Helvete

Når jeg nå har fått gitt uttrykk for mine tanker og meninger angående (u)viktigheten av trospunkter når det kommer til hva det vil si å være en kristen (det her er egentlig del 1 av denne posten) føler jeg meg klar til å begynne å skrive om om det som egentlig skulle være tema for forrige post, nemlig tanker om helvete. Jeg kan nå føle meg fri til å forsvare et bestemt helvetessyn uten å påstå at de som ikke deler dette synet ikke er kristne. Bakgrunnen for at jeg ønsker å ta opp dette er innlegget på René Vesters blogg om sekter og kirker, og kommentarene som fulgte.

Målet med dette innlegget er å vise at Adventkirkens syn på helvete ikke er en utopisk drøm eller ønsketenkning, men at synet kan begrunnes bibelsk og at det gir mening. Jeg håper også at synet kan reflektere en annerledes og etter min mening en mer kjærlig Gud enn Ham som blir tilbedt ut av frykt for å unngå de pinende flammene som aldri tar slutt. Gud ønsker ikke at vi skal tilbe ham av frykt, men at vi skal elske ham og at hjertene våre skal rope ut “Far” når vi tenker på ham (Rom 8.15). Frykt er det motsatte av kjærlighet og jeg tror ikke på evangelisme som utnytter menneskers redsel (1. joh 4.18).

Adventkirken, Alf Lohne, Martin Luther og de dødes tilstand

Adventkirken (og også andre kirkesamfunn, men nå tar jeg utgangspunkt i Adventkirken siden det er den jeg kjenner best og dens offisielle syn på helvete jeg vil fremlegge. Merk for øvrig at jeg er ingen teolog, men be, lese i min Bibel, lese hva andre teologer har skrevet og forsøke å sette det i hop, det kan jeg, og jeg vil benytte anledningen til å takke Alf Lohne for boken “Trygge Spor”. Mange av tankene er hentet direkte fra kapittel 13 og 14 i denne boken.) tror at de døde sover; at de hviler i en ubevisst tilstand og at de ikke vil våkne opp før Jesus kommer igjen. Dette var også Martin Luthers tanker om døden: “Menneskets sjel sover slik at alle sanser er lik som begravet, og graven er lik som en seng, som likevel ikke har noe fælt eller ondt ved seg. Det er derfor heller ingen pine på det sted hvor de døde kommer, men som man pleier å si: “De hviler i fred.” Lik som man ikke ser noe spor av smerte og møye hos dem som våkner opp av en søvn, skjønt de ikke vet hva som i mellomtiden har foregått mens de sov, slik skal det også være ved vår død og oppstandelse. Vi farer hen og kommer frem igjen på den ytterste dag før vi merker det, vet heller ikke hvor lenge vi har sovet.” (”Luthers utførlige utleggelse av første Mosebok”, side 1234)

Også Jesus beskriver døden som en søvn. Da han skulle vekke Lasarus opp fra de døde sa han: “Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham (joh 11.11). Igjen skriver Luther i harmoni med Jesus’ ord om at døden er en søvn: “Så er søvnen ikke noe annet enn en død, og døden en søvn. Hva er døden annet enn en nattesøvn? Og lik som all tretthet opphører og viker ved søvnen, og åndens krefter kommer tilbake, så man om morgenen kan stå opp sunn og sterk og vel til mote, slik skal vi også på hin dag stå opp, som om vi har sovet en natt, og bare tørrer våre øyne.” (”Luthers bordtaler” side 97).

I forkynneren kapittel 9 står det: “De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen. [...] For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” (vers 5, 6 og 10.)

Oppstandelsen og dommen hører til fremtiden. De døde har ikke noe sted som er klart for dem enda.

De døde sover til Jesus kommer igjen og våkner av stemmen hans. Jesus sier: “Den tiden kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde skal stå opp til dom.” (Joh 5. 28 - 29.) Vi vet at Jesus skal komme igjen og at det skal være en dom. Når menneskesønnen kommer for andre gang skal han skille sauene fra geitene (Matt 25. 31 - 46). Den rettferdige dommen skal bli avgjort. Men denne blir ikke avgjort før Jesus kommer igjen, og derfor henger det ikke sammen at de døde allerede er i enten “himmelen” eller “helvete” som mange tror, for det er enda ikke avgjort hvem som skal gå sammen med Jesus til evig liv og hvem som skla gå til dom.

Jesus sier til disiplene sine at han vil gå av sted for å gjøre i stand et sted for dem. “Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.” (Joh 14.3.) Jesus har gått for å gjøre i stand et sted for oss. Først når det er klart kommer han tilbake for å ta oss med.

