What does my heart say?

“Men Serina, er du forelsket?” Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg føler meg ikke spesielt forelsket akkurat i dag. Men jeg vet at om jeg ikke svarer ja, så vil hun si at “hm, da er han nok ikke den rette. Er han den rette så vil du føle det Serina. Hvis du tviler, så kanskje det er bedre å…” Og for to år tilbake ville jeg vært enig med henne. Men det er jeg ikke i dag.

Mye har forandret seg. Jeg har fått nye perspektiver på kjærlighet og ekteskap. En del skjedde nok på Newbold, der Jonas introduserte meg for Keirsey (eller MBTI om du vil) og jeg tok klassen “Marriage dynamics and growth”  (for et lite tilbakeblikk i mine tanker, se her).

Jeg er utrolig glad i min kjæreste, selv de gangene jeg blir litt sinna og små-krangler med ham (det skjer dog ikke så ofte, og om det skjer så er det som regel uten særlig god grunn fra min side :p ), men jeg føler meg ikke alltid forelsket. Hadde jeg hatt det slik for noen år tilbake, at jeg ikke hadde sommerfugler i magen eller enda verre:  at jeg til tider var usikker på om vi virkelig var ment for hverandre , så ville jeg rømt. En slave kontrollert av mine følelser var jeg, dog jeg brukte ikke begrepet slave da. Jeg så på det som noe bra. Ikke bare bra, men det eneste riktige. Om jeg ikke fant min soul-mate, som jeg kunne dele altruistisk og betingelsesløs kjærlighet med, om jeg ikke fant ham som ville få mitt hjerte til å banke av fryd, konstant, så var det ikke verdt det. Så var det ikke rett.

Og jeg vet at det er flere som meg (blant annet tror jeg det finnes en del av dem blant de som hører til gruppen av “idealister” basert på The Keirsey Temperament Sorter II). Kanskje sitter vi inne med frykten om at  dette her vil  skje?  Særlig én venn av meg synes å være en smule misfornøyd med mitt noe forandrede syn på livet, kjærligheten og ekteskapet. “Men Serina, du vet jo innerst inne hva som er rett?? Det er som om du forkaster det som virkelig er deg!! Hva om denne kjærligheten vi lengter etter virkelig finnes? Skal vi bare gi slipp på drømmen, så lett?”

Jeg tror at den fullkomne kjærligheten som så mange av oss lengter etter finnes, men jeg tror ikke den er å finne hos et ufullkomment menneske, men den er å finne hos Gud. Så det blir ikke å forkaste noe, eller å gi slipp på en drøm. Det blir heller å med glede oppdage at det du har drømt om finnes, men kanskje ikke der hvor du har forventet å finne det. Og det finnes også noe annet som er veldig bra, og det er når to ufullkomne mennesker velger å elske hverandre til tross for alle feil og mangler, og velger å være der for hverandre, selv på de dagene hvor en ikke føler seg forelsket, og hvor sommerfuglene kanskje er erstattet av sinte bier.

Jeg leste en gang at “feelings are the best servants, but the worst masters”, og jeg tror det ligger mye klokt i det. Med det vil jeg ikke påstå at jeg ikke lenger bruker en masse tid på å reflektere over mine følelser og intuisjoner, for de  er der, og taler fremdeles like sterkt. Men hva jeg nå har lært er å ikke alltid velge å gjøre som de sier.

Inspirasjonen til å dele dette fikk jeg da jeg leste i min “Exploring Social Psychology”- bok, under overskriften “Who Divorces”. Jeg fant statistikkene i boken meget interessante, og det var i grunnen avsnittet jeg leste i denne boken jeg hadde tenkt å dele, men så ble det som skulle være min innledning til en post i seg selv (og enda føler jeg at jeg har mer å si! Kjærlighet er et tema jeg tror jeg aldri kommer til å bli ferdig med). Utdraget fra boken poster jeg derfor som egen post under navnet “What does my heart say? II”. Anbefalt lesning for alle som er opptatt av kjærlighet og ekteskap (-og et must for “hjerte-styrte idealister” ;p)