Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde et slikt stort spekter av emosjoner på én og samme dag. Dagen i dag synes som en evighet. Så annerledes den er nå, enn fra da jeg stod opp. Så lite man vet, i grunn.
Jeg begynte dagen med studier og semesteravgifter til både UIB og UIO (nå er jeg virkelig på den sikre siden her
). Jeg tenkte på alt jeg hadde å lese frem til eksamen. Psyk 101, som er et av emnene jeg tar opp igjen, består av hele tre fag – og følgelig tre tykke bøker! – og det er under 3 måneder til eksamen! Høst-semesteret er sååå mye kortere enn vår-semesteret!! (Jeg synes synd på de som tar fagene for første gang dette semesteret!) Jeg følte meg stresset, men følte samtidig at det var teit av meg å være der. Jeg satt og repeterte, mens det var studenter ved siden av meg som strevde med å forstå de latinske navnene for aller første gang. Det var de som burde være stresset, ikke jeg. Jeg fant et stress-mestringskurs i regi av SIB (SIB, Student I Bergen, arrangerer så mange gode gratis kurs for alle studenter. Det er kjempe flott!!), men det var dessverre fullt. Men de kunne tilby “en og en” rådgivningstimer, så det ville jeg ha
Jeg syklet fra biblioteket til Vikinghallen hvor Eirin hadde treningstime. På veien tenkte jeg på at jeg skulle kjøpe med meg noen plakater hjem (holder på å lage biologi-vegg-avis til meg selv
), men kom frem til at det var noe vanskelig å få dem med meg på sykkelen. Men etter Eirin sin effektive time (det er så herlig å virkelig føle at du har gitt alt, og kjenne svetten renne nedover nakken. Heh, jeg tuller ikke. Jeg liker å kjenne at jeg svetter etter trening
) spurte hun om hun ikke kunne få låne sykkelen min, så skulle hun betale bussen for meg. Perfekt!
Jeg fikk handlet det jeg trengte, og siden det ikke regnet, bestemte jeg meg for å gå hjem i stedet. Utenfor biblioteket traff jeg Madeleine, ei jeg studerte sammen med sist år. Midt mens vi holdt på å snakke kom det en meget beruset mann og stilte seg mellom oss. Vi ignorerte ham først, men etter en stund ble det noe ubehagelig å bare stå der, så vi begynte å gå. Da ble han sinna. “Jeg vil jo være med!” sa han, og fulgte etter oss. Hva gjør du da?
Vi fortsatte å gå, og han må ha følt seg meget fornærmet og ignorert (og ignorert hadde han forsåvidt all grunn til å føle seg også). “Hvorfor bare går du?!”, spurte han meg. “Du tror du er så mye bedre enn meg du!” “Det er ikke det som er saken”, sa jeg… “Men, vi hadde en privat samtale… og, jeg kjenner deg ikke”. Han så meg inn i øynene, og han skrek: “DU TROR DU ER SÅ MYE BEDRE ENN MEG, DU TROR DU ER SÅ MYE BEDRE ENN MEG!” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Skulle jeg protestere? Skulle jeg si at Jesus elsket ham? At jeg ikke tror jeg er noe bedre? Folk rundt oss snudde seg. “OM DU RØRER DEG SÅ DREPER JEG DEG,” sa han så. Og jeg trodde ham.
Jeg ble stående. Jeg turte ikke røre meg. Madeleine stod ved siden av meg, men jeg turte ikke se på henne. Jeg så bare på denne mannen som var så full av sinne og frustrasjon, og tenkte med meg selv at jeg var glad for at vi ikke var i USA. Glad for at ingen hadde våpen. Men hendene hans.. de var jo ganske store. Jeg kunne føle at det stod en del mennekser rundt, men jeg turte ikke å se ordentlig etter. Jeg begynte å tenke på Kitty Genovese. Kvinnen som ble knivstukket foran en mengde vitner. Fordi de var så mange var det ingen som hjalp henne, da ingen følte det var deres ansvar. Jeg håpet at noen snart ville gripe inn.