Paulus skriver også om dette når han skriver om oppstandelsen til menigheten i korint. “Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. [...] Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden, deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. [...] Se jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1.kor 15. 16- 23, 51 -53.) Se også 1 Tessalonikerene 4. 13 - 17 hvor Paulus igjen beskriver hva som vil skje når Herren kommer, og de døde i Kristus skal stå opp.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli

Når et menneske dør blir det til jord igjen. Dette kjenner vi igjen både fra biologien og fra begravelser når presten spar jord på kisten: “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå.” I Forkynneren 12. 7 kan vi lese at “støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Gud gav ånden til mennesket i begynnelsen: “Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livs pust [eller livets ånde. Varierer med oversettelsene] i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mos 2. 7. ) Uten livsånden fra Gud kan vi ikke leve. Tanken om en udødelig sjel som lever videre i seg selv etter at kroppen er død har sneket seg inn i kristendommen, og jeg tror ikke den kommer fra Bibelen som sier tydelig at Gud alene har udødelighet (se 1. Tim 6. 16). For å leve er vi avhengige av livsånden fra Gud. Uten den kan vi ikke eksistere.

Jesus også sov i graven. Eller så gjorde han på noe annet. I himmelen var han i alle fall ikke.

Heller ikke Jesus hadde vært hos Faderen i løpet av de dagene han lå og sov i graven. Dette vet vi av hans svar til Maria Magdalena i Johannes 20. 17: “Rør meg ikke, for jeg har enda ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.”

Helvete

Etter å ha delt noen tanker om de dødes tilstand og om oppstandelsen som Gud har lovet oss er det klart for tanker om helvete.

Vi har sett at det kommer en oppstandelsens dag og en dommens dag hvor de som er rettferdiggjort ved troen på Jesus skal få være sammen med Jesus i paradis. Vi kan lese i åpenbaringen at de andre, de som ikke blir regnet som rettferdige blir kastet i ildsjøen. Sjøen som brenner med ild og svovel. Her vil jeg sitere Alf Lohne, en mann med stor tro på en kjærlig Gud - en tro som smitter og skaper glad forventning: “Pinen på dette sted tar aldri slutt, påstår noen. I ulidelige smerter skal disse ulykkelige martres time etter time, dag etter dag, år etter år - i all evighet. All verdens lidelse i torturkammer og konsentrasjonsleir blir ingenting sammenlignet med den smerte som læren om de ugudeliges endeløse pine utmaler for de fortapte. Med dette har man forsøkt å dra mennesker til Gud! La oss straks slå fast at ikke en eneste sjel blir skremt til Gud. Skremsler skaper hyklere, men ikke kristne. En sann fremstilling av Guds kjærlighet, demonstrert i det store offer på Golgata kors, vinner mennesker til gledens tjeneste. Med sine sårmerkede hender innbyr Jesus menneskene til trygghet og glede - ikke til skrekk og angst. Vi må aldri glemme at evangeliet er det glade budskap om frelse.”

Så hva er helvete om det ikke er dette grusomme, evigvarende og ondskapsfulle pinested? Den annen død, er svaret.

I Matt. 10. 28 sier Jesus: “Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.” Ut fra det Jesus sier her ser det ut som både sjel og kropp skal ødelegges i helvete. Det ser ut som de udødelige skal gå til grunne. Vi får dette bekreftet når vi leser at ildsjøen er “den anne død“. “Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. ” (Åp. 21. 8.)

Men hva med beskrivelsen av ilden som uslokkelig?

Vel, ilden er uslokkelig. De ugudelige vil ikke være i stand til å slokke den. Begrepet ‘uslokkelig ild’ er ikke brukt første gang som en beskrivelse av helvete. Profeten Jeremia forutsa en gang at Jerusalem skulle brennes opp med “ild som ikke slokkes” hvis folk fortsatte å bryte sabbaten. (Se Jeremia 17.27.) Folket fortsatte å bryte hviledagsbudet, og byen ble brent opp av “uslokkelig ild”. Men som vi vet brenner ikke Jerusalem fremdeles. Ilden var uslokkelig og brente så lenge det var noe som kunne fortæres. Det samme gjelder helvets ild.

I Malaki 4, vers 1, kan vi lese: “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.” Så tydelig taler Bibelen: de ugudelige skal brenne opp så verken rot eller gren blir igjen.

