Engler med politiskilt, og nye eksamenskarakterer

Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde et slikt stort spekter av emosjoner på én og samme dag. Dagen i dag synes som en evighet. Så annerledes den er nå, enn fra da jeg stod opp. Så lite man vet, i grunn.

Jeg begynte dagen med studier og semesteravgifter til både UIB og UIO (nå er jeg virkelig på den sikre siden her ). Jeg tenkte på alt jeg hadde å lese frem til eksamen.  Psyk 101, som er et av emnene jeg tar opp igjen, består av hele tre fag – og følgelig tre tykke bøker! – og det er under 3 måneder til eksamen!  Høst-semesteret er sååå mye kortere enn vår-semesteret!! (Jeg synes synd på de som tar fagene for første gang dette semesteret!) Jeg følte meg stresset, men følte samtidig at det var teit av meg å være der. Jeg satt og repeterte, mens det var studenter ved siden av meg som strevde med å forstå de latinske navnene  for aller første gang. Det var de som burde være stresset, ikke jeg. Jeg fant et stress-mestringskurs i regi av SIB (SIB, Student I Bergen, arrangerer så mange gode gratis kurs for alle studenter. Det er kjempe flott!!), men det var dessverre fullt. Men de kunne tilby “en og en” rådgivningstimer, så det ville jeg ha

Jeg syklet fra biblioteket til Vikinghallen hvor Eirin hadde treningstime. På veien tenkte jeg på at jeg skulle kjøpe med meg noen plakater hjem (holder på å lage biologi-vegg-avis til meg selv ), men kom frem til at det var noe vanskelig å få dem med meg på sykkelen. Men etter Eirin sin effektive time (det er så herlig å virkelig føle at du har gitt alt, og kjenne svetten renne nedover nakken. Heh, jeg tuller ikke. Jeg liker å kjenne at jeg svetter etter trening ) spurte hun om hun ikke kunne få låne sykkelen min, så skulle hun betale bussen for meg. Perfekt!

Jeg fikk handlet det jeg trengte, og siden det ikke regnet, bestemte jeg meg for å gå hjem i stedet. Utenfor biblioteket traff jeg Madeleine, ei jeg studerte sammen med sist år. Midt mens vi holdt på å snakke kom det en meget beruset mann og stilte seg mellom oss. Vi ignorerte ham først, men etter en stund ble det noe ubehagelig å bare stå der, så vi begynte å gå. Da ble han sinna. “Jeg vil jo være med!” sa han, og fulgte etter oss. Hva gjør du da?

Vi fortsatte å gå, og han må ha følt seg meget fornærmet og ignorert (og ignorert hadde han forsåvidt all grunn til å føle seg også).  “Hvorfor bare går du?!”, spurte han meg. “Du tror du er så mye bedre enn meg du!” “Det er ikke det som er saken”, sa jeg… “Men, vi hadde en privat samtale… og, jeg kjenner deg ikke”. Han så meg inn i øynene, og han skrek: “DU TROR DU ER SÅ MYE BEDRE ENN MEG, DU TROR DU ER SÅ MYE BEDRE ENN MEG!” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Skulle jeg protestere? Skulle jeg si at Jesus elsket ham? At jeg ikke tror jeg er noe bedre? Folk rundt oss snudde seg. “OM DU RØRER DEG SÅ DREPER JEG DEG,” sa han så. Og jeg trodde ham.

Jeg ble stående. Jeg turte ikke røre meg. Madeleine stod ved siden av meg, men jeg turte ikke se på henne. Jeg så bare på denne mannen som var så full av sinne og frustrasjon, og tenkte med meg selv at jeg var glad for at vi ikke var i USA. Glad for at ingen hadde våpen. Men hendene hans.. de var jo ganske store. Jeg kunne føle at det stod en del mennekser rundt, men jeg turte ikke å se ordentlig etter. Jeg begynte å tenke på Kitty Genovese. Kvinnen som ble knivstukket foran en mengde vitner. Fordi de var så mange var det ingen som hjalp henne, da ingen følte det var deres ansvar. Jeg håpet at noen snart ville gripe inn.

Jeg begynte å be. Det var alt jeg kunne komme på. “Kjære Gud, HJELP!! HJELP!! HJELP!!” En mann gikk forbi. Han satt seg ned på trappa utenfor biblioteket. Jeg møtte blikket hans, og forsøkte med hele mitt ansiktsuttrykk å be om hjelp. Han begynte å rote ned i bagen sin. Jeg tenkte han sikkert fant fram mobilen så han kunne ringe politiet.

Han kom bort, og holdt opp et lite skilt hvor det stod “POLITI”. Det var det han hadde letet etter!  Jeg var sååå lettet! Madeleine og jeg brøt ut i tårer begge to, og gikk bort. Noen minutter senere kom det en politibil kjørende. To politibetjenter kom ut og pågrep mannen. Da han var inne i bilen gikk vi frem igjen. “Var det dere som ble kjeftet på?” spurte den ene. Vi nikket. “Vi vil gjerne stille dere noen spørsmål, en og en”.

