne å arbeide om to uker.” “Wow”, tenkte jeg.. “The Lord truly will provide!” (jeg kan bare det verset på engelsk ;p ). Og så fortsatte han “Sa jeg forresten at det var i kjøttdisken?” Jeg måtte le litt for meg selv da jeg ikke ser på å selge svinekoteletter og blodpudding som en typisk adventistjobb, men jeg takket ja, og smilte hele veien hjem. Så gikk det bra denne gangen også

Det er min første dag i kjøttdisken i morgen. Mens jeg har ventet har jeg prøvet meg som vikar i en barnehage i et par dager. Der har jeg lært en hel masse, blant annet at jeg har en unaturlig stor store-tå. Den skulle absolutt ikke se sånn ut ifølge barna. Og når jeg ser etter selv, så ser jeg det selv også… Den er ganske stor.

Så slik er altså statusen; Arbeidende med lørdags-fri og store tær. God sommer!

Jennings teori og min personlige erfaring

“Kan det virkelig være så enkelt?” tar jeg meg selv i å tenke de sene nattetimer. Da slår det meg at det er nettopp dette som er tittelen på Timothy R. Jennings bok som jeg har brukt store deler av de siste dagene på å lese.

Jeg ser ikke alltid hvorfor jeg er plaget av skyldfølelse og dårlig samvittighet. I noen tilfeller finner jeg det bare ikke logisk. “Jeg har da ikke gjort noe galt, har jeg?”

Men i natt så jeg det. Jennings teori gav mening. Enkel, men så innsiktsfull. Hjelpsom, men samtidig så finner jeg noen aspekter så deprimerende (selv om jeg tror at hans hensikt nettopp er det motsatte; å gi håp og helbredelse).

Jeg skjønte hvorfor jeg i natt følte meg så dårlig. Det var ikke handlingen jeg hadde utført i seg selv som var gal (though det vil nok være uenigheter om dette, men det er egentlig ikke poenget. Det kunne vært en hvilken som helst handling), det var hva som fikk meg til å utføre handlingen! Jeg hadde brukt fornuften og kommet frem til at dette er egentlig ikke så lurt. Jeg hadde hørt at min samvittighet sa at “dette bør du egentlig ikke gjøre Serina.” Men så hadde jeg lyst til å gjøre det likevel. Jeg handlet på impulser og ignorerte at fornuften og samvittigheten min ikke var enig.

Skyldfølelsen kommer av, skjønner jeg nå etter at jeg har lest Jennings, at jeg bare fulgte mine impulser og gikk i mot min fornuft og samvittighet. Ikke fordi denne handlingen i seg selv nødvendigvis er gal, men fordi jeg vet at jeg kunne hatt lyst til noe annet, noe som virkelig er galt, og om jeg i slike tilfeller også ignorerer fornuften og samvittigheten så kan det gå galt. Fryktelig galt.

Poenget er at mangel på selvkontroll trenger ikke alltid å ha store, innlysende, negative konsekvenser. Jeg kan bli sett på som spontan og morsom, fordi jeg dropper en dag med eksamenslesning fordi jeg heller vil finne på noe gøy med venner. Jeg kan bli sett på som generøs og snill fordi jeg bruker resten av pengene mine på å spandere is på ungdomslaget i kirken. Og disse handlingene er ikke feil i seg selv. Jeg tror det kan være sunt å velge å gjøre slike ting avogtil, men ikke hvis en velger imot sin fornuft og samvittighet! Hvis min fornuft og samvittighet forteller meg at i dag burde jeg egentlig være hjemme og lese, for det er faktisk viktig å stå den eksamenen, eller den forteller meg at jeg har snart tom for penger på kontoen, så nå er ikke tiden for å være spandabel, men jeg likevel velger å gjøre det, så kan jeg utføre handlinger som i teorien kan være “korrekte”, men som likevel vil bli feil fordi den egentlige grunnen til at jeg gjør det er mangel på selvkontroll.

Jennings er en kristen psykiater. I boken “could it be this simple?” setter han opp et hierarki av hvordan han mener Gud illustrerte hjernen vår til å fungere. Fornuft og samvittighet er på topp, mens følelser er på bunn (jeg vet ikke om jeg er helt enig i Jennings definisjon på følelser. For meg virker det ofte som om han bare beskriver lyster, begjær og impulser, mens han beskriver samvittigheten som fornuftsbasert, og jeg vil påstå at følelser er mer enn lyster og at samvittigheten min tar i bruk en god del følelser for å fortelle meg om noe er rett eller galt, men så er det Jennings som er psykiateren her, ikke jeg).