Evig ild

Men hva med at Bibelen taler om en “evig ild”? Bibelen bruker ordet evig flere steder, også uttrykket “evig ild”. Jeg finner det rett og rimelig og la Bibelen forklare seg selv, så la oss da se hvordan Bibelen bruker uttrykket andre steder.

I Judas brev kan vi lese om hvordan Herren berget folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke vill tro (legg merke til at ham utryddet dem, han lot dem ikke pines for alltid). Videre står det at de englene som gikk i mot Gud, dem holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen. Her brukes ordet evig om en tilstand som skal opphøre. De evige lenkene holder bare englene bundet frem til dommen på den store dagen. Og så kommer det, uttrykket evig ild: “På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.” (Se Judas brev, 1. 5 - 7.) Den ilden som en gang fortærte de to byene brenner selvfølgelig ikke fremdeles. Ilden brente til alt var brent opp.

Når det gjelder ordet evig er det en kjent sak at det ikke alltid behøver å bety en tid uten ende, selv om det ofte er slik vi bruker det i dag. Det ordet som er gjengitt med “evig” i vår Bibel, kommer fra det greske “aion”. I Bergs gresk-danske ordbok forlares ordet slik: “Aion” - tidsrom, levetid, lang tid, evighet. Det kan altså bety evighet, men også tidsrom, levetid, lang tid, og det er nettopp det vi ser eksempler på i Bibelen, slik som med Sodoma og Gomorra og englene i de evige lenkene.

Hvis ordet evig ikke alltid betyr uendelig, hvordan kan vi vite at det evige liv på den nye jord varer bestandig?

Fordi Bibelen forteller oss at døden skal ikke være mer: “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp. 21. 4. ) Døden skal ikke være mer på den nye jord som Gud en dag vil skape. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Det vil ikke være rom for et pinested hvor Guds bortkomne barn skal straffes i milloner på millioner på millioner av år.

Bølgene fra dødehavet skyller i dag over stedet hvor Sodoma og Gomorra lå. De to byene er borte - for all tid. Slik vil det også gå med dem som ikke ønsker å akseptere Jesus offer - de som ikke ønsker å tilbringe evigheten sammen med Gud i et liv på hans kjærlige prinsipper. Gud kommer aldri til å tvinge oss til å bøye oss for ham og hans prinsipper og til å leve et liv i evighet med ham om vi ikke ønsker det. Men han kan ikke la ondskapen og ugudeligheten fortsette på den nye jord, derfor må han utrydde de som ønsker å holde fast i dette. Ikke fordi han finner glede i å ta livet av sine bortkomne barn, men fordi Guds karakter og hans lov er kjærlighet (1. Johannes 4. 7-8, Matt. 7. 12.) og fordi kjærligheten krever at all ondskap må til sist ta slutt. Synd er det motsatte av kjærlighet, akkurat som død er det motsatte av liv. Det som skal bestå på denne jord er liv og kjærlighet, mens “syndens lønn er døden” (Rom 6.23). Synden vil resultere i død, og synden vil dø. Først da kan Gud skape det paradis han ønsker for oss.

Jesus - Final words

Jesus tok på seg straffen for våre synder. Gud døde for oss, i vårt sted, er den kristne lære. “Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.” (Jes. 53. 5.) Da Jesus sonet straffen i vårt sted var det døden han led, ikke “evig pine” slik vi vanligvis tolker det. Men det er ingen tvil om at han hadde det vondt! Fortapelsen blir vond, da den skiller mennesket totalt fra Gud som er roten til alt godt. De som ikke velger Jesus som sin stedfortreder må lide straffen selv. De må dø. Jeg tenker at å påstå at de må lide mer enn Jesus, ja, lide mer enn Jesus noen gang kommer til å gjøre, er å undergrave Guds storhet.

“Det er fullbrakt,” sa Jesus da han hang på korset (Joh 19. 30). Forsoningen ble fullbrakt med døden. Døden er syndnes lønn, den er nødvendig og den er nok.

Tanker om trospunkter og det å være en kristen

“Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” spurte fangevokteren Paulus og Silas. De svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” De forkynte Herrens ord for ham og samme natt ble han døpt.

Til tider slår det meg hvor mye enklere det virker å få navnet sitt skrevet på den korrekte siden i livets bok enn å få det skrevet på kirkens liste over medlemmer. Det kan virke som vi ikke lenger blir døpt til Jesus Kristus, men til de ulike trossamfunnene (og så skryter enkelte trossamfunn av å ha bibelsk dåp fordi en praktiserer voksendåp med en masse vann.. som om det er vannet som er det viktigste :s ).