En hyggelig betjent ba meg fortelle hva som hadde skjedd. “…Og så fant han frem et politiskilt fra bagen og kom bort” “hei, hei, hei, hva sa du nå? han fant et hva?” “eh, et politiskilt?” Betjenten trekker frem sitt skilt fra under jakken. “Mener du et sånn som dette?” “ja, nettopp, et sånn.” Han så tvilende på meg. “Men hvorfor meldte han ikke fra til oss da, og hvor er han nå?” Jeg så meg rundt. Min redningsmann var borte.  “Det var ingen politi som ringte oss,” fortsatte betjenten. “Det var en kvinne som var vitne til det hele.” Vel, kanskje han var en engel. En engel med politiskilt. Jeg måtte smile ved tanken. Men jeg delte den ikke.

Nå gikk det heldigvis bra. Og det er godt mulig at alt hadde gått bra også om det ikke hadde dukket opp noen redningsmann. “De er ofte store i ord”, sa den ene betjenten, “men de har sjelden handlingene”. Men uansett er jeg glad for at han med skiltet kom akkurat da. At han skulle være en engel kan jeg egentlig ikke helt klare å få meg til å tro, sånn, helt på ordentlig. Å tro på Gud, Jesus, og Den Hellige Ånd er en ting, men engler med politiskilt, det blir liksom for.. hm.. surrealistisk?  Men det er jo en koselig tanke likevel, og engel eller ikke, at han var et bønnesvar, det tror jeg nok.

Men dagen sluttet ikke der. Da jeg kom hjem snakket jeg med mamma på telefonen. Mamma har en sånn merkelig egenskap. Hun får en sånn uro i kroppen om noe galt skal skje. Ofte når noen har dødd i familien så har mamma visst det helt fra morgenen av. Og hun hadde hatt en sånn følelse i dag, og hadde derfor vært så bekymret for Sandra og meg. Så hun hadde bedt til Jesus om at han måtte passe på oss. Da jeg hørte det ble det hele enda mer spesielt!

Men heller ikke der var dagen ferdig (og følgelig heller ikke bloggposten ;p). Mamma ringte for å fortelle meg at min klage på eksamenskarakter i psyk. 101 (du vet, emnet som bestod av de tre fagene med de tre tykke bøkene) var behandlet. De nye sensorene hadde gitt besvarelsen karakteren A! Dermed er det liten grunn til å ta det faget opp igjen

“Er du ikke glad, Serina?” “Ehm, jo, jeg tror det… men jeg som har kjøpt meg plakater til å lime hjerner på!” var alt jeg kunne komme på å si.

Så det var den dagen. Eller vel, for å være helt presis så sluttet den ikke der. Siden spiste jeg bakt potet og så “super nanny” med Eirin. Å, så gøy det må være å arbeide sånn! Sånn som super-nanny mener jeg. Og vel, med en A i psyk 101, så er jeg jo på god vei

Messy post from messy mind

Da jeg leste mailen fra samordna-opptak tidligere i dag (eller, i går blir det vel) var det som om jeg ikke kunne bli enig med meg selv hva jeg skulle føle. Det var så mange blandede tanker og følelser på én gang. Jeg fikk vite at jeg er kommet inn på profesjonsstudiet i psykologi i oslo til våren. Det første som slo meg er at jeg ikke vil forlate Bergen. Jeg digger Bergen. Virkelig. Og jeg har verdens beste nabo rett over gangen på Alrek, som også forøvrig er verdens herligste trenings-instruktør, og en fantastisk venninne. Bergen er full av herlige mennesker og gode venner,  en herlig menighet og flott natur.

Grunnen til at jeg søkte i Oslo var at jeg ikke fikk gode nok karakterer til å komme inn på profesjonsstudiet (det man må gå for å bli klinisk psykolog) i Bergen. Planen min nå var å ta opp igjen to fag i Bergen, og forbedre karakteren i disse, slik at jeg kunne komme inn på profesjonsstudiet i Bergen til våren. Men så kommer denne plassen i oslo så uventet. Nå vet jeg at om jeg velger denne plassen i Oslo så kan jeg om 6,5 år være ferdig utdannet psykolog. Velger jeg å ta opp igjen fag i Bergen så vet jeg ikke hvor lang tid det vil ta, for jeg vet ikke når jeg vil prestere å få en A.  

Jeg trodde først at jeg nå hadde mistet studieplassen min i Bergen, siden jeg fikk et tilbud fra oslo som jeg hadde prioritert høyere, men det viser seg at fordi jeg fikk svar fra oslo så sent, så kan jeg fremdeles velge. Å, som jeg missliker disse valgene!! Skal jeg si ja takk til Oslo, og vite med sikkerhet at innen 6,5 år er jeg ferdig utdannet, eller skal jeg satse på Bergen, hvor jeg faktisk kan være ferdig utdannet allerede om 5,5 år, eller jeg kan teoretisk sett risikere å bruke opptil 7 år (om jeg skulle ha veldig uflaks på eksamenene fremover). Oi, så vanskelig dette er!