Poenget hans er at vi bør alltid spørre fornuften og samvittigheten vår før vi tar et valg. Han stiller spørsmålet:“Reflect a moment on your life and consider your 10 most regrettable actions - what you wish you could undo or wish you’d never done. How many of those occured after a reasonable and conscientious review of the facts and circumstances? How many were based on feelings?”

Han fortsetter med å si at hver eneste person han har spurt om dette, uten unntak, har sagt at de aller fleste tilfellene var basert på følelser. Og jeg kan si at det er det samme for meg (selv om jeg ikke liker å bruke ordet følelser, men vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke).

En av historiene som Jennings forteller, som var en av dem som fikk meg til å forstå min egen skyldfølelse som jeg ofte får uten at jeg tydelig kan se hvorfor (jeg har hatt en anelse om at det har hatt noe å gjøre med selvkontroll, men nå faller liksom bitene ordentlig på plass) er om en kvinne som var utro mot mannen sin. Hun angret, og ba om tilgivelse, både til mannen og til Gud. Og mannen tilgav henne (og jeg håper da også at Gud gjorde det, selv om det er her teorien til Jennings begynner å bli noe deprimerende og skummel slik jeg leser den…), men denne kvinnen ble ikke kvitt skyldfølelsen og skammen, til tross for at hun hadde tilstått og fått tilgivelse. Jennings mener at årsaken er at hjernen hennes fungerer fortsatt på samme måte som når hun brøt ekteskapsløftet. Når hun var utro handlet hun på impulser (eller følelser om du insisterer) i stedet for å bruke fornuften og samvittigheten. Og når hun senere, i løpet av de 7 årene som fulgte med skyldfølelse, fortsatte å handle på impulser og gå i mot fornuften og samvittigheten så gjenopplevde hun de samme følelsene som hun hadde etter å ha vært utro. Hun var ikke “helbredet” i følge Jennings. Dette til tross for at de handlingene hun nå gjorde på impuls ikke var moralsk feil. De var bare gjort på feil grunnlag!

Etter å ha lest 100 av 160 sider sitter jeg igjen med en enkel, men noe som for øyeblikket synes som en passend og korrekt forklaring på tanker og følelser jeg har. Jeg finner det hjelpsomt å bli minnet på at fornuften og samvittigheten skal være grunnlaget for de valgene jeg tar. Men likevel må jeg tilstå at jeg ikke alltid klarer det. Jeg feiler og lar lyster, følelser og impulser styre meg, selv om jeg vet at det strider i mot det som jeg ser på som rett. Så selv om jeg finner boken hjelpsom, så gjør den meg også noe deprimert og motløs. For den bekrefter hva jeg selv tenker; at jeg ikke er helbredet. Og jeg har en mistanke om at når Jennings snakker om helbredelse så mener han også frelse. For å være passende for Guds rike må vi la hjernen vår fungere slik Gud skapte den til å være (han sier ikke dette direkte, og han virker oppriktig talt som en brennede kristen som ønsker å spre Guds godhet og helbredelse til alle mennesker, men dette er hvordan jeg opplever det).

Kanskje gjør det ekstra vondt å lese fordi jeg ikke kan finne noen bibelvers som sier “Gud elsker deg og lar deg få være en del av hans rike selv om du avogtil velger å følge dine lyster og ikke eier selv-kontroll”. Jeg lengter sånn etter å være det perfekte mennesket som Gud opprinnelig skapte oss til å være. Men denne lengselen er skadelig om den bli en prestasjon jeg må gjøre for å være god nok for Gud. Jeg får velge å tro at når Paulus skriver i sitt første brev til korinterne om at vi skal alle forvandles ved det siste basunstøt (1. kor 15. 51) så handler det ikke bare om en fysisk forandring, men også om å få en perfekt indre karakter, med selvkontroll og kjærlighet som aldri svikter.

