Unnskyld

‘Unnskyld,’ sier du, selv om vi begge vet at i samme øyeblikk som ordene dine kommer så ville du gjort akkurat den samme handlingen du unnskylder om igjen, om du bare hadde hatt tro på at du kunne ‘lykkes’ med dine selviske og destruktive planer denne gangen…

Er det en unnskyldning når den er basert på forlegenhet og følelsen av å ha ‘mislykkes’, uten at anger finner sted? Unnskyldninger uten anger kan en velge å akseptere. En kan si at en tilgir. Men en glemmer ikke. Og kan en virkelig tilgi uten å velge å glemme?

Kanskje er det nettopp ubetinget kjærlighet og tilgivelse som er roten til anger og ‘omvendelse’? Men så ofte synes det umulig å elske og tilgi med en slik kjærlighet, og unnskyldningene blir da ikke mer enn tomme ord.