Enda en regning skulle jeg finne i hyllen min. Men denne gangen var beløpet overkommelig. 50 pence skyldte jeg Newbold, da stipendet ikke strakk helt til ;p
Føltes godt å gi den mynten. Jeg fikk tilogmed en kvittering (though beløpet var så lite at det kom ikke med på kvitteringen :p).
Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.
Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”
Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.
Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?
Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.
Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.
Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.
Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.
Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.
Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…
“Oh, Maya!!”
I’m standing by the sink, brushing my teeth, and then suddenly the sound of Maya’s books falling down from the shelf fills the room. She starts looking at them falling, and then she laughs; “Well, haha, that had to happen one day..”
The books continues falling, and she grabs one: “Oh, Serina, this one is really, really good!!”
That is so you Maya, and I just love it!! Gonna miss you!
Det var på ‘Prompraise‘ jeg først hørte dem, Keith og Kristyn Getty. I kveld fikk jeg låne cd-en deres av Andres, og jeg opplevde på ny den gode stemningen. En vakker stemme, nydelig musikk og en tekst som rører ved hjertet.
Hør deres ‘The power of the cross’ på youtube 
… elsk som om du skulle dø i dag.”
-Lucius Annaeus Seneca
Jeg kan kjenne en brennende trang til å skrive. Til å få alle tankene mine ned før det er for sent -Før jeg drar hjem igjen, og får nye tanker..
Jeg har lyst til å skrive om verdien av selvkontroll. Om hvor lite jeg har av det, og om hvor mye jeg skulle ønske jeg hadde. Om hvordan når jeg analyserer alle de ulike tingene jeg finner meg selv streve med, så er det alltid en form for mangel på selvkontroll jeg sitter igjen med som årsaken til problemene.
Jeg har lyst til å skrive om treet som lever i en symbiose med trærne rundt, men som likevel trenger sine egne røtter for å leve. Uten egne røtter er det ikke virkelig levende, og når det ikke lengre kan leve som en parasitt ved å ta næring fra alle de andre trærne, så vil det dø.
Jeg har lyst til å skrive om maskerade-ballet. Mitt første maskerade-ball. Og om sjokoladefontenene.
Men jeg får det ikke til. Og en del av meg klarer ikke å la være å tenke at jeg burde bruke tiden på å lese til eksamen. Eller starte på det siste paperet mitt. At jeg bare burde faste fra internett den kommende uken og bruke ‘revision week’ til det den er ment for. Trene selvkontroll. I det minste har jeg avinnstallert messenger, men om det er et tegn på styrke eller om det bare understreker min svakhet ved å vitne om at jeg måtte slette programmet for å klare å la være å bruke det, det har jeg ikke helt klart å bestemme meg for.
Om én uke er det over. Da er paperet levert, og eksamen er overstått, og min ‘Newbold Experience’ vil være en avsluttet epoke av livet mitt. Den første Newbold Experience that is.. Man vet jo aldri.
‘Unnskyld,’ sier du, selv om vi begge vet at i samme øyeblikk som ordene dine kommer så ville du gjort akkurat den samme handlingen du unnskylder om igjen, om du bare hadde hatt tro på at du kunne ‘lykkes’ med dine selviske og destruktive planer denne gangen…
Er det en unnskyldning når den er basert på forlegenhet og følelsen av å ha ‘mislykkes’, uten at anger finner sted? Unnskyldninger uten anger kan en velge å akseptere. En kan si at en tilgir. Men en glemmer ikke. Og kan en virkelig tilgi uten å velge å glemme?
Kanskje er det nettopp ubetinget kjærlighet og tilgivelse som er roten til anger og ‘omvendelse’? Men så ofte synes det umulig å elske og tilgi med en slik kjærlighet, og unnskyldningene blir da ikke mer enn tomme ord.
I dag tidlig hadde jeg en smertefull opplevelse i det jeg forsøkte å få igjen glidelåsen på dongeribuksen min. Det endte med at jeg måtte bytte bukse. Når jeg tar en titt på disse begynner jeg å forstå hvorfor…
I am an old man and have known many troubles, but most of them never happened.
~ Mark Twain
Siste kommentarer