Michael Moore og den norske velferdsstaten

Da jeg var i Peru for noen år tilbake fikk jeg et nytt syn på hva det vil si å betale skatt, og på den norske velferdsstaten. Menneskene jeg møtte som var syke, men som ikke fikk behandling fordi de ikke hadde nok penger til å betale for den, gjorde sterkt inntrykk på meg. Etter denne uforglemmelige turen var ikke lenger skatt en brysom utgift, men å få betale den var et privilegium.

Men man glemmer raskt. Etter snart fire år er ikke bildet av de syke menneskene i Peru like lett å hente frem fra hukommelsen. Og gleden av å betale utgifter til den norske stat er igjen blitt noe mindre.

Men så er det at Vegar viser meg Michael Moores “SiCKO” (trailer kan sees her). Selv om min samfunnsøkonomi-studerende venn påpekte at Moore er noe selektiv og “black and white” i sin fremstilling, så var det likevel med en klump i halsen at jeg så ansatte i det amerikanske helse-vesenet fortelle om de store belønningene de fikk ved å nekte syke mennekser behandling og dermed spare firmaer for en masse penger.

Moore sin video skapte naturligvis diskusjoner i USA, og man kalte de europeiske velfungerende helse-systemene som ble beskrevet i filmen for utopier. Men Moore visste om et land, langt der oppe i nord, hvor tingene ble gjort en god del annerledes enn “back home”. Her får fattige som rike hjelp når de blir syke, mødre får fødselspermisjon et helt år, politiet går rundt uten våpen, og dødsstraff er utenkelig. Moore dro til Norge.

Se SiCKO og se dette klippet her. Det er lenge siden jeg har følt meg så takknemlig for landet mitt. Jeg skal igjen betale skatt med glede!