Jeg husker da jeg fikk dåpsundervisning, utpå høsten i 2006. Jeg hadde fått oppleve Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse den sommeren, og siden bestemt meg for at jeg ville ta dåp. Jeg husker jeg fortalte presten som underviste meg at jeg ikke skjønte og derfor ikke kunne si meg enig i alle de 28 trospunktene til Adventkirken, som var kirken jeg hadde valgt fordi det var denne kirken som hadde gitt meg inspirasjon til å bli kjent med Gud, og fordi jeg hadde en naiv tro på at kanskje dette var kirken som hadde sannheten med stor S (det var på den tiden da jeg trodde at en perfekt kirke og perfekte kristne fantes. I dag er jeg et klokere menneske ). “Du melder deg ikke inn i en håndballklubb om du vil spille fotball,” svarte han meg. “Du får gå hjem og studere det nærmere”.

Da dåpsdagen kom fikk jeg vite at det skulle bli stilt meg tre spørsmål som en slags offisiel høring eller ‘trosbekjennelse’ om du vil. Jeg fikk vite at det var meningen at jeg skulle svare ja på dem alle :p Jeg ble nervøs, for jeg ville ikke stå der i kirken og lyve foran Gud og menigheten, men jeg ville heller ikke skape en megaskandale ved å si “Nei, dessverre, det vet jeg ikke om jeg tror på.”

Men det var ikke håndballklubb-presten som døpte meg (som for øvrig er veldig grei, har en kul dialekt og masse kunnskap) det var en annen (som for øvrig også er veldig grei og som også har en spennende dialekt da han opprinnelig kommer fra England ) og spørsmålene han stilte meg inneholdt ikke de tre englebudskap, den profetiske gave eller kristi tjeneste i den himmelske helligdom, og jeg kunne med rent hjerte og samvittighet svare ja på at jeg tror jeg er elsket og tilgitt av Gud, som valgte å dø for mine synder, og som gjennoppsto og som har lovet sine etterfølgere evig liv gjennom Jesus Kristus (Amen ) !

I dag finnes det en hel del ulike kristne trossamfunn, og uenighetene er mange (også internt i de ulike samfunnene). “Bare 9 av de 10 bud gjelder i dag.” “Vi holder dem alle, for vi er den sanne menighet!” “Men vi er fylt med ånden, for vi taler i tunger!” “Men vi har fått profeten… og vi er så hellige at vi spiser ikke en gang svin! -helst bare grønnsaker “

Jeg har enda ikke blitt klok på de mange profetiene; på 1844, de tre englebudskap og Ellen G White. Og når det gjelder læren om døden, de dødes tilstand og oppstandelsen finner jeg per i dag at ulike skriftsteder motsier hverandre, og jeg er fortsatt litt forvirret på det området (selv om jeg vet godt hva jeg gjerne vil tro ;p ).

Men er det dette som er avgjørende for å være en kristen - det å tro på den menneskeskapte liste over den enkelte kirkes trospunkter?

Fariseerne og Saddukeerne hadde også trospunkter, men de hadde ikke Jesus. Jeg tror en kan tro på de ulike trospunktene fullt og fast og ha en teoretisk forståelse av Gud, men det vil ikke frelse en! Ikke en gang om trospunktene en tror på er de korrekte. En tro basert på bare teori er en tom tro. En tro uten kjærlighet og et forhold til Jesus er ikke verdt noen ting. Når Jesus kommer tilbake vi han ikke si “du får være med for din forståelse av profetiene er korrekte!” Han vil si “kom og bli med du som trodde på meg, du som trodde på min død og oppstandelse, du som jeg fikk lov å kjenne, du som elsket meg og elsket din neste.”

Jeg tror sauene på Jesus’ høyre side vil være mennesker fra mange ulike trossamfunn, og det skulle ikke forundre meg om det ikke er en eneste en av dem som har skjønt det hele.

Når Paulus skriver til menigheten i Korint skriver han at det er gjennom å tro på evangeliet at en blir frelst. Evangeliet beskriver han så med at Kristus døde for våre synder, ble begravet og sto opp igjen (1.kor 15. 1- 4). Jeg vil si at å være en kristen er å tro på evangeliet, og å ha sin identitet i Jesus kristus ved å stole på hans løfte om evig liv den dagen han kommer igjen, og ved å leve et liv hvor Jesus og hans grenseløse kjærlighet får lov til å være midtpunktet.

