Til tider kan jeg finne meg selv forklare alle handlinger, holdninger og oppfatninger ved å bruke psykologiske og sosiologiske begreper og teorier. Jeg kan finne meg selv sitte i kirken og analysere pastorens tale og hvilke effekter den har på tilhørerene og tenke at “dette her er jo ikke teologi, det er psykologi!” uten å tenke på at det er Gud som har skapt oss, både kropp og psyke, og teologi og psykologi trenger jo absolutt ikke å være motsetninger! Kanksje Gud inspirerte pastoren til å bruke nettopp disse ordene slik at talen kunne ha nettopp denne effekten.
Jeg kan finne meg selv si denne lite gjennomtenkte setningen: “Å, men det er jo ikke annet enn…”. Jeg glemmer at det ikke finnes noe som “ikke er annet enn…”. Er regnbuen kanskje mindre regnbue, mindre pen, eller mindre ekte, fordi den “ikke er annet enn” lys som reflekteres i vanndråper? Selvsagt ikke.
Jeg likte veldig godt noe jeg leste i sosialpsykologi nylig. Jeg vil gjerne dele det: “Explaining why people believe something says nothing about the truth of their beliefs. That is a logically separate issue. A psychology of religion might tell us why a theist believes in God and an atheist disbelieves, but it cannot tell us who is right. Explaining either belief does nothing to change its validity. Remember that if someone tries to discount your beliefs by saying, “you just believe that because…” You might recall Archbishop William Temple’s reply to a questioner who challenged: “Well, of course , Archbishop, the point is that you believe what you believe because of the way you were brought up.” To which the archbishop replied: “That is as it may be. But the fact remains that you believe I believe what I believebecause of the way that I was brought up, because of the way you were brought up.”
Nå er det snart påske, og tid for å feire at Jesus kom for å sone straffen for våre feil. Det er tid for å feire troen på Jesus som verdens frelser. Jeg kom til å tenke på de “moderne og vitenskapelige kristne”, de som ser på Jesus som en fredelig lærer og filosof. De som tror på hans godhet og korsfestelse, men ikke på hans kraft og oppstandelse. De som lar Jesus forbli liggende i graven i sin påskefeiring. Og det gir meg lyst til å sitere Paulus: “Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp , er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde.” (1.kor 15. 12-20)
Min tro (og Paulus sin tro) på at Jesus er stått opp fra de døde kan helt sikkert forklares ut fra sosiologiske og psykologiske perspektiver. Og fra andre perspektiver også. Men det spiller ingen rolle. Gud er Herre over både psykologi og sosiologi, og alt annet. Uten han hadde det ikke vært noen psyke eller noen sosiale relasjoner. Sosiologi og psykologi gjør ikke Gud mindre virkelig! Tro på, og gled deg over at Jesus er stått opp. God påske! 
1. april 2009 at 00:19
Ak min kære Serina, du er blevet offer for den udbredte forkyndelse af “nothingbutness”, der har resulteret i en slem kollektiv neurose for vores samfund, som den vise Victor Frankl engang har sagt.
“First of all, there is a danger inherent in the teaching of man’s “nothingbutness,” the theory that man is nothing but the result of biological, psychological and sociological conditions, or the product of heredity and environment. Such a view of man makes a neurotic believe what he is prone to believe anyway, namely, that he is the pawn and victim of outer influences and inner circumstances.”
Han er og bliver min favorit psykolog, næstefter dig naturligvis
1. april 2009 at 22:39
Hm… Men Lars, det er jo et poeng der da.. Et lite hvertfall? ;p
Det er til hjelp for meg å tenke over hvordan jeg bruker ordet “bare” om jeg f.eks tenker: “Å, men dette er jo ikke kjærlighet! Jeg er jo bare glad i ham fordi han er så snill med meg. Og fordi han er så smart… Og fordi han alltid har tid til meg. Og fordi han trøster meg. Og fordi han er glad i meg.”
Eller f.eks: “Det er jo ikke noe åndelig ved det kristne fellesskapet. Det føles bare godt fordi vi støtter hverandre og hjelper hverandre, og er der for hverandre” Ehm, ja, det var jo nettopp det Gud ville! At vi skulle elske Gud og våre med-mennesker er jo summen av hele skriften, sier Jesus, og det å være glad i noen følger en rekke psykologiske prinsipper -og gjerne kjemiske også- men det er jo ikke mindre kjærlighet for det, er det?
Eller; “Tro er jo ikke annet enn et tankesett du har lært deg, et resultat av sosialisering med andre troende, og lesing av Bibelen, og lytting til kristne taler”. Men selv om det er dette som har gitt deg en tro (vel, forhåpentligvis også den hellige ånd), så gjør jo ikke det troen mindre, eller det du tror på mindre sant. Gud vet jo at jo mer tid vi bruker sammen med Ham, jo mer blir vi glad i ham, og jo mer blir vi lik Ham. Og fordi dette er bra for oss satt han dette budet først. Og han ville vi skulle påvirke hverandre: “Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler. Lær dem det jeg har befalt dere” Sosialisering, sosialisering, sosialisering.
Noen velger å bruke tiden på helt andre ting enn Gud, og de kan si at “du tror jo bare på Gud fordi du bruker tid på ham. Hadde du brukt tid på det jeg bruker tid på, ville du ikke vært en troende.” Stemmer nok kanskje godt, men hva så? Eller den velkjente; “hadde du vært oppvokst i et muslimsk land, ville du vært muslim.” Ja, det ville jeg kanskje. Men at jeg blir påvirket av mine medmennesker og mitt miljø, det gjør ikke den kristne troen mindre sann, gjør det?
Hm, jeg ser hva du mener though. Å si “bare” er ikke noe bra. Men er det så fryktelig galt om “he is the pawn and victim of outer influences and inner circumstances” om vi kan være med på å velge disse innflytelsene selv, med vår frie vilje? Oh.. Om man da ikke også forklarer viljen som et resultat av hm, alt annet :p Ok, I got it. *stuck*. Heh, jeg endte opp her sist gang jeg tenkte på det også, men det hadde jeg glemt: Med en gang jeg begynner å forklare den frie viljen blir den liksom ikke fri lengre.
1. april 2009 at 23:16
Sorry, jeg skulle have læst lidt videre:
“Such a view of man makes a neurotic believe what he is prone to believe anyway, namely, that he is the pawn and victim of outer influences and inner circumstances. This neurotic fatalism is fostered and strengthened by a psychotherapy which denies that man is free. [Frankl wrote this in the age of "psychotherapy"]
To be sure, a human being is a finite thing, and his freedom is restricted. It is not freedom from conditions, but it is freedom to take a stand toward the conditions.”
Altså handler det netop om måden du forholder dig til disse forhold på. Du har altså ret: “Å si “bare” er ikke noe bra.” Så i stedet for at snakke om “nothingbutness”, så skulle du måske snakke om “exactlythatness (and possibly more)”.
“Med en gang jeg begynner å forklare den frie viljen blir den liksom ikke fri lengre.” Og hvis jeg forstod dig ret, så har du det på samme måde med “kærlighed”. Når du sætter det på formel, så blir det mekanisk og er ikke “kærlighed” mere.