Akkurat nå heller jeg mest mot oslo, bare fordi da har jeg den sikkerheten. Jeg VET at jeg vil få den utdannelsen min. Eller, jeg kan jo teoretisk  sett stryke da, men jeg er hvertfall ikke avhengig av de A-ene. Men så er det bare det første året det er sånn i Bergen at jeg må ha de A-ene. Om jeg først kommer inn  på profesjonsstudiet (og jeg ville jo klart det før eller siden, jeg hadde absolutt ikke dårlige karakterer på årsstudiumet, jeg hadde bare ikke A), så har jeg kommet inn, og da er utdannelsen min også sikret der, og det er jo en fantastisk by å bo i! Jeg har det jo så godt der

Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp igjen fagene i bergen nå, samtidig som jeg holdt av plassen i oslo, slik at jeg til våren kunne velge Bergen om jeg kom inn der, og oslo hvis jeg  ikke fikk gode nok karakterer til profesjonsstudiet i bergen. Men det er nok ikke mulig, og også noe egoistisk, da det er en eller annen på venteliste som holdes på pinebenken.

Og det må jo nevnes at det er fordeler med østlandet også. Heidi karete, Per Ivar, Charlotte, Sølvi, Julie, Harald, Victor og Gry Beate f.eks. Og så Pappa, Inger og tanter og onkler. Og så er Universitetet større, og tilbyr flere fag. Så jeg mener, jeg skal nok overleve uansett. Men det er så merkelig å tenke på hvor forskjellig livet mitt vil bli avhengig av hva jeg velger. Vennene mine i bergen er noen  andre enn de i oslo. Foreleserene er noen andre. Menigheten er en annen. Byen er en annen. Og det trenger ikke være slik at en ting nødvendigvis er dårligere enn en annen, det er bare.. annerledes! Og mitt liv vil være “annerledes” som en følge av dette.

Og hvis jeg bestemmer meg for å takke ja til oslo, og vente til våren, hva skal jeg da finne på? Noen som har et fristende jobb-tilbud?  ;p

Det er så mye å ta hensyn til. Venner, kjente og kjære, beliggenhet, sikkerhet, bosted, lån og stipend. Alt for mye til at jeg føler jeg kan overskue det hele og gjøre et “riktig” valg. Men det er kanskje ikke noe valg som er riktig. Det er kanskje bare et valg som må tas, og så må jeg gjøre det riktig etter at jeg har valgt?

Jeg er redd for å få en angrende følelse av å ha valgt feil. Jeg er redd for ansvaret som følger med ved å ha muligheten til å velge.  Men jeg vet jeg skal være takknemlig. Jeg vet jeg er heldig som har fått studieplass -Ja, tilogmed to. Kanskje problemet mitt er at jeg tar meg selv og livet mitt for alvorlig. Dette er jo strengt tatt ikke et problem, det er snarere to muligheter. Men jeg ville likevel satt stor pris på tanker, tips og bønn til å velge blant disse to mulighetene

Man putter inn det man vil ha ut

Del 1: Innledning

Sist sommer arbeidet jeg i kjøttdisken på Spar. Om nettene drømte jeg om koteletter, sylte og entrecôte. Denne sommeren arbeider jeg som miljøarbeider. Nå drømmer jeg om brukerene, og tar meg selv i å overføre rutiner og handlingskjeder fra jobben inn i fritiden. Jeg blir forundret over hvor påvirket jeg blir av det jeg driver med. Men hvorfor blir jeg egentlig forundret? Jeg mener, hva annet skal jeg bli påvirket av, annet enn det jeg driver med? Vi er hjernen vår, er vi ikke? Og i løpet av dagen kan vi fylle denne hjernen med en hel masse, som koteletter, sylte, entrecôte og miljøarbeid. Og når hjernen vår om natten skal bearbeide all denne informasjonen som er kommet inn, er det naturlig at det er nettopp deler av denne informasjonen vi drømmer om.

En annen episode som har gjort inntrykk på meg når det kommer til hvordan ting jeg bruker tid på plutselig synes å ha overtatt hele bevisstheten min (og kanskje også underbevisstheten) er fra ferien på hytta til Jonas’ far. Vi hadde skolefri, og jeg koblet helt ut. Skole-oppgaver og andre plikter fantes ikke. Men det gjorde derimot bønnespillet.  Etter bare et par dager drømte jeg om black-eyed beans og soy-beans, og ulike spille-strategier ble vurdert og forkastet i hodet mitt. Det var som om bønner var det eneste jeg kunne tenke på. Sår man bønner, så høster man bønner…

Jeg ser det i mitt eget liv, hvordan musikk, bøker, filmer, tv-programmer, samtaler, jobb og fritidsaktiviteter påvirker meg. Det påvirker hvordan jeg tenker, holdninger, følelser og humør (Noen vil kanskje si at dette er ikke noe som påvirker meg, men at det er meg. Jeg liker dog å tenke at jeg er noe eget. At jeg er noe annet enn det jeg gjør, men jeg skal forsøke å unngå å gå lengre inn i denne tanken akkurat nå. ) Jeg ser det også på andre. Jeg ser det på barna i barnehagen. De mener det de nettopp hørte barnehage-tanten mene, og 6-åringene kommer med sitater fra Hanna Montana. Avogtil kan jeg kjenne jeg nesten blir litt skuffet når jeg oppdager at et barns morsomme utsagn bare er en gjentagelse av hva det akkurat hørte den voksne si. Det virker til tider som om barnet bare er et produkt av miljøet.

