På lørdag spurte en kamerat meg om jeg synes det er galt å kysse noen om man ikke er sammen med vedkommende. Ironisk nok hadde jeg gjort akkurat det denne dagen. Jeg hadde kysset min x-kjæreste. “Hm.. det kommer vel an på…” svarte jeg. “Det er jo forskjell på et vennskapelig kyss på kinnet, og på et lidenskapelig tungekyss..”
Jeg ble liggende å tenke litt på dette. Er det galt å kysse noen man ikke er sammen med? Det er jo “bare et kyss”?
Jeg kom frem til at ja, jeg synes det er galt. Jeg synes et kyss (på munnen) skal si, “jeg liker deg, og jeg vil være din”. Om du kysser noen du ikke ønsker å være sammen med sier du “Du er god nok å kysse, men jeg vil ikke ha deg. Jeg vil bare ha noen å kysse på”. Det er å bruke et annet menneske. Du kysser ikke vedkommende fordi du er glad i han eller henne, men fordi du vil tilfredsstille dine egne lyster.
Det samme med “one nights stand”. Det er jo ikke kjærlighet. Det er ren utnyttelse. Riktignok kan begge parter bli fysisk tilfredsstilt, men jeg tror absolutt ikke psyken vår er i stand til å takle å gjentatte ganger bruke og vrake, og bruke og vrake.
Min kamerat spurte da; “Men hva om du liker en person som du ikke er sammen med, er det da galt å kysse vedkommende? Hvis du ønsker å bli sammen med denne personen?” I dette tilfellet er jo motivet bak kysset et helt annet. Her sier du med kysset: “Jeg liker deg, og vil være sammen med deg!”
Jeg har lært meg dette: Det er motivet bak en handling som avgjør om handlingen er god eller dårlig. For å forstå en handling må vi kjenne motivet som ligger bak.
Men det du kan risikere om du kysser en du ikke er sammen med, og med kysset ditt mener “Jeg liker deg, og vil bli din!”, er at vedkommende kan svare med et kyss tilbake, men med dette kysset mene noe helt annet. Ditt motiv kan altså være “godt” mens vedkommende oppfatter kyset som “bare et kyss”.
Jeg tror derfor det verbale språket er det beste når du skal fortelle noen at du liker vedkommende, og ønkser å bli sammen med han/ henne. Jeg har tro på å være ærlig med ord jeg. Jeg tror vi på den måten kan unngå mange misfortståelser og unødvendige triste følelser.
Jeg sa dette til min x i går. “Jeg vet det, Serina” svarte han. “Jeg tenkte på det samme. jeg er lei for det”. Ingen av oss hadde hatt noen gode motiver bak det kysset. Og det var ganske hardt og trist å innrømme. Det var mer en “gammel vane” og “fordi jeg hadde litt lyst til å kysse”.
Etter å ha grublet litt over dette fenomenet “å kysse” så ble det ene nyttårsforsettet mitt; No more kissing ;p 10 minutter etter midnatt fikk likevel min x et kyss på kinnet. Motivet bak dette kysset var “la oss heller være venner!” 
1. januar 2007 at 15:28
“Jeg har lært meg dette: Det er motivet bak en handling som avgjør om handlingen er god eller dårlig. For å forstå en handling må vi kjenne motivet som ligger bak.”
Har du hatt exphil Serina??
1. januar 2007 at 15:31
Jeg er ikke kommet så langt som til universitetet enda ;p Men er det sånn vi lærer av exphil, så gleder jeg meg
2. januar 2007 at 22:54
Nyttårsforsett “no more kissing”? Håper du har tenkt på at det kan komme nye elementer inn i livet ditt i løpet av året ;p Hadde du henvist til nyttårsforsettet ditt hvis du fikk deg kjæreste i vår, tror du?
Haha, jeg bare tuller med deg ;o)
3. januar 2007 at 13:54
Ja, du burde kanskje fikse på det til No more “just kissing” :p
Vi ses i morgen!!:D I’m picking you up!
3. januar 2007 at 19:36
Heh, ok; “no more “just kissing” ”
Måtte fikse på et av de andre nyttårsforsettene også ;p Fra “jobbe i hver starb-time,” til “ha en givende starb-time” ;p
Ska du henta meg på flyplassen Heidi? Nice!
11. januar 2007 at 16:33
For å gå videre på dette med godt og ondt: Hvordan kan vi være sikre på at slike begreper faktisk eksisterer, eller i alle fall at de tolkes riktig?
Et eksempel: I vårt samfunn oppfattes det å ta en annen persons liv – drap – som ondskap. I enkelte kulturer ute i den vide verden er dette derimot intet problem – tvert i mot oppfattes det som en riktig handling.
(I denne sammenheng må jeg understreke at jeg ikke oppfordrer til å ta andres liv ;p)
11. januar 2007 at 17:06
Fint å høre at du ikke oppfordrer til å ta andres liv
men hva med om du flytter til en annen del av verden med en annen kultur? Vil du fortsatt holde igjen på den vestlige, eller vil du prøve å “gli inn”? Trist om det innebærer at du blir en drapsmann :S
Personlig tror jeg det finnes klare svar på hva som er godt og hva som er ondt. Jeg er ikke tilhenger av uttrykket “alt er relativt”. Som kristen finner jeg begrepene i Bibelen, der mange av dem er tolket av Jesus. Som troende tror jeg selvfølgelig at Jesus har tolket dette riktig.
Men det er et veldig godt poeng det du kommer med. Om evolusjonsteorien er sann, om vi er utviklet fra amøber til de vi er i dag, om livet tilfeldigvis oppstod i en ursuppe, ja, hvor kommer da etikken fra? og Samvittigheten?