Sommerjobber og store tær

Fordi jeg gjentatte ganger får spørsmål om jeg har skaffet meg en sommer-jobb, og fordi jeg i en tidligere bloggpost har nevnt min jakt på lørdags-frie sommerjobber, føler jeg at jeg har et eller annet ansvar for å meddele mine blogg-lesende venner og kjente, inkludert Adventister som er på jakt etter “happy Sabbath-stories”, hvordan det står til på jobbfronten.

Før jeg dro på fjellet rundt påsketider fikk jeg tilbud om sommerjobb på Spar. Men da jeg sa at jeg ikke ønsket å arbeide lørdager på grunn av min tro på at Gud har velsignet denne dagen og gitt den til oss som en hviledag, så var det ikke så like enkelt å gi meg jobb likevel. Sjefen sa at han skulle tenke på det, men at han trodde det kom til å bli veldig vanskelig å få til.

Fordi ikke økonomien min har vært på topp dette året syntes jeg det var vanskelig å takke nei. Og for det andre var jeg usikker på hele hviledags-spørsmålet (om den fortsatt gjaldt i det hele tatt, grunnet lesing i blant annet galaterbrevet), og for det tredje så fant jeg det så vankelig å stole på at Gud ville ordne opp; at han ville skaffe meg en jobb som passet mine overbevisninger, når kanskje ikke en gang mine overbevisninger var korrekte. Og han må da dessuten ha viktigere ting å ta seg til enn å skaffe meg jobb? Hvordan i det hele tatt overgir man alt til Gud? Selv om jeg gjerne ville fant jeg det vanskelig…

Det ble en lang jakt på sommerjobber, og en rekke avslag fra butikkeiere som fortalte meg gjentatte ganger at lørdagen var den travleste dagen. Med ekkoet av butikkeiere i det ene øret og ekkoet av adventist-venner i det andre som fortalte om hvordan Gud så mange ganger hadde på underlig vis skaffet lørdagsfri for dem, så var alt jeg kunne gjøre å be og å skrive til sjefen på Spar om hvordan jeg følte det.

Da jeg kom hjem i slutten av mai, etter en lang prosess med e-mailer og bønn, ville sjefen for Spar snakke med meg. Jeg var forberdet på et møte hvor han ville si; “Jeg kan gi deg fri 2 av 4 lørdager, men det er alt jeg kan gjøre”. Jeg var forberedt på å svare “Nei, takk. Det er snilt av deg, men jeg ønsker strengt tatt ikke å arbeide på lørdager i det hele tatt” og var egentlig fornøyd med det, da jeg bare blir mer og mer glad for sabbaten, og virkelig tror på at vi alle trenger en dag med fri fra alt som stresser oss og tapper oss for energi, en dag for påfyll og tid til samvær med Gud, venner og familie.

Men hva han sa var “Vel, når det gjelder lørdagen så får du få fri da, siden du ikke har anledning til å arbeide denne dagen. Jeg snakket med de andre ansatte, og de gikk med på det. Du kan begynne å arbeide om to uker.” “Wow”, tenkte jeg.. “The Lord truly will provide!” (jeg kan bare det verset på engelsk ;p ). Og så fortsatte han “Sa jeg forresten at det var i kjøttdisken?” Jeg måtte le litt for meg selv da jeg ikke ser på å selge svinekoteletter og blodpudding som en typisk adventistjobb, men jeg takket ja, og smilte hele veien hjem. Så gikk det bra denne gangen også

Det er min første dag i kjøttdisken i morgen. Mens jeg har ventet har jeg prøvet meg som vikar i en barnehage i et par dager. Der har jeg lært en hel masse, blant annet at jeg har en unaturlig stor store-tå. Den skulle absolutt ikke se sånn ut ifølge barna. Og når jeg ser etter selv, så ser jeg det selv også… Den er ganske stor.

Så slik er altså statusen; Arbeidende med lørdags-fri og store tær. God sommer!

My last (?) visit at the finance office

Så satt jeg der igjen. Denne gangen var det Berit som satt bak pulten foran meg. Norske Berit.