Som den idealisten jeg er finner jeg ikke dette tilfredsstillende. Det er typisk idealister å søke å finne individets “sanne” identitet. Jeg søker individets egen, ekte, indre “kjerne”. Men ofte må jeg spørre meg selv om det finnes en slik personlig kjerne, en kjerne som er noe mer enn de erfaringene som individet har gjort seg, eller om det er nettopp disse erfaringene som er denne kjernen.

Nå tror jeg fremdeles det er noe medfødt eget med hvert individ, at mennesker har en egen identitet og bearbeider informasjon forskjellig helt fra begynnelsen av. Jeg tror også man kan lære seg å bearbeide informasjon på nye måter. Derfor vil ikke den samme informasjonen, eller den samme stimulusen om du vil, føre til den samme responsen hos alle. Det er derfor ikke gitt at en bestemt stimulus (stimulusen kan for eksempel være en hoggorm på stien) vil føre til den samme responsen hos alle (et eksempel på en respons til denne stimulusen vil være et hyl – den responsen er jeg ganske sikker på at jeg ville hatt. Men jeg tror ikke f.eks Lars ville hatt den samme responsen, selv om hoggormen (stimulusen) var den samme). I stedet for å si at en bestemt stimulus fører til en bestemt respons, blir det derfor mer korrekt å si at stimulusen sammen med individet fører til en respons, og denne responsen vil følgelig variere avhengig av individet.

Poenget mitt er at jeg tror ikke vi er rene, enkle produkter av det vi tar inn, for vi behandler det vi tar inn ulikt. Men alle mennesker påvirkes og formes i større eller mindre grad. Og derfor er der ingen tvil om at det vi bruker døgnets 24 timer på har en stor betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Og kanskje har vi muligheten til å bli mer slik vi ønsker å være om vi passer mer på at det vi putter inn matcher med det vi gjerne vil at skal komme ut?

I den forbindelse vil jeg fokusere på media, for informasjon fra media er noe vi putter inn i hjernen vår ganske ofte. Vi bruker tid på radio, tv, filmer og internett. Jeg har lyst til å dele med deg noen av de studiene og forskningsresultatene som omhandler i hvilken grad media påvirker atferden vår. Dette vil jeg gjøre i del to og del tre av denne posten. Disse delene vil blant annet ta for seg pornografi, seksuell vold, og tv.

…

Del II: Pornografi og seksuell vold

Tenk deg glad

Jeg er kommet tilbake til haugalandet, og sommeren har for alvor startet, med soling, sommer-jobber, lesing og alt annet som hører sommeren til. Som vanlig er planene mange, men tiden begrenset. Men sommer er det like fullt, selv om jeg må innse at jeg heller ikke i år vil få tid til å lese alle bøkene, blogge alle postene, eller besøke alle stedene. Men hvorfor dvele ved tanken om alt en ikke får gjort, når en heller kan glede seg over alt en faktisk får gjort?, som David D. Burns ville sagt.

David D. Burns er forfatteren av boken “Tenk deg glad! Håndbok” som jeg har startet å lese (jeg kjøpte boken fra denne siden. Her kan du også lese mer om den.).  “Tenk deg glad! Håndbok” er oppfølgeren til boken “Feeling Good: The new mood therapy” hvor dr. David Burns introduserte en ny og banebrytende medisinfri terapi mot depresjon. Dette var kognitiv atferdsterapi (KAT) som baserer seg på å aktivt endre hvordan en tenker, og dermed også endre følelser og atferd.  Denne boken fikk en eventyrlig suksess i USA, og KAT har vist seg å ha stor effekt. Som psykologistudent ved UIB har jeg fått det innprentet at det er forskjell på “populærpsykologi” og vitenskap, og jeg har lært om kriterier og empiriske undersøkelser som skal til for at en form for terapi skal bli tatt seriøst. Denne formen for terapi oppfyller disse kriteriene. Terapien har en seriøs, veldokumentert effekt, og studiene som er gjort er publisert i prestisjefylte vitenskapelige blader. Henvisninger til forskere, artikler og psykologiske tidsskrifter står oppført i boken.

I “Tenk deg glad! Håndbok”, som også er blitt en bestselger i USA og i en rekke andre land, kommer Burns blant annet med en mange nye virkningsfulle teknikker og beskriver trinn-for-trinn-øvelser som vil hjelpe deg med å takle problemer som du -og mange med deg- sliter med i hverdagen.

