Jesus, Ghandi og Festinger

Jesus brant for det som var ekte. Han ønsket for oss harmoni mellom tanker, atferd og samvittighet. “Lykkelige er de som er rene av hjertet”, sa han. Han ønsket at vi skulle leve et liv i ærlighet og ha et udelt hjerte.

Det samme kom Ghandi frem til rundt 1900 år senere; “Lykke er når det du sier, det du tenker, og det du er, er i harmoni.”

Og det stemmer, ikke sant? Hvor godt er det ikke å gjøre det som dine overbevisninger forteller deg er det riktige? Hvor godt er det ikke å klare å følge de verdiene og de retningslinjene som du har tro på? Hvor godt er det ikke å ha en “ren samvittighet”?

Det motsatte føles ikke bra. Når jeg gjør ting jeg vet er galt, når jeg handler i strid med mine egne holdninger og verdier, da har jeg det ikke bra. Virkelig ikke bra.

Jeg var med Solveig på forelesning i psykologi denne uken. Foreleseren fortalte oss at nå skulle vi få høre om Festingers teori om kognitiv disonans, og ingen av studentene kunne melde seg opp til eksamen i psykologi uten at de kunne dette, for dette var en så grunnleggende teori i psykologien. Heh, klarer du å gjette hva Festinger hadde kommet frem til?

Etter en studie i 1959, hadde Festinger kommet frem til at mennesker strever etter sammenheng i sin kognitive oppfatning. Vi strever etter sammenheng mellom atferd og holdning.

Det som imidlertid kom frem fra Festingers forsøk, som ikke Jesus eller Ghandi hadde lagt vekt på, var at sammenhengen mellom holdninger og atferd ikke er så enkel at vi alltid gjør det som vi mener er rett (noe vi egentlig var smertelig klar over fra før), men vi forandrer våre holdninger ut fra vår atferd. Skummelt, eller hva?

Det vil si at hvis vi mangler denne sammenhengen mellom holdning og atferd, så føles det så ubehagelig at vi vil automatisk forsøke å igjen opprette balanse (For å si det slik Ghandi ville sagt det; vi vil føle oss ulykkelige, og vil derfor gjøre alt vi kan for å føle oss bra igjen.) Problemet er at det er ikke alltid vi klarer å forandre vår atferd, så i stedet prøver vi å overbevise oss selv om at det vi gjør egentlig ikke er galt, og dermed endrer vi holdning i stedet.

Men er ikke det bra da, så “kommer vi i balanse” igjen, og så blir vi lykkelige?

Som en som har tro på absolutte verdier, tror jeg ikke det er så enkelt at en bare kan skifte holdning, og så blir en lykkelig. Jeg har erfart at mennesker som har handlet i mot sine holdninger, har oppdaget at de har begynt å forandre holdning for å gjøre det lettere for seg selv. For å slippe den dårlige samvittigheten. For å slippe ubalansen. Men dette har imidlertid ikke vært positivt, for atferden virket nedbrytende, uavhengig av holdning.

Jeg tror jeg har funnet de verdiene som er verdt å leve etter (jeg vet at å påstå noe slikt er meget upopulært i vårt postmoderne samfunn, et normbrudd rett og slett, men jeg sier det likevel jeg. ). Når jeg klarer å følge dem virker de oppbyggende og oppmuntrende, både for meg selv og for de menneskene rundt meg. Men likevel velger jeg avogtil å ikke følge dem (jeg fatter det ikke jeg, men så dum er jeg!). Jeg må bare passe på at jeg ikke bytter noen av disse verdiene ut fordi jeg oppnår ubalanse når jeg ikke klarer å følge dem.. Det ville vært sørgelig!