“Ja, ja, Serina..”
Jeg smiler og forbereder meg på å si at jeg heller vil dra hjem enn å stå i gjeld, mens jeg ser på bildet av Berits datter, og den slående likheten mellom henne og Heidi Karethe får meg til for andre gang denne uken å tenke på hvordan alle i adventkirken på en eller annen måte er connected.
“Det som gjør det litt vanskelig er at du i begynnelsen av første semester var klar over hvor mye det ville koste deg.. Og det er mer enn det du har betalt nå..”
“Ja,” svarer jeg.. “Men hadde jeg ikke fått beskjed i November om at jeg hadde betalt alt, så ville jeg jo gitt beskjed om at jeg ikke hadde råd til å fortsette her dette semesteret.. Eller skaffet meg en jobb i julen eller noe sånn. Det er jo litt sent å komme med en regning på 23 000 kr nå, når det bare er 6 uker igjen..”
“Ja, det er nettopp den feilen som skjedde i November. Det er i hovedsak vår feil.. Og du skrev at du ikke har noen penger?”
“Stemmer.. jeg har ingenting jeg..”
“Vel, du skal slippe å tenke på dette. Vi får skaffe pengene fra en annen plass. Det vil ikke gi Newbold flere studenter at du må dra hjem nå. Vi får søke om et scholarship eller noe. Ikke tenk på det du..”
*stum*
“Ehm, Tusen takk!!”

Tusen tanker surrer rundt i hodet mitt på vei ut. Jeg føler meg lettet, men kjenner et enda større press til å gjøre det bra nå som jeg er sponset med over 20 000kr! Jeg begynner å angre på de tre uker med ferie som jeg tok meg.. De kommer til å vise seg på oppgavene.

…

Solen skinner inn gjennom vinduet, og Maya beveger seg langs gulvet mens hun bedriver en grundig rengjøring. Jeg føler meg litt skyldig over at jeg ikke hjelper til, men trangen til å blogge er for stor til at jeg faktisk får meg til å spørre om det er noe jeg kan gjøre.

Så ble det vår i England på meg likevel. Hadde det ikke vært for feilen som ble gjort i november så ville jeg ikke vært her nå. Det får meg til å tenke at det kanskje er en mening med det hele, og om du står bak dette Gud så vil jeg bare si takk

Doctors don’t condemn their patients

-Another view on ‘perfection’, from the book ‘Servants or Friends’ by Graham Maxwell.

“Doctors don’t condemn their struggling patients. They know healing takes time. They don’t expect an injured patient to sprint home from the first office visit.

God works like an infinitely skillful physician. He can save and heal anyone who trusts him. He is not at all satisfied when we come to his office just to be forgiven. He proposes to bring us to the place where we won’t have to ask for forgiveness anymore [?!!!]. He offers to heal that place where people do their thinking. Then they won’t violate the rules any more, because they don’t even want to, and all the bad habits are gone.

To some, that sounds ominously like perfection [oh, really? :p ]. And to many servant-believers [Maxwell distinguishes between servant-believers and friends-believers, where he looks at servants as they are obeying God out of fear and friends as they are obeying God out of love.], that is the ultimately burdensome requirement. “You are to be perfect” is Goodspeed’s brilliant translation of Matthew 5:48. Servants see those words as a command. Friends see them as a promise.

Friends don’t want God to settle for anything less. Would you ask a physician not to heal you completely? Would you say, “seventy-five per cent healing will be quite sufficient, thank you”?”

A part of me like this picture of perfection, and another part of me don’t know if the sentence : “He proposes to bring us to the place where we won’t have to ask for forgiveness anymore.” is biblical. And I am wondering if Maxwell means that you are not saved before you are 100% healed?

I haven’t really figured out all this perfection stuff yet, but it was an overall positive experience to read Maxwell’s book. He really is a man who believes in a good God. He seems like a friend of God

I recommend the book which I believe raises a lot of important questions (though you will probably not agree in all of his answers ;p)

Rom 14.2

Etter å ha spist meg mett på ‘Newbold-cafeteria-pretending-to-be-healthy-vegetarian-food’ de siste ukene, var det en fornøyelse å komme på besøk til min kjære pappa. Med kjøttdeigpizza som velkomstmat, Ingers’ hjemmelagede lammerull til frokost i dag, og så en saftig entrecôte til middag, sammen med smørdampede grønnsaker, båtpoteter og bernaisesaus er jeg fornøyd -Takk for maten!

“Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.” Amen

Boblen og Sannheten

En del av meg savner boblen. Den trygge, konservative boblen hvor all sannhet fantes. Riktignok var jeg aldri en av dem som hadde skjønt den fulle og hele sannheten med stor S, men jeg trodde oppriktig at det var andre som hadde det. At om du bare gravde dypt nok så hadde Adventkirken de rette svarene… på alt.

Men det var før jeg kom til Newbold. “A mind openening experinece” reklamerer de med, og jeg kan skrive under på at det har det vært. Kanskje mer mind opening enn jeg hadde ønsket. En del av meg hadde håpet på å bli overbevist med både hjerte og forstand at jeg har funnet “den sanne menighet”. Er jeg overbevist om at jeg har en sannhet tenner det en gnist i meg til å dele (om det er en god sannhet i alle fall), og jeg ønsker å være fylt med en sånn gnist og iver, slik at venner, familie og alle andre jeg møter også skal få glede seg i sannheten.