Jeg bruker markeringstusjen flittig når jeg leser, og det er veldig mye jeg gjerne vil dele. Men der er ikke tid for alt, ikke i denne omgang i alle fall. Men jeg vil veldig gjerne dele noen vanlige “tanke-feller” med deg. Dette er “tanke-feil” som vi ofte gjør, og som påvirker følelsene og handlingene våre negativt. Jeg tar meg selv ofte i å gå i noen av fellene, og nå som jeg vet mer om dem kan jeg for eksempel si til meg selv at “Hei, serina, nå driver du med “alt eller intet tenkning”. Det er ikke veldig oppbyggende”. Og så kan jeg rekonstruere tankene mine, og forsøke å skape noe positivt ut av dem i stedet.

10 tankefeller (fra Burns “Tenk deg glad! Håndbok”)

1. Alt eller ingenting tenkning: Du ser ting i sort-hvitt. Dersom en situasjon ikke er helt perfekt, anser du den som totalt mislykket. Da en ung kvinne på diett spiste  en skje iskrem, sa hun til seg selv: “jeg har fullstendig ødelagt slankekuren.” Denne tanken gjorde henne så opprørt at hun satte til livs en hel liter is!
2. Overgeneralisering: Du oppfatter én eneste negativ hendelse, som for eksempel en avvisning i et romantisk forhold eller et tilbakeslag i karrieren, som et endeløst mønster av nederlag. Du bruker ord som “alltid” eller “aldri” når du tenker på det. En deprimert selger ble fryktelig opprørt da han oppdaget fugleskitt på frontruten på bilen sin. Han sa til seg selv: “Typisk at akkurat jeg har uflaks! Fuglene skiter alltid på min bil!” (Det er ganske interessant å legge merke til hvordan vi bruker ordene alltid og aldri. Forsøk selv. Det stemmer som regel ikke!)
3. Mentalt filter:Du plukker ut en enkelt negativ detalj og dvelser utelukkende ved den, slik at ditt syn på den vireklige verden formørkes. Du får f.eks mange positive kommentarer for et foredrag du har holdt (eller en tale i kirken ), men en kommentar består av mild kritikk. Du blir helt besatt av denne reaksjonen og ser helt bort fra alle de positive tilbakemeldingene.
4. Diskvalifisering: Du avviser positive erfaringer ved å insistere på at de “ikke teller”. Hvis du gjør en god jobb, sier du kanskje til deg selv at den ikke var god nok, eller at hvem som helst kunne gjort det like bra. Å diskvalifisere seg selv betyr å fjerne gleden fra livet, og det får deg til å føle deg utilstrekkelig og utilfreds.
5. Trekke forhastede konklusjoner: Du fortolker hendelser negativt når fakta som eventuelt kunne støttet dine konklusjoner, er fraværende. Tankelesning: Uten å sjekke det, trekker du uten videre den konklusjonen at noen reagerer negativt mot deg. Spådomskunst: Du forutsier et negativt utfall. Før en prøve sier du til deg selv: “Jeg kommer til å gjøre det dårlig. Hva om jeg stryker?” Hvis du er deprimert sier du kanskje: “Jeg blir aldri bedre.”
6. Overdrive eller minimalisere: Du overdriver eller forstørrer betydningen av problemene og feilene dine, eller du minimaliserer betydningen av de gode egenskapene du besitter.
7. Emosjonell resonnering: Du antar at de negative følelene du opplever nødvendigvis reflekterer virkeligheten slik den er: “jeg er livredd for å gå om bord i et fly. Det må være veldig farlig å fly.” Eller: “jeg har dårlig samvittighet. Jeg må være en motbydelig person.” Eller: “jeg er sint. Det beviser at jeg blir behandlet urettferdig.” Eller: “Jeg føler meg mindreverdig. Det betyr at jeg er en annen rangs person.” Eller: “jeg føler at det ikke finnes noe håp. Jeg må virkelig være en håpløs person.”
8. Burde-skulle-må-utsagn: Du sier til deg selv at ting burde ha vært slik du håpet eller forventet at de skulle være. En begavet pianistinne sa til seg selv etter å ha spilt et vanskelig stykke på piano: “jeg burde ikke ha gjort så mange feil.” Dette vakte slik motvilje i henne at hun holdt opp med å øve i flere dager. Å “måtte” “skulle” og “være nødt til” er lignende syndere. Utsagn med “burde” som er rettet mot deg selv fører til skyldfølelse og frustrasjon. Utsagn med “burde” som rettes mot andre eller mot verden som helhet fører til sinne og frustrasjon.
9. Stempling: Å sette stempel er en ekstrem form for “alt eller ingenting tenkning”. Istedenfor å si: “jeg gjorde en feil”, setter du et negativt stempel på deg selv: “jeg er en taper.” Du kan også stemple andre. Stempling av seg selv og andre er en temmelig irrasjonell handling. Du er nemlig aldri det samme som det du gjør. Det finnes mennesker i verden, men ikke “idioter”, “tapere” eller “tullinger”. Disse stemplene er bare unyttige abstraksjoner som fører til sinne, angst, frustrasjon og lav selvrespekt.
10. Personliggjøring og bebreiding: Personliggjøring er noe som skjer når du holder deg selv personlig ansvarlig for en hendelse som ikke er helt under din kontroll. Da en kvinne fikk melding om at barnet hennes hadde problemer på skolen, fortalte hun seg selv: “dette viser bare hvilken dårlig mor jeg er”, istedenfor å prøve å finne årsaker til problemet og derved hjelpe barnet sitt. En annen kvinne ble slått av mannen sin. Hun sa til seg selv: “Hadde jeg bare vært bedre i sengen, ville han ikke ha slått meg.” Personliggjøring fører til skyldfølelse, skam og følelser av utilstrekkelighet.
    Noen gjør akkurat det motsatte. De bebreider andre eller omstendighetene for problemene sine og overser måter de selv bidrar til problemet på: “Grunnen til at ekteskapet mitt er så dårlig, er at ektefellen er totalt urimelig.” Bebreiding fungerer vanligvis ikke særlig bra, for andre vil neppe finne seg i å bli gjort til syndebukker, og de vil derfor kaste beskyldningene rett tilbake til deg.

