Idylliske klessnorer og krig i verden

Da jeg skulle henge opp klesvasken min i dag kunne jeg ikke finne klesstativet. Min første tanke var at da kunne jeg ikke henge dem opp, men jeg skjønte jo fort at det var ganske så tåpelig. Man har da tørket tøy i lange tider, og alt jeg behøvde var noe tau, og noe å feste det i. Det var merkelig hvordan jeg kunne få en slik glede over en mulighet til å være kreativ. Det flotte været virket nok også inn på humøret. Det føltes godt å hoppe rundt i hagen i undertøyet, med hyssing i hånden, mens solen skinte. Jeg fant et tre,  og en hagestol. Men da jeg hang opp de våte dongeribuksene mine ble det litt for tungt, så en blomsterkrukke måtte til for å holde stolen på plass. Da jeg betraktet verket mitt var jeg ganske så fornøyd. Jeg syntes det var den mest idylliske og kosligste klessnoren jeg hadde sett noen gang

Min mor delte derimot ikke min begeistring. “Ta ned de tauene med en gang, Serina!” sa hun da hun kom hjem. “Det ser ut som kommune-gården her! Hvordan kan du finne på noe sånn?!” Hun så forferdet ut. (Jeg har hørt henne nevne “kommune-gården” før når hun er frustrert over rotet mitt, men har aldri helt skjønt hvorfor. Hva er det? Det kan ikke være særlig pent der, hvor det enn er. Eller kanskje bare jeg og mamma har ulike oppfatninger av hva som er pent. Kanskje “kommune-gården” er full av idylliske klessnorer )

Det er rart hvor mange små-ting som kan skape uenigheter. Tilogmed en klessnor… Ikke rart det blir krig i verden.