Men så er det at jeg finner at alt er ikke så enkelt som jeg hadde håpet. Jeg skulle ønske tingene var mer svart-hvitt. At rett var rett, og galt var galt, at godt var godt, og ondt var ondt. Og det tror jeg også at det er, men likevel er det ikke alltid like enkelt og oppdage hva som er hva. Jo mer kunnskap jeg får, jo flere nyanser av grått oppdager jeg.

Jeg begynner å forstå at å være en kristen er en prosess.. en evig reise. Og jeg vil aldri komme til det stadiet at jeg kan fullt og helt forstå Gud.

Jeg delte mine tanker med smågruppa jeg er med i. Andrés og Glenn ble fjerne i blikket, og så noe drømmende ut. De kunne fortelle meg at de selv hadde bodd i en boble. En boble hvor de trodde de hadde skjønt det hele, og hvor alt gav mening. “Ja, det var tider det,” og så lo de litt. “Det er nok ingen vei tilbake Serina.”

De har vel rett. En boble som har sprukket kan ikke bli en boble igjen.

Da jeg skjønte at Jesus hadde dødd for meg, og så hvordan han begynte å virke i meg og mitt liv, trodde jeg ikke at jeg noensinne skulle komme til å tvile igjen. Men det var en noe overdrevet optimistisk tanke. Det er vel derfor det kalles tro.

Jeg hadde ikke forventet at å tilbringe et år på et kristent college skulle gi meg så mange spørsmål, og så få svar. Jeg har funnet meg selv stille spørsmål ikke bare angående Adventkirkens doktriner, men også angående kristendommen som religion. Jeg tror ikke det er en løgn å si at om jeg ikke hadde hatt et personlig forhold til Gud før jeg kom hit, så ville jeg ikke vært en kristen i dag.

Det er så mye som er så vanskelig å forstå. Og når en ser på Bibelen med det kritiske, akademiske, analytiske blikket som vi har lært opp gjennom alle årene på skolen, og når vi forsøker å forstå det hele med vår begrensede menneskelige fornuft, så får jeg det bare ikke alltid til å henge sammen.
Men da kan jeg tenke tilbake på hva Gud har gjort for meg. Hvordan Han har virket i mitt liv. Og da vet jeg at Han er ekte.

Og når jeg stadig kommer tilbake til at Gud er ekte, og at Han er med meg, i mitt liv, så bekymrer jeg meg ikke så mye for de mindre sannheter. Den største sannheten er Jesus. Og Jesus er kjærlighet. Det er bare Jesus som kan frelse, elske og tilgi, det er bare Han som kan sette oss fri. Og så lenge jeg har Jesus, så tenker jeg at jeg slipper å bekymre meg så mye over å få alle “de andre sannhetene” på plass. Så kanskje jeg bare skulle være fornøyd, og ikke sørge så mye over tapet av boblen. Jeg står jo igjen med det viktigste.

Kanskje vil jeg danne meg en ny boble en dag. En større en. Og kanskje vil den sprekke siden, for at jeg så danner meg enda en ny en.

Uansett hvor vi befinner oss, innenfor eller utenfor bobler, og uansett hvor små eller store disse boblene er, så håper jeg at vi kan la Jesus være sentrum i kirken vår, og at vi lar Ham tenne gnisten og iveren i oss til å dele Ham, Sannheten, med alle.

“Members only!”

Tonight’s ‘Vespers’ turned out to be something other than I expected. Instead of worshiping God, it turned out to be a worship of the Seventh Day Adventist Church, which I happen to be a member of, and its colleges, which I also happen to be a member of (wow.. never thought about that before!).

“And this is just the lobby!” said the guest-speaker that was showing us pictures from the different Adventist health and education institutions all over the world. On the screen was a picture of an exclusive and extremely beautiful library-lobby. Is this what the church uses its money on?

She didn’t make me feel more comfortable over the next 60 minutes.

“Go to the Adventist universities, get Adventist friends, find an Adventist to marry, and make sure you get a job within this organization. I tell you; I went to public school as well, but I don’t have a single friend from that school! (later on she told us she never did well in evangelizing.. Hm.. Wonder why?)”