Det er tankene dine, og ikke ytre faktorer som skaper sinsstemningene dine (man ser tydelig at det ikke er ytre faktorer som skaper sinnsstemninger når flere personer som opplever de samme tingene reagerer helt ulikt). Spesifikke typer av negative tanker forårsaker spesifikke negative følelser. For eksempel vil troen på at du er i fare gjøre deg engstelig eller redd. De negative tankene som gjør deg deprimert, engstelig, sint, frustrert eller gir deg skyldfølelse, er ofte forvrengte og urealistiske, selv om de i øyeblikket synes å være holdbare argumenter. Det første skrittet på veien mot å bryte ut av en negativ sinnsstemning er å erkjenne at det er en nær forbindelse mellom tankene og følelsene dine, og å gjenkjenne tanke-feller, som de 10 nevnt ovenfor. Det neste skrittet er å gjøre aktive forsøk på å forandre disse tankene. Det virker

Opplev Ulrikken

Jeg kunne jo ikke dra hjem etter å ha vært student i Bergen et helt år, uten å ha tatt en tur opp til Ulrikken. Jeg tror ikke jeg kunne ha valgt en penere dag å dra til topps på! Norge er virkelig et vakkert land, og Bergen er et fantastisk sted å være!

Har du enda ikke opplevd Ulrikken gir jeg herved mine varmeste anbefalinger. Ta for eksempel kjæresten med på tur og gjør det til en romantisk date

Her er mine tips for et vellykket Ulrikken-stevnemøte:
1. Ta på en god deodorant etter morgen-dusjen. Turen opp gjør deg svett, og du vil jo gjerne lukte godt for kjæresten
2. Sørg for at både du og kjæresten har gode sko. Ta med gnagsårplaster, og vanlig plaster for sikkerhetsskyld.
3. Pakk drikke-flasker med vann, lommebok, våtservietter, deodorant og litt pent skifte-tøy i en tursekk. La mobilen ligge igjen hjemme
4. Flørt masse med kjæresten på gå-turen opp, og vær glad for at du har en masse tid til bare han/henne. Ingen kan forstyrre deg, da du ikke har med mobil
5. Når du kommer på toppen, finn et behagelig sted hvor din kjæreste kan vente på deg, mens du finner et toalett og “fresher” deg litt opp ved hjelp av våtserviettene, deodoranten og det litt penere tøyet du har med i sekken.
6. Hent din kjære og finn et bord til dere på den flotte restauranten på toppen, og nyt en luksus-middag. Dere trenger ikke en gang å ha det dårlig med kaloriene etter en slik tur
7. Kyss din kjære og takk for en herlig dag og hyggelig middag mens dere ser ut over Bergen by.
8. Få skyss med Perle eller Bruse ned igjen (veien ned er noe bratt, og etter en lang gå-tur opp og en stor middag, kan det være deilig å benytte seg av kabel-banen for hjemturen. Det er jo også en fin opplevelse!)

Her er bilder fra min tur. Det er ikke super kvalitet på dem, men ikke la det hindre deg fra å legge merke til den fantastiske utsikten. Jeg hadde riktignok ingen kjæreste med, men tenkte en masse på ham

Sommer, sol og eksamensfri

I dag har jeg tilbragt mesteparten av dagen ute på terrassen, på toppen av Alrek. Jeg tok med dyna og mp3-spilleren, og der ble jeg liggende. Jeg skulle nok ha vært litt flinkere med solkremen, for resultatet ble noe rødt og flekkete. Men deilig var det likevel

Eksamen er vel overstått, og sommeren er kommet. Solen skinner og nettene er lyse og lange. Jeg ser frem til de neste to månedene, og er spent på hva jeg vil lære. Jeg føler jeg alltid bruker å lære noe om sommeren. At jeg vokser og modnes. Kanskje litt ironisk, siden jeg går på skole og studerer resten av året – er kanskje da jeg burde føle at jeg lærer mest. Og jeg lærer jo absolutt mye av studiene, men det er som om sommeren tilbyr en annen form for lærdom. Om sommeren har jeg virkelig tid til å samle alle tankene jeg har gjort meg resten av året. Jeg har tid til å lese noen av de mange uleste bøkene på bokhyllen. Jeg har tid til å drømme, tid til å stoppe opp og kjenne på hvordan jeg egentlig har det, tid til å bare være.

