Mine tanker om hvorfor jeg ikke er rød, men gjerne skulle ønske at jeg var det.. (Jeg lovet deg denne for lenge siden Julie ;p )
Noen er født til fattigdom mens andre er født til velstand og rikdom. Fordi vi i utgangspunktet er forskjellige er den eneste måten å oppnå likhet på å gi mer til de som ikke har. En trenger ikke å være matematiker for å forstå at en ikke oppnår likhet av å gi de samme godene til alle, når alle har forskjellig fra før.
Jeg mener derfor at kommunismen er himmelsk. Sosialismen er fantastisk. Å gi av de evnene og ressursene en har, og å motta det en trenger. Å ofre noen av sine egne goder for at andre skal ha det bra. Å jobbe sammen for å oppnå rettferdighet.
Verden er urettferdig, og den eneste måten å rette på det er at de med mange evner og store ressurser må være villige til å dele de godene de oppnår med andre, slik at de med færre eller ingen evner og ressurser også får nok til å leve.
Så hvorfor funker det ikke? Jeg tror det er fordi vi ikke har nok kjærlighet. Fordi vi er grådige. Fordi vi ønsker å beholde godene for oss selv. Vi ønsker mest mulig velstand, mest mulig rikdom, flest mulig goder. Vi ønsker gjerne at de som ikke har det så bra som oss skal få det bedre, men ikke hvis det innebærer at vi selv må ofre noe.
Vi ønsker ikke å bruke kreftene og evnene våre på å arbeide for at andre skal få det bedre. Vi ønsker å arbeide for å få et best mulig liv selv. Fordi det er egoet som styrer oss. “What`s in it for me?” er tanken bak det meste av det vi gjør.
Det betyr ikke at jeg ikke tror at mennesket er i stand til å gjøre gode ting, for det tror jeg. Men ikke av seg selv. Jeg tror vi trenger å oppleve Guds kjærlighet, slik at vi igjen kan gi den videre til andre. Men så er nettopp tanken bak kommunismen at mennesket er godt i seg selv, og at religion bare skaper problemer.
Jeg skulle gjerne likt å tro på at mennesket er godt. Men av å se på verden i dag, av å se på historien, og av å se inn i meg selv, så ser jeg at det ikke er tilfelle. Jeg kan derfor ikke være rød.
5. september 2007 at 09:44
Ja, det er et paradoks at en filosofi som er så bra har ført til så mye elendighet for så mange. Tvang er et nøkkelord her. Tvang gjør ikke mennesker snille eller mindre egoistiske. Derfor fungere ikke sosialismen slik vi har sett den i kommunismen. Bare når mennesker frivillig bestemmer seg får å dele sine goder kan sosialismen virkelig fungere. En sosialistisk ide som får gjennomslag i det brede lag av befolkningen i et høyre-politisk samfunn er kanksje det som fungerer?
11. september 2007 at 11:53
Men Serina, det du snakker om her er ren kommunisme. Det finnes omtrent bare ett parti i Norge som virkelig mener at tvang er veien å gå for et mer egalitært samfunn, og de vil med det samme ha væpna revolusjon, vil de ikke? Den “røde” siden (venstresiden) i politikken er mye mer nyansert enn som så, og består av partier som mener at vi gjennom politikerne våre kan bestemme oss for felles spilleregler, isteden for å la markedsliberalismen styre oss til større klasseforskjeller (noe som også kan føre til større sjanse for nevnte revolusjon).