Men Å, hvor godt det hadde vært å hatt den kjærligheten og selvkontrollen nå… Og det er vel det Jennings forsøker å forklare oss at vi kan ha. Og så er det vel kanskje også det jeg forventer at Gud skal gjøre i meg. Det skjer bare ikke…

Bitre tårer og egenkjærlighet

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…

Unnskyld

‘Unnskyld,’ sier du, selv om vi begge vet at i samme øyeblikk som ordene dine kommer så ville du gjort akkurat den samme handlingen du unnskylder om igjen, om du bare hadde hatt tro på at du kunne ‘lykkes’ med dine selviske og destruktive planer denne gangen…

Er det en unnskyldning når den er basert på forlegenhet og følelsen av å ha ‘mislykkes’, uten at anger finner sted? Unnskyldninger uten anger kan en velge å akseptere. En kan si at en tilgir. Men en glemmer ikke. Og kan en virkelig tilgi uten å velge å glemme?

Kanskje er det nettopp ubetinget kjærlighet og tilgivelse som er roten til anger og ‘omvendelse’? Men så ofte synes det umulig å elske og tilgi med en slik kjærlighet, og unnskyldningene blir da ikke mer enn tomme ord.

Hvorfor?

“Det finnes ikke den forklaring eller unnskyldning i verden som rettferdiggjør at en voksen har sex med barn.“

-HvaHunSa-

Hver gang jeg hører en slik påstand kan jeg ikke la være å spørre: “Hvorfor? Hvorfor er det galt?”

(og fordi jeg til stadighet får denne tanken er det en fare for at jeg gjentar meg selv fra tidligere blogg-innlegg, men jeg forbeholder meg retten til det )

Jeg tror de fleste er enige i at sex med barn er galt, men jeg har inntrykk av at få stiller spørsmålet hvorfor?. Vi kan si at “det er usunt”, eller “det er unaturlig” eller “det er skadelig”, men hvorfor er det usunt, unaturlig og skadelig?

Personlig tror jeg på en god Gud som har skapt denne verden og som har gitt oss samvittigheten. Det finnes godt og ondt, og Gud er god, og det som er etter hans vilje tror jeg er godt for oss, og for menneskene rundt oss. Det som er i mot hans vilje tror jeg er usunt, unaturlig og skadelig.

Men om det ikke finnes en Gud, om det ikke finnes en skaper, noe som er større enn oss, kan det da finnes noe som er universelt godt og ondt? Universelt rett og galt? Hvis verden ble til ved et tilfeldig smell og moralske prinsipper og verdier er relative og kulturbestemte (som mange vil hevde!), er det ikke da opp til hver enkelt, i det minste hver enkelt kultur, og selv avgjøre hva som er rett og hva som er galt?

“Lommemannen” og meg

“Lommemannen” har med hjelp fra politi og media blitt offer for hele norges frustrasjon over pedofili og barnemisbruk. Forsvarsadvokat Tor Erling Staff har opprørt mange med sin “bagatellisering” av “lommemannens” handlinger. Det Staff mener er at alle barna nødvendigvis ikke har tatt skade av å putte hendene ned i lommene (les: berøre kjønnsorganene) til 55-åringen. Staff påstår at han selv ikke har tatt skade av, men tvert i mot hatt glede av, de seksuelle aktivitetene han selv bedrev med eldre menn da han var yngre.

Saken om “lommemannen” har skapt uendelige debatter. Psykologer, politi, jurister, politikere og barnevernspedagoger forsøker å debattere seg frem til om og eventulet hvor alvorlig og galt dette er.

“99% av landets befolkning har andre verdier enn deg Staff!” uttalte en av de unge politikerene hissig. Jeg tror ikke denne politikeren baserte tallet han slengte ut på noen statistisk undersøkelse, men jeg tror likevel han har rett i at veldig, veldig mange (forhåpentligvis de aller fleste) finner seksuelle handlinger med barn uakseptable. Men hvorfor?

Misforstå meg ikke! Jeg finner ikke lommemannens handlinger akseptable. Men er det ikke merkverdig at de fleste av oss har felles moralske verdier som er så grunnleggende i oss at vi reagerer sterkt når Staff viser antydninger til en noe enklere og mer kynisk holdning?

Jeg mener, i et ellers så “relativt samfunn” er det lite akseptert å komme med påstander som “selvfølgelig er dette galt!”. Hvis man utelukker Gud og moralske, kjærlige, absolutte sannheter, slik man vanligvis gjør i politisk korrekte offentlige debatter, så blir det opp til oss mennesker å avgjøre hva som er rett og hva som er galt. Vi må selv finne på disse ultimate sannhetene. Om vi ønsker å ha noen da.

Individualisme, pluralisme og relativisme kjennetegner samfunnet vårt, og vi ønser å finne ut av rett og galt og sannheter av oss selv. konservativ, gammeldags og tradisjonell er negativt lada ord. I dag gjelder det å være nytenkende, utradisjonell, aksepterende og “open-minded”.