Jeg tror nok også at noe av sommeren vil gå med til psykologi-lesning, men nå er det annerledes. Nå ser jeg ikke på bøkene med oppgitthet over alt jeg må kunne for å imponere sensor, nå ser jeg på bøkene med nyskjerrighet og lærelyst, og jeg kan velge ut akkurat de temaene jeg synes er spennende, og de temaene jeg veldig gjerne vil dele med andre. Mye av hva jeg har lært fra å studere psykologi er kunnskap som jeg skulle ønske ble formidlet i den allmenne skolen. Kunnskap som andre enn bare psykologistuderende burde ha kjennskap til. Jeg håper å få formidlet noe av denne lærerike “hverdags-psykologien” gjennom bloggen i løpet av ferien

I løpet av morgendagen forlater jeg min nye yndlingsby, men selv om jeg kommer til å savne Bergen skal det bli godt å komme hjem til søster og mor og alle andre

Nå kjenner jeg at magen min har sterke ønsker om at jeg skal gå å legge mais-kolbene i ovnen og se etter om ikke kyllingen er snart ferdig. Dere får ha en god sommer så lenge, så snakkes vi etter hvert

*Varme og solbrente sommerklemmer*

Velg din sannhet

Jeg skrev et bidrag til bladet “adventungdom” for noen uker tilbake, da temaet for bladet var ærlighet. Sol spurte meg i går hva den handlet om, da bladene hennes har det med å bli borte i posten ;p Jeg poster den her jeg Sol, så kan du lese den. Tror jeg trenger å minne meg selv på hva jeg skrev også

”Jeg skjønner ikke at hun fortalte kjæresten sin at hun har følelser for meg!” Han sitter ved kjøkkenbordet og ser forvirret og oppgitt ut. Han rister på hodet for å understreke hvor lite begeistret han er. ”Skjønner du ikke?” spørr jeg forundret. ”Det tror jeg nok at jeg også ville gjort.” ”Du ville fortalt kjæresten din at du hadde følelser for en annen selv om du planla å ikke forfølge disse følelsene?” ”Vel, ja…” ”Men Serina, hvorfor?!” ”Vel, jeg.. jeg ville følt meg uærlig om jeg ikke hadde delt det.” ”Ville det kommet noe godt ut av du hadde fortalt ham det? Ville han blitt glad? ” ”Ehm, nei, men…” ”Jeg kunne aldri vært i et slikt forhold!” utbryter han.

Det var denne samtalen ved kjøkkenbordet som skulle få meg til å innse hvordan prinsippet om ærlighet kan misbrukes. Hvordan prinsippet om ærlighet kan brukes til å rettferdiggjøre ukjærlige og unødvendige ord og handlinger.

Det ble klart for meg hvordan jeg så mange ganger har brukt begrepet ærlighet som en unnskyldning for min manglende evne til å kontrollere vanskelige følelser. Så mange ganger har jeg kamuflert trangen til å bli forstått, trangen til å ”tømme meg”, ved å kalle den for ”trangen til å være ærlig”. Det synes så mye mindre egoistisk da. Å si ting som sårer, å vise min frustrasjon, å overføre all min uro og bekymring over på andre– det kunne rettferdiggjøres fordi det var ”ekte”. Det var å ikke legge skjul på følelser. Det var å være ærlig.

I denne sammenheng finner jeg det interessant å se på hvordan vi selv er med på å konstruere hva som er sannhet,at vi selv er med på å bestemme hva som er ekte. Å holde tilbake impulsive følelsesutbrudd og tanker er ikke å være uærlig. Det er å være med på å konstruere en god relasjon, konstruere en god sannhet om denne relasjonen. Vi kan forhindre irrasjonelle følelser og destruktive tanker fra å bli virkelighet, forhindre dem fra å bli sannhet, ved å la være å si dem høyt. I det vi sier dem har vi gitt dem liv. De er blitt en del av virkeligheten, og vi kan ikke ta dem tilbake.

Bibelen forteller oss at med Gud så skal godhet og sannhet møte hverandre (salme 85). Godhet og sannhet kan gå hånd i hånd, og de bør gå hånd i hånd. Å være ærlig er ingenting verd om man ikke er kjærlig. Å leve i sannhet og kjærlighet er å leve i frihet. Og å leve i frihet er ikke å være slavebundet av å ”måtte fortelle” alt en sitter inne med. Å leve i frihet er muligheten til å velge det gode, og muligheten til å velge hva som skal være sannheten om de relasjonene man er i.

