“…da finnes det ikke lenger noe offer for synder.”

Ordene sto der, svart på hvitt, og de lo av meg. Kanskje det ikke var ordene som lo. Kanskje det var den altfor velkjente stemmen inni meg. En stemme som sa  “der ser du, du er en hykler, Jesus offer gjelder ikke for deg, din synder. Det finnes ikke noe håp. Du kan bare gi opp. Du er ikke verd noen ting.” Hebreerne kapittel 10, versene 26 tilogmed 31 dro ut følelsen av glede fra hjertet mitt. Jeg følte meg tom og motløs.

“Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot. Den som forkaster moseloven møter ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord. Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? Vi kjenner jo ham som har sagt: straffen hører meg til, og jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!”

Da jeg først ble kjent med Jesus og skjønte at han døde for meg så ble jeg så inspirert av hans tilgivelse og kjærlighet, og jeg tenkte at fra da av skulle jeg bare leve livet mitt til ære for Gud. I dåpen min så valgte jeg sanger som sa “Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang til deg”, og tenkte at nå, nå skulle jeg være god.

Men så gikk det ikke slik. Jeg finner meg selv stadig falle, og gjøre ting som jeg vet er galt. Ting som jeg vet ødelegger for meg selv og for de jeg er glad i. Jeg finner meg selv vise det stikk motsatte av Guds kjærlighet, gjøre det stikk motsatte av hva jeg er kalt til! Ja, det er tåpelig, men jeg kan finne meg selv gjøre ting som jeg vet ikke er bra for noen ting, og som jeg vet vil gjøre meg ulykkelig!

Jeg lever ikke livet i Ånden som Paulus beskriver i romerne 8, og jeg er ikke “fullkommen som min far i himmelen er fullkommen”. Og jeg tenker på det Jennings sa, om at jesus kom for å gjøre oss syndfrie, slik at vi er klare til å dra til himmelen og gjøre den nye jord til et bra sted, og jeg finner meg selv i å lure på om han har rett. Vers som de i Hebreerne 10 opplever jeg som en slags bekreftelse på mine dystre tanker.

Men jeg klarer ikke å tro på at det virkelig er over. At jeg har brukt opp mine sjangser. “kjære Far,” ber jeg. “Jeg skjønner ikke dette her. Er det virkelig slik at jeg ikke er god nok? Kan det være sant at alt håp er ute? Jeg mister all inspirasjon, mot og glede. Jeg orker ikke å gå rundt å ha det slik. Du må hjelpe meg Gud, hjelpe meg til å forstå sannheten om deg og din frelsesplan. Hjelpe meg til å forstå vers som disse.”

Jeg føler at bønnen min er tomme ord. Føler at ordene ikke rekker lengre enn en meter over sengen. Tenk at en bok som til tider har gitt meg så mye glede, kan også få meg til å føle meg så tom! Jeg legger den bort. Orker ikke å tenke mer på det nå. Har nok å tenke på med eksamen. Må få lest.

Noen dager senere kommer jeg inn på kjøkkenet, og på fryseboksen ligger det to brosjyrer fra Jehovas Vitner. “Tenk om..” tenker jeg.. “Tenk om Gud vil si meg noe gjennom disse..” Jeg er redd for å få for store forhåpninger. “Ikke vær dum Serina”, sier jeg til meg selv. Men i det jeg setter meg ved bordet med middagsmaten, tar jeg med meg den ene, med tittelen “Bør vi frykte et helvete?”, og starter med å lese en interessant artikkel om bl.a “Gehenna”. Good Adventist stuff Jeg blar videre.. og gitt hva! En artikkel om Hebreerne 10: 26 – 31!!

Nå husker jeg ikke en gang innholdet. Det var ikke innholdet i seg selv som gav meg motet tilbake. Jeg hadde allerede snakket med herlige Lars som hadde funnet positive og hyggelige skriftsteder til meg, og fortalt meg at “om du har rett i din teologi Serina, så vil himmelen være tom!” (tusen takk kjæresten min, jeg setter veldig pris på at du hjelper meg! ). Men det at det lå en artikkel og ventet på meg på kjøkkenet. Det at den tok opp akkurat de versene jeg hadde bedt om å få forståelse for. Det at jeg fikk lese de versene gjennom øynene på noen fra et annet kirkesamfunn, noen som ikke kjente meg, som ikke visste hva jeg trengte å høre, men som likevel gav meg det, det var sterkt. Jeg følte virkelig at det var et svar fra Gud, og motet og gleden ble vekket til live igjen.

Jeg kommer nok til å havne i flere åndelige tørke-perioder. Men jeg føler jeg har lært at selv om Gud føles langt borte, selv om jeg ikke skjønner Bibelen, og føler at jeg er for syndig til at Gud lytter til meg, så gjør han det likevel! Gud er den samme, og han er god og rettferdig, uavhengig av mine følelser og min forståelse, og det finnes alltid håp, selv når alt ser mørkt ut. Håper jeg husker det til neste ørken-vandring…