Men til tross for relativismen var reaksjonene mot Staffs uttalelser sterke og mange. Disse fikk meg til å tenke på “samvittighetens lov” som Paulus skriver om. Mens jeg ser på disse debattene blir jeg bare mer og mer overbevist om at Gud er den eneste som virkelig vet hva som er godt, og at det virkelig finnes en universell forskjell på godt og ondt, og jeg føler meg takknemlig over at Han gav oss en samvittighet.

Samtidig blir jeg trist over at vi ikke i oss selv har makt til å konsekvent følge den. Jeg tror at vi med tiden bryter samvittigheten ned, når vi gang på gang velger å gå den i mot. Kanskje er det nettopp det som har skjedd med “lommemannen”, at samvittighetens lov er visket bort. Jeg vet ikke jeg. Though jeg føler meg ikke noe bedre selv. Riktignok har jeg ikke bedrevet slike handlinger som “lommemannen”, men også jeg har flere ganger brutt “samvittighetens lov”. Noen ting har jeg gjort så mange ganger at jeg nesten har mistet den nagende følelsen som forteller meg at dette er galt.

Jeg ble bekymret da jeg hørte en av psykologene støtte Staffs poeng i at barna vil oppleve det som verre enn det er på grunn av at samfunnet fortellere dem hele tiden at dette er galt. Han sammenlignet det med “gamle dager” hvor en mente at onani og homofili også var skadelig. Jeg sitter og lurer på hva det var han egentlig forsøte å si. Sier han at om noen år vil vi si “husker dere i gamle dager? da mente man at sex med barn var galt!” ?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte. Jeg vet ikke helt hva det er jeg ønsker å si. At jeg tror vi alle har en liten “lommemann” inni oss? At jeg finner det absurd at vi ved hjelp av debatter forsøker å komme frem til hva som er godt og ondt? At “samvittighetns lov” er skrevet i våre hjerter og at Gud er den eneste som kan gi oss visdom, kraft og kjærlighet til å følge den?

Jeg går for den siste. Jeg tror oppriktig på at det vi trenger, både “lommemannen”, Staff, du og jeg, er Jesus.

Jeg får det bare ikke til å stemme..

Noen ganger tenker jeg på så mye på en gang, som på en eller annen måte henger sammen i hodet mitt, men som ikke alltid virker som om det gjør det i det øyeblikket jeg forsøker å dele det med andre. Og spesielt om det er noe jeg ikke synes gir mening, noe som i følge min evne til logisk tankegang rett og slett ikke henger sammen, da kan tankene mine komme ut i noe tilfeldig rekkefølge, og så har jeg vanskelig med å forstå hvorfor andre ikke klarer å følge meg ;p

Men jeg forsøker stadig likevel

Ateister og evolusjonister ønsker ikke at vi skal leve i en “fantasiverden”, og brenner for at “sannheten” skal komme frem. Sannheten om at livet ble til på grunn av en tilfeldighet, og at vi ikke er noe mer enn utviklede aper (Hvorfor finnes det da egentlig fortsatt aper? Jeg mener, jeg hadde blitt trist om alle mine venner plutselig gjennomgikk en oppgradering, mens jeg måtte nøye meg med å fortsette å være the same old version..)

Noe jeg finner vanskelig å forstå er hvorfor mennesker som tror på darwinismen og som fornekter Guds eksistens velger å kjempe for menneskerettigheter som hjelp til de svake i samfunnet, og hvordan de kan snakke om overordnede moralske prinsipper og verdier.

Er ikke ett av hovedprinsippene i darwinismen ’survival of the fittest’ ? Hvordan kan en forsvare denne teorien samtidig som en mener at det er vårt ansvar som menneske å forsvare “de svake”? Er det ikke i følge evolusjonsteorien og darwinismen en naturlig ting å la de svake dø ut, og så kan de sterke leve videre? Det handler om tilpasningsdyktighet og naturlig utvalg, er det ikke det vi lærer i biologien?

Om livet ble til ved en tilfeldighet, om vi mennesker er en form for pattedyr med samme verdi som alle andre pattedyr, og om vår hensikt her i livet er å føre slekten videre, ja, da burde vi vært fornøyd med det. Men det er vi ikke. Vi lengter jo etter noe mer enn det!