I’m in love with a fairytale…

Jeg sitter og følger spent med på poengfordelingen i EuroVision. Er ekstra gøy når Norge gjør det så godt ;D Jeg funderer på hvem som er Alexander Rybaks “Fairytale”…

Om to dager har jeg semesterets første eksamen, og neste uke kommer den andre. Det går stort sett i lesing, spising og trening. Trening er et nytt prosjekt jeg er veldig fornøyd med Jeg er vanligvis ikke så flink til det, men når jeg bor sammen med verdens søteste og mest hjelpsomme trenings-instruktør (Eirin that is ) så blir det en lek ;D

Jeg gleder meg en hel masse til ferien. Håper på å få stresse godt ned og bare leve ;D Har satt som prosjekt for sommeren å gjøre research på stress-mestring

Lykke til til alle andre som også måtte ha eksamener og andre krevende oppgaver før den velfortjente ferien kommer. Den kommer snart

Det kunne vært meg

Jeg sitter på lesesalen og innser umuligheten i å forsøke å lære alt på pensum før eksamen. Jeg kjenner jeg er anspent. Orker ikke sitte der en time til. Jeg går. Men jeg kan jo ikke bare la være å gjøre noe. Eksamen kommer jo snart, enten jeg er klar eller ikke. Jeg kan ikke sitte stille. Det er ubehagelig. Jeg går den vanlige veien inn på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet og tar en bit av en pølse. Den er ikke en gang stekt, men jeg bryr meg ikke. Det hjelper å spise, tenker jeg. Av en eller annen grunn så hjelper det alltid med mat. Eirin og Stephan ler av meg.

Hun sitter i parken. Hun er så sliten. Og anspent. Hun kjenner at hun må ha noe nå. Hun finner frem pengene fra jakkelommen. “Er det noen som har noe?” spørr hun. Han har. Hun bretter opp armene på genseren. Det er dårlig lys. Vanskelig å finne en åre. Hun bommer på det første forsøket. Men så, så treffer hun. Hun kan kjenne en sterk følelse av tilfredsstillelse bre seg i kroppen. Etterfulgt av en følelse av å være pakket inn i bomull. Det hjelper med heroin, tenker hun. Av en eller annen grunn så hjelper det alltid å ruse seg. Det er ingen som ler av henne.

På lørdag ble jeg kjent med Ingrid. Vi var en gjeng fra kirken som grillet pølser for forbipasserende i Nygårdsparken. Ingrid er en smilende, pratsom, ung kvinne. Etter en samtale og noen pølser utvekslet vi telefon-numre, og hun lagret meg som “Serina-adventist”. “Du kan lagre meg som “Ingrid-narkoman”, lo hun. Hun fikk det til å høres ut som om det er en verden av forskjeller mellom oss. Jeg lurer på.. om vi egentlig er så ulike… Jeg tror ikke det.

Ingen er bare det du ser

Når Gud føles langt borte, når du er sint og skuffet… -Tilbe Ham!

Så ofte føler jeg meg skuffet over Gud. Hvorfor kan han ikke bare gjøre det jeg ber ham om? Så ofte ser jeg ingen grunn til å la være å gi meg et stort “Ja, med en gang Serina!” som bønnesvar. Det er jo bare fordeler med å oppfylle denne bønnen, tenker jeg.

I forrige uke ble jeg skuffet over en så ubetydelig ting som at Gud ikke gjorde det slik at jeg fikk til å fikse internett-tilgangen hjemme. Det kunne da ikke være noe problem for en som har kraft til å reise døde opp til live igjen å hjelpe meg med å få til en forbindelse mellom modemet og den trådløse ruteren! Jeg er klar over at Gud har viktigere ting å ta seg til, men likevel ble jeg skuffet. Jeg føler ikke alltid han hjelper meg med de “viktige” tingene heller, så hva hjelper han meg egentlig med da?, tenkte jeg. Bryr han seg i det hele tatt?

I slike stunder føler jeg meg forlatt og gjerne litt fortvilet og små-sinna. Gud kan føles så langt borte. Det virker utrolig barnslig og sært nå når jeg tenker tilbake på hvor skuffet jeg ble over det med internett-forbindelsen. Og så kommer jeg til å tenke på Josef, og på Job, to av “tros-heltene” fra Bibelen. De måtte gjennomgå så ufattelig mye. Men likevel så sluttet de aldri å tilbe Gud. De visste at Gud var verd å prise uansett hvilke omstendigheter de var i. De stolte på at Hans plan var rettferdig og kjærlig, og at Han visste best.

Jeg dro opp til Bergen igjen da jeg ikke fikk til internett hjemme. Jeg trengte det i forbindelse med eksamensforberedelsene. På veien opp hørte jeg “I will Sing”, og igjen tenkte jeg på Job og på Josef. Og på internett-forbindelsen ;p Når sant skal sies er jeg glad jeg ikke fikk til internett hjemme. Det var godt å komme tilbake til Bergen, og jeg tror nok jeg studerer mer effektivt her. Jeg skal ikke påstå at det var Guds plan, men hvem vet