Jeg begynte å be. Det var alt jeg kunne komme på. “Kjære Gud, HJELP!! HJELP!! HJELP!!” En mann gikk forbi. Han satt seg ned på trappa utenfor biblioteket. Jeg møtte blikket hans, og forsøkte med hele mitt ansiktsuttrykk å be om hjelp. Han begynte å rote ned i bagen sin. Jeg tenkte han sikkert fant fram mobilen så han kunne ringe politiet.
Han kom bort, og holdt opp et lite skilt hvor det stod “POLITI”. Det var det han hadde letet etter! Jeg var sååå lettet! Madeleine og jeg brøt ut i tårer begge to, og gikk bort. Noen minutter senere kom det en politibil kjørende. To politibetjenter kom ut og pågrep mannen. Da han var inne i bilen gikk vi frem igjen. “Var det dere som ble kjeftet på?” spurte den ene. Vi nikket. “Vi vil gjerne stille dere noen spørsmål, en og en”.
En hyggelig betjent ba meg fortelle hva som hadde skjedd. “…Og så fant han frem et politiskilt fra bagen og kom bort” “hei, hei, hei, hva sa du nå? han fant et hva?” “eh, et politiskilt?” Betjenten trekker frem sitt skilt fra under jakken. “Mener du et sånn som dette?” “ja, nettopp, et sånn.” Han så tvilende på meg. “Men hvorfor meldte han ikke fra til oss da, og hvor er han nå?” Jeg så meg rundt. Min redningsmann var borte. “Det var ingen politi som ringte oss,” fortsatte betjenten. “Det var en kvinne som var vitne til det hele.” Vel, kanskje han var en engel. En engel med politiskilt. Jeg måtte smile ved tanken. Men jeg delte den ikke.
Nå gikk det heldigvis bra. Og det er godt mulig at alt hadde gått bra også om det ikke hadde dukket opp noen redningsmann. “De er ofte store i ord”, sa den ene betjenten, “men de har sjelden handlingene”. Men uansett er jeg glad for at han med skiltet kom akkurat da. At han skulle være en engel kan jeg egentlig ikke helt klare å få meg til å tro, sånn, helt på ordentlig. Å tro på Gud, Jesus, og Den Hellige Ånd er en ting, men engler med politiskilt, det blir liksom for.. hm.. surrealistisk? Men det er jo en koselig tanke likevel, og engel eller ikke, at han var et bønnesvar, det tror jeg nok.
Men dagen sluttet ikke der. Da jeg kom hjem snakket jeg med mamma på telefonen. Mamma har en sånn merkelig egenskap. Hun får en sånn uro i kroppen om noe galt skal skje. Ofte når noen har dødd i familien så har mamma visst det helt fra morgenen av. Og hun hadde hatt en sånn følelse i dag, og hadde derfor vært så bekymret for Sandra og meg. Så hun hadde bedt til Jesus om at han måtte passe på oss. Da jeg hørte det ble det hele enda mer spesielt!
Men heller ikke der var dagen ferdig (og følgelig heller ikke bloggposten ;p). Mamma ringte for å fortelle meg at min klage på eksamenskarakter i psyk. 101 (du vet, emnet som bestod av de tre fagene med de tre tykke bøkene) var behandlet. De nye sensorene hadde gitt besvarelsen karakteren A! Dermed er det liten grunn til å ta det faget opp igjen
“Er du ikke glad, Serina?” “Ehm, jo, jeg tror det… men jeg som har kjøpt meg plakater til å lime hjerner på!” var alt jeg kunne komme på å si.
Så det var den dagen. Eller vel, for å være helt presis så sluttet den ikke der. Siden spiste jeg bakt potet og så “super nanny” med Eirin. Å, så gøy det må være å arbeide sånn! Sånn som super-nanny mener jeg. Og vel, med en A i psyk 101, så er jeg jo på god vei

