Jeg ser ikke hvordan en kan kombinere troen på livet som en tilfeldighet, mennesket som en videreutviklet ape, og på “the survival of the fittest’ sammen med iveren etter å kjempe for å dekke alle menneskers behov og for å ta vare på de syke og svake.

Jeg ser ikke hvorfor vi lengter etter ærlighet og kjærlighet, eller hvorfor vi blir såret når kjæresten er utro hvis vår eneste hensikt med livet er å føre arten videre. Hvis kjæresten min allerede hadde gjort meg gravid så burde jeg jo ikke bry meg om han hadde en affære med en annen, for jeg hadde jo allerede sikret at genene mine ville leve videre?

Hvorfor er det noe i oss som drømmer om en ideal-verden hvor alt er bare bra, hvis det naturlige for oss burde være trangen til å kjempe for tilværelsen?

Hvorfor skiller vi mellom rett og galt, mellom godt og ondt, hvis det ikke finnes noe som er absolutt?

Jeg får det bare ikke til å stemme..

From a manager`s perspective

I går hadde jeg en interresant management time. Vi var kommet til kapittelet som omhandler etikk og moral i buisness-verden. Her ble økonomiske gevinster satt opp mot moral, etikk og medmenneskelighet.

Jeg ble introdusert for historien om Ford Pinto. En bil som ble introdusert i 1971 av “The Ford Company”. Kort fortalt, (akkurat nå befinner jeg meg på rommet til Jonas, hvor Sandra og Jon sitter og grubler over resultatene fra personlighetstesten de nettopp tok, og Jonas og Lars lufter ideen om en felles blogg, og jeg sitter og funderer over det faktum at det er vanskelig å blogge med andre tilstede, men samtidig føler et ansvar for å oppdatere bloggen min, derfor blir det kort ) etter at bilen var introdusert på markedet oppdaget Ford at de hadde lansert en dødsfelle.

Fra wikipedia;
“Through early production of the model, it became a focus of a major scandal when it was alleged that the car’s design allowed its fuel tank to be easily damaged in the event of a rear-end collision which sometimes resulted in deadly fires and explosions. Critics argued that the vehicle’s lack of a true rear bumper as well as any reinforcing structure between the rear panel and the tank, meant that in certain collisions, the tank would be thrust forward into the differential, which had a number of protruding bolts that could puncture the tank. This, and the fact that the doors could potentially jam during an accident (due to poor reinforcing) made the car a potential deathtrap.”

Ford var klar over dette, men de nektet å betale det som trengtes for å omdesigne bilen. De fant nemlig ut at det ble billigere for selskapet å betale dødserstatninger og erstatninger for alvorlige brannskader, enn å gjøre bilen om til et sikkert kjøretøy!!

Ta en titt på the Ford Pinto Memo. Her er utregningen. Skummelt, eller hva?

Så sant, så sant Sigrid

“Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres, og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” Sigrid Undset i “fortellinger om kong arthur og ridderne av det runde bord”.

Jeg har fått øynene opp for Sigrid Undset (1882 - 1949). Det skulle ta noen år før jeg fulgte så godt med i norsktimen at jeg fikk med meg hvem denne damen var, hva hun skrev om, og hva hun stod for.
Sigrid Undsets forfatterskap er omfattende. Hun skrev romaner, noveller, en diktsamling, flere essaysamlinger og mange enkeltartikler. Gjennomgående i forfatterskapet er enkeltmenneskets behov for og søken etter en fast norm som rettesnor i livet. Og jeg tror hun har rett. Jeg tror det finnes allmenngyldige verdier som gjelder for alle oss mennesker uavhenigig av sted og tid, og jeg tror vi trenger å oppdage dem for å skjønne hva det gode liv handler om.

“De moralske begreper er urokkelige. Det menneske som slipper dem, faller tilbake i barbariet. Verdien av tapperhet, barmhjertighet, kyskhet, selvbeherskelse, sanndruhet, utholdenhet kan aldri forandres. Uten tapperhet, uten utholdenhet hadde ikke det zoologisk sett utrustede menneske kunnet trosse og bekjempe naturen. Uten innbyrdes barmhjertighet hadde det ikke kunnet stå seg i kampen. Kyskheten er individets selvhevdelse, instinktet for ikke å forringe seg selv. Uten selvbeherskelse må et menneske finne seg i å bli behersket av hvemsomhelst og hvasomhelst. Sanndruhet er en nødvendig forutsetning for fruktbringende samarbeide mellom menneskene.”
Fra “Et kvinnesynspunkt” 1919