Om evolusjonsteorien hadde vært korrekt, ville begrepene godt og ondt vært menneskeskapte, og subjektive. Men jeg tror begrepene kommer fra en Gud som vet bedre enn oss selv hva som er best for oss.
11. januar 2007 at 17:10
Daniel, jeg synes du skal studere filosofi
Faget blir tilbudt på allmennfag for de som følger den nye læreplanen. Da trengs det sikkert en hel del nye lærere 
11. januar 2007 at 17:37
Om jeg vil gli inn eller ei, vil nok komme litt an på situasjonen. Jeg har mine prinsipper og er ikke noen hardbarket kulturrelativist, men i noen tilfeller vil det nok være nødvendig å føye seg etter de reglene og normene den bestemte kulturen setter.
Du mener at Gud har skapt verden og oss mennesker, og dermed også våre leveregler. Den bastante holdningen din respekterer jeg, men likevel: Hvordan har det seg da at det finnes så mange forskjellige oppfatninger om hvordan man skal føre livet? Og vil det da være riktig at – la oss si muslimer – må gi opp deler av sine verdier og normer, som de mener er gitt av deres gud, for å integrere seg i vårt samfunn? Mener du assimilasjon er et bedre alternativ?
Filsofi, vel, det er da inderlig godt at det blir en del også av den lavere skolen. Det er i det minste et steg i riktig retning, selv om den norske skole generelt er kritikkverdig. Å studere filosofi tror jeg derimot ikke at jeg orker. Det blir for mye tåkesnakk for min del ;p
12. januar 2007 at 16:27
Våre oppfatninger av rett og galt er nok veldig kulturbetinget, slik som du poengterer. Derfor finnes det logisk nok mange ulike oppfatninger om hvordan man skal leve mest mulig “riktig”. Likevel tror jeg det er noe som er riktig -for alle. Og jeg tror at når mennesker får prøve ut disse levereglene i praksis, så vil de se at det gjør livene deres rikere, og jeg tror vi vil føle at dette stemmer overens med vår “indre stemme”.
Før tenkte jeg annerledes. Jeg var en “verdi-relativist”, noe som er ganske vanlig å være i dagens samfunn. Det forventes at vi mener at “det som er rett for meg, trenger ikke å være rett for deg, og omvendt”.
Men nå, når jeg selv har blitt kjent med Bibelen og hva den sier, og studert Jesus som et forbilde, og selv forsøkt å teste ut noen av de rådene han gir oss, så har det gjort meg så mye lykkligere!
Kristendommen er den raskest voksende religionen i hele verden! Hver dag får over 325 000 mennesker høre det kristne budskapet for første gang. Muslimer døper seg, selv om de vet at de risikerer å bli drept. Aldri har så mange muslimer døpt seg til kristendommen som i dag!(kilde: global Evangelization Movements website)
Jesus og kristendommens verdier når millioner av mennesker på tvers av landegrenser og kulturforskjeller. Jeg ønsker at alle skal få ta del i dette, for jeg tror at det vil gi oss et meningsfylt og rikt liv. Ingen skal tvinges til å døpe seg. Det skaper ikke kristne. Om muslimer ønsker å følge sine egne verdier når de kommer til Norge (som er et land med en kristen tradisjon) så må de få lov til det. Men de må som alle andre som er bosatt i dette landet følge våre lover, og lovene er vel også ganske kulturbetinget?
Jeg hørte en elev si; “jeg synes vi skal ta bort alle reglene fra lovverket som er knyttet til kristendommen”. Tar vi bort lovreglene som er knyttet til de ti bud får vi et samfunn som i hvertfall ikke jeg ville trivdes i..
12. januar 2007 at 17:28
Det første avsnittet her fikk meg til å tenke på Sokrates… Han mente at det fantes en moral som gjaldt for alle mennesker, og mente at dersom noen handlet galt var det på grunn av mangel på kunnskap. “Den som vet hva som er godt vil også gjøre det gode”
=p
13. januar 2007 at 13:15
Gunvor: Hvordan kan vi vite hva som er godt?
14. januar 2007 at 12:44
“Den som vet hva som er godt vil også gjøre det gode” er et sitat fra Sofies Verden av Jostein Gaarder. I boken er dette noe Sokrates kan ha sagt, eller i hvertfall ment, utifra tolkninger av Platons dialoger, som jo er en av de få, om ikke de eneste kildene vi har om Sokrates’ filosofi. (Jeg har fått den oppfatning at “godt” i den sammenheng kan likestilles med riktig)
Jeg skal ikke late som om jeg vet hva som er godt utifra en moral nedlagt i meg fra begynnelsen av, men er heller tilbøyelig til å gå samfunnsvitenskapelig til verks og svare at vi generelt sett vet hva som er godt på grunnlag av den sosialiseringen vi har fått. Og når det er forsket på at barn og unge ofte overtar foreldrenes verdigrunnlag og tro (jf. Harbo’s doktorgrad “Voksentro blir barnetro”) er det et godt eksempel på at vi faktisk (etter min mening) blir sosialisert inn i de ulike religionene. Som Serina sier har Norge mange lover som er basert på eller er i tråd med kristne verdier, og jeg tror at hva som er godt er et spørsmål som går igjen i de fleste religioner. Og leveregler i samme stil som De 10 bud kommer igjen på forskjellig vis i mange.
Du spør hvordan vi kan vite hva som er godt. Jeg tror at selv om vår oppfatning av hva som er godt kanskje ikke stemmer overens med andres så er det vår egen oppfatning av det vi baserer våre handlinger på. Det er det vi (tror vi) vet er det gode. Vi kan vite hva vår egen oppfatning av hva som er godt er, men jeg tror ikke at det kan finnes noen allmenn oppfatning av hva som er godt. Alt er avhengig av sammenhenger…