En forrykende aften

Det er over 12 timer, 2 hårvasker med citrus shampo, en stor dasj med papaya- bodybutter, og en sprut Deep Red siden jeg kom hjem, men fremdeles kan jeg kjenne lukten av røyk. Men når jeg tenker på det så håper jeg i grunn at lukten sitter en stund, så glemmer jeg ikke.

Jeg var trett og sliten i går. Trett av å ligge for mange timer i sengen uten egentlig å hvile, trett av å sitte for mange minutter på youtube, trett av å sitte for mange minutter på facebook. Trett av å føle at jeg ikke fikk gjort noen ting. Trett av å føle at det var så mye jeg burde ha gjort. Trett av å ikke leve opp til mine egne forventninger.

Solveig ringte for å fortelle meg at vi skulle dra mellom 6 og 7. En del av meg angret på at jeg hadde sagt at jeg ville være med. Å dra å grille nå, med så mange mennesker, når jeg var så sliten. Jeg ville heller sitte hjemme med pc-en. Sitte hjemme og gjøre det jeg følte jeg burde gjøre. Bruke tid på å gjøre det ordentlig. Gjøre det perfekt. Og hvorfor skulle vi i grunnen dra ut til en øde lavo? Noe så primitivt, når vi heller kan møtes hjemme hos noen og lage ordentlig mat og se en film. Det regnet jo også…

Men jeg fikk da pakket sekken; To tepper, sitteunderlag og en ekstra genser. På med ullsokker og boblejakke. Og så var jeg klar.

Vi var 13 mennesker samlet rundt bålet i lavoen. Solveig hadde tatt med grillmat til alle som av ulike årsaker ikke hadde med (for eksempel meg, som bare ikke hadde hatt lyst til å grille :p). Det manglet ikke på noe. Pastasalat, potetsalat, karbonader, rød løk, stekt løk, brød, pinnebrød og sjokoladekake. Det var deilig! (Tusen takk for maten Åsheim!!)

Jeg vet ikke hvem som plutselig fikk den geniale idéen å leke indianere, det må ha vært Jon eller Benedicte, men etter hvert som vi sprang rundt utenfor lavoen i den friske luften og oppførte oss som om vi var 8 år gamle og frie for bekymringer, så føltes det slik også. Å, hvor det var deilig. Jeg kjente energien komme tilbake.

Trygve og Erik hadde med seg gitar og en sånn annen rar ting som jeg velger å kalle en mini-gitar men som jeg vet har et mye mer komplisert navn, og utpå natten var det 8 igjen av oss som satt rundt bålet og sang (de andre 5 hadde ikke blitt spist eller forsvunnet på mystisk vis, men hadde tatt veien hjem, da det begynte å bli noe sent). Mens jeg satt rundt bålet kjente jeg bare hvordan alt stress og bekymringer forsvant sammen med røyken av bålet ut toppen av lavoen. “Tenk å ha det sånn alltid!” utbrøt jeg. “Tenk å bare dra bort fra alt, og bare leve slik, og ikke bekymre seg for annet enn å skaffe nok mat.” Jeg kunne ha sovnet der, ved bålet. Så avslappet var jeg. Vi ble enige om å utsette overnattingen til en annen kveld, da vi bare hadde én vedkubbe igjen og innså at det ville bli noe kaldt når den var brunnet ut.

Jeg ønsker jeg kunne beskrive gleden og freden av å delta i å synge kum-ba-ya my Lord flerstemt rundt et bål i en lavo midt på natten, sammen med gode venner og også mennesker du akkurat har møtt, og ikke tenke på noe annet. Omgitt av sang, medmennesker, Gud og natten. Ingen forventinger, ikke noe press, ingen msn, ingen facebook, ingen e-mail, ingen blogg. Bare akkurat her og nå.

Tusen takk Solveig, og alle dere andre, for at dere minner meg på hva jeg virkelig trenger Måtte flere få oppleve kvelder som dette!