Og du snakker om tvang… Da vil jeg bare nevne at f. eks. KrF vel er et av partiene som er mest for tvang her i Norge. Vil det å tvinge Guds ord på befolkningen hjelpe? Mange klager over at vi lever i et stadig mer sekularisert samfunn, da er kanskje tanken at om bare vi holder fast ved den kristne formålsparagrafen vil befolkningen snart skifte mening? Men jeg er med deg på at en endring i folket må komme fra folket selv, politikerne kan ikke påtvinge befolkningen at de skal bli mer rettferdige og bedre kristne. De kan ikke påtvinge dem en tro. Jeg mener at å avskaffe “tvungen” kristendom i styre og stell (ja, det er er faktisk slik i dag at det er krav om medlemskap i statskirken for å inneha viss stillinger) faktisk kan føre til økt oppslutning for religionen. Det vil ikke skje over natten, og det er ikke sikkert det skjer i det hele tatt, men Gud ga oss fri vilje og jeg mener at vi må respektere dem som velger annerledes. Hvorfor kan det ikke hete “nestekjærlige verdier” istedenfor “kristne verdier”? Vi vil jo dele disse verdiene, vil vi ikke?
Slik jeg forstår deg, mener du at vi trenger et liberalt samfunn, at konkurranse gjør at vi ikke alle er like, fordi vi ikke alle gjør det samme arbeidet og ikke fortjener den samme lønnen. Samtidig mener du at vi bør ta vare på de svakeste i samfunnet, de som ikke evner å komme seg opp på et nivå slik at de kan “kjempe” om rettene sine med det samme grunnlaget som andre. Dette er vel egentlig en sosialliberal holdning, som skulle la deg ende opp i Venstre? Stadig på høyresiden, men likevel står du ikke mil ifra den røde tankegangen?
11. september 2007 at 12:28
Jeg håper å fortsette denne samtalen ved et senere tidspunkt hvor jeg har noe bedre tid
Et slikt innlegg krever et gjennomtenkt svar, så ikke bli fornærmet om det tar en stund 
12. september 2007 at 10:51
Jonas, vil du hjelpe meg å tenke ut et svar? :p
14. september 2007 at 18:23
… Og presis denne respekten for dem som velger annerledes er innebygget i liberalismen. Respekt for både de som velger å få seg en jobb og ikke få seg en jobb. Å få seg en utdannelse og ikke få seg en utdannelse. Å tilhøre en religion, eller tilhøre en annen religion. Frihet til å velge. Svakheten er selvfølgelig at i den rene liberalistiske form, vil det ikke finnes noe sosialt sikkerhetsnett hvis du av forskjellige grunner ikke klarer deg i samfunnet.
Det er vel på sin plass å poengtere, at et “sosialistisk system” hvor det er opp til den enkelte å velge om man vil “dele sine goder”, ikke er rent sosialistisk, men tenderer sterkt mot liberalisme, per definisjon. Sosialisme er en ideologi som er preget av at den enkelte gir opp retten sin til selv å bestemme, mot å la gruppen/staten/samfunnet styre egen økonomi i detaljer.
Det er selvfølgelig gråsoner, og de politiske/økonomiske systemene vi har i Skandinavia er vesentlig mer sosialistisk preget end mange andre steder, men skulle vi følge den rene sosialistiske tanken, skulle vel du og jeg og alle få nøyaktig det samme i lønn, ha nøyaktig samme jobbvilkår, ha presis samme sosiale goder, så ingen fikk mer enn andre. Her kommer Orwell’s klassiske kommentar fint inn fra “animal farm”, hvor det starter veldigt bra med loven “all animals are equal”, men hvor grisene til sist får innført det uunngåelige “all animals are equal, but some animals are more equal than others.” (se http://en.wikipedia.org/wiki/Animal_Farm for et kort referat)
Og det er vel her det opprinnelige innlegget startet: Hvis vi forsøker å definere et samfunn hvor alle yter like mye og nyter de samme godene, vil fristelsen til å “skulke” være for stor (Spesielt fordi dem du tar fra er den veldig upersonlige størrelsen “fellesskapet”), og den enkelte vil aldri bli motivert til å yte “above and beyond” den fastsatte standard. Og så kommer vi tilbake til utgangspunktet; tror du mennesket dypest sett er godt eller dårlig? Har vi en tendens til godhet eller ondskap?