Pink truly stinks

Jeg forsøker å beskrive bildet av Burton snowboardet som er laget i samarbeid med Playboy. Det er i forbindelse med en analyse jeg skal skrive av websiden Pinkstinks. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer emosjonell jo mer jeg ser på bildet. Teksten gjør meg ikke mindre dårlig: ”Hi. My name is Love™ and I’m on the market for someone who’s looking to score serious action, no matter where they like to stick it. I enjoy laps through the park; long, hard grinds on my meaty Park Edges followed by a good, hot waxing. Whether you’re hitting it from the front or the back, my mid wide shape, supple flex, and twin tips like it kinky. Keegan and Mikkel love riding me, I hope you will too.”

Det er når jeg skal beskrive baksiden av snowboardet (og forsåvidt også baksiden av playboy-modellen) at jeg kjenner jeg har fått nok – jeg er så sint at jeg har lyst til å gråte. ’LOVE’ er skrevet med store bokstaver over den nakne rompen til en playboy modell vi ikke kjenner navnet på. Love?! Hvor? Jeg ser en naken kvinne avbildet som et sex-objekt. Jeg ser ingen kjærlighet. Bildet skal være til glede for menn som ikke aner hvem denne kvinnen er. Som ikke aner hva hun heter, hva hun liker, hva hun drømmer om, hva hun vil i livet. Den eneste verdien denne modellen har på dette snowboardet er hennes seksuelle appell, og alt annet er uten betydning.

De siste månedene har mine øyne blitt åpnet for en verden jeg stort sett har ignorert tidligere. Jeg har lukket ørene når feminister har hevet sine stemmer, og  jeg har ikke på noen måte vært en aktiv støtte-spiller i kampen for likestilling. Radikale  feminister som hevder at “alle menn er dyr”, og kjønsskvotering, hvor mennesker som egentlig ikke  er kvalifisert får en jobb eller en studieplass , har gjort at jeg har synes det har gått for langt. Men når jeg  nå har brukt flere titalls timer på å analysere reklamer, barne-leker og  internettsider har jeg blitt så mye mer oppmerksom på ting jeg tidligere ikke brukte tid på å tenke over.Ting det er verdt å protestere mot.

Jenter vokser opp i en kultur hvor de som barn lærer at de skal være “pene, uskyldige, søte, prinsesser”. Senere lærer de at deres verdi henger sammen med deres seksuelle appeal. Det kan kanskje synes at Disney prinsesser (som jo er så søte og uskyldige) står i sterk kontrast til playboy modeller, men det er likevel et fellestrekk: Jenter lærer at det er deres utseendet som teller; de vokser opp i ”the culture of pink”  som setter  ”beauty over brains”.

Jeg tenker på psykologiske studier som sier at seksualisering, hvor jenters verdi avhenger av deres sex appeal, kan føre til manglende tro på seg selv, depresjoner og spise-forstyrrelser. Jeg tenker på studiene som viser at gutter har problemer med å være tilfredse med deres seksuelle partner da ikke partneren lever opp til forventningene de har fått av å se på playboy modeller. Jeg tenker på gutter som lærer at ‘LOVE’ er en naken kvinne på et snowboard. Jeg tenker på sminkeindustrien som vokser i USA fordi jenter mellom 8 og 12 har fått øynene opp for sminke. Jeg tenker på den rosa delen av leketøysbutikken hvor alle prinsesse-kjolene og tiaraene er, mens alle de virkelig morsomme lekene finnes i den blå delen. Jeg tenker på Maggie Aderin-Pocock som ville bli astronaut da hun var liten, men læreren foreslo hun skulle bli sykepleier i stedet. Mon tro om læreren ville sagt det samme om Maggie var en gutt. Maggie endte dog likevel opp som rom-forsker og ingeniør. Hun er et eksempel på en kvinne som ikke lot sin skjebne bli bestemt av den rosa kulturen som truer med å ødelegge kvinners verdi og identitet. Jeg håper at vi kan lære av Maggie. Og jeg håper at Burton-Playboy snowboardet blir tatt av markedet.