Don’t get me wrong. I feel kind of proud to belong to a church that prioritizes in health and education. They are important matters all over the world! But I don’t want to see our church grow into a club. A club where we, holy and pure Adventists who attend church the right day and don’t eat wiener-sausages, can get a good education, where we can improve our health, and where we can have tea-parties in fancy library lobbies, while we don’t care about the rest of the world because they don’t believe in the “right” doctrines.

I want to share with you a quote by Alden Thompson:

“A danger lurks nearby for those who belong to a counter cultural movement -the danger of isolation. In our eager longing for holiness, we can move so far away from the world that we end up living by ourselves and for ourselves. Then we easily become critical and grumpy, not very much like our Lord. To put it plainly, we can actually be of the world, but not really in it. I can’t imagine that is what Jesus wants for us.”

Dear brothers and sisters, let us not make our church into a “members-only-club”.

P.S: I felt kind of unfair when I read through what I just wrote. I have to mention that ADRA is doing a great job and is absolutely not a club. My intention is not to “blacken” peoples view of the SDA-church, which is the church I have come to love, cause it was through this church that I met Jesus. And I hope that more people will get to know him, and that God will be able to use this church in that purpose. Maybe that’s why I am so afraid of the danger that Thompson describes. I love the church and Jesus too much to sit still and watch an isolation happen..

Om engelske frokoster, familien, fellesskap og sabbaten ;)

Nå sitter jeg god og mett med dyna godt pakket rundt meg, på rommet vårt som nå er blitt veldig hjemmekoselig, med planter, plakater (Andres viste oss en bokhandel med masse fint til å henge på veggene ) og fotografier av våre kjære
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik frokost som den jeg hadde i dag. Arme riddere, stekte egg, stekt sopp, tomater, agurk, gulrøtter, en god kopp med varm sjokolade og peppermynte og et wienerbrød Mmm!! Og så er det så koselig å spise sammen med så mange andre! Jeg har alltid hatt en drøm om at hvis jeg en gang gifter meg og får barn, så skal jeg lage felles frokost hver morgen Tenk for en fin start på dagen!

Jeg har tro på familien jeg. Tro på viktigheten av fellesskap og tid til hverandre, og på gode måltider som kan nytes sammen

I går tenkte jeg på hvor heldig jeg er som er en del av et kirkesamfunn som har tro på sabaten, tro på en hviledag til glede og oppbygging. For meg så betyr denne dagen så mye! Du tenker kanskje at “ja, for deg ja, for du er så dårlig til å slappe av ellers”, noe som er sant ;p Men det som er så fint er at alle (i betydningen alle som praktiserer dette fantastiske fenomenet) har tid denne samme dagen. Mange ser ikke poenget med å holde én bestemt dag. Det er vel det samme om du tar deg tid til å slappe av og til å være sammen med Gud lørdag, søndag eller mandag? Men noe av det som er så bra med å holde den dagen som Gud har satt av, er at da har alle tid til å være sammen som et del av et fellesskap.

F.eks. det siste året på videregående var både jeg og Solveig alltid veldig opptatt med enten å lese til prøver, skrive oppgaver, jobbe eller andre ting. Og vi fikk så liten tid til hverandre. Men jeg visste at når Sabaten kom, da hadde vi begge tid.

Det er så fint å komme til kirken på lørdag morgen. Starte dagen med en gudstjeneste og la resten av dagen stå åpen til å finne på ting sammen med mennesker som du gjerne skulle tilbringt mer tid sammen med, men som det dessverre blir så altfor liten tid til resten av uken..

Sabbatene på Newbold er fantastiske. En hel dag hvor alle elevene på Colleget har tid til å bare være sammen! I går satt vi ute på fotballbanen. Flere spilte gitar og sang, andre spilte fotball, og en mor og far med sine to små, herlige sønner prøvde å få en drage opp å fly.

Jeg ønsker at alle skal få gleden av å oppdage hvor herlig det er å holde hviledagen. Vi tenker ofte så feil. Vi tenker at det er upraktisk å ikke “få lov” til å handle denne dagen, ikke “få lov” til å arbeide. Men det er ikke det som er poenget, at du skal sitte hjemme og irritere deg over ting du ikke “har lov” til å gjøre.

Jeg tror poenget er å ta deg fri fra hverdagens plikter, strev og bekymringer med god samvittighet, ta deg tid til familie og venner, ta deg tid til å bare stoppe opp og tenke og reflektere. Kjenne etter hvordan du egentlig har det, og ta deg tid til å være sammen med Gud!

Sabbaten handler ikke om å “ikke ha lov”. Den handler om å ta fri, og ha tid til å hvile og glede seg!