Status

Er det dette man kaller en splittet familie?

Laks på eng av Ruccola

Jeg ble så fornøyd med middagen i dag, både på smak og på utseende (kan man bruke utseende om mat? Anyway, den så bra ut hvertfall Synd jeg ikke har kamera!), så jeg tenkte jeg skulle dele min nye spesialitet: Laks servert på en eng av Ruccola salat (nå skulle jeg ønske wordpress hadde sånne lyd-effekter, for da skulle jeg lagt til Lars’ “M-M-Mmm!!“).

Middags-eksperimentet begynte egentlig med at jeg tenkte jeg skulle spise opp grønnsakene jeg hadde i kjøleskapet, da jeg drar til England i helgen (yeay!!) , og tenkte at det ikke var så lett for mine grønne venner å holde seg i fin form helt til jeg kommer tilbake.

Ingredienser: (1 Serina -porsjon)

2 stk dypfryste Laksefilet
4 stk poteter
2 gulrøtter
1 pk Ruccola Salat
1 pk Kruspersille
1/2 løk
ca 5 cm Purre løk (Kanskje et noe uvanlig mål, men kom ikke på noen lettere måte å forklare på ;p Selv liker jeg best den lyse-grønne delen av purren )
Smør (som kan være inni stekeovnen. Selv liker jeg godt den grønne pakken med vita hjertego’ )
Salt, pepper, og eventuelt et annet favorittkrydder (selv brukte jeg i tillegg til salt og pepper litt tørket chili, og Natvigs Krydderblanding – en familie-favoritt )

Fremgangsmåte (det tar ca 40 minutter fra du starter til middagen er ferdig):

1. Sett stekeovnen på 200 grader.
2. Skjær opp potetene i tynne båter (de skal være så tynne at de kan bli stekt på 30 minutter på 200 grader, slik som laksen). Gjør det samme med gulrøttene. Legg de dypfryste laksefiletene sammen med de oppskjærte potetene og gulrøttene i en ildfast form. Du behøver ikke å smure formen (etter min erfaring er det lettere for at maten svir seg i den varme oljen/smøret enn om du ikke smører formen!). Krydre med litt salt og pepper (og evt. chili, Natvigs eller en annen favoritt). Sett formen i ovnen, og se på klokken
3. Når du har satt inn formen så begynner du å lage løk-urte-smøret. Hakk opp en halv løk i bitte-små biter. Legg bitene i en liten skål eller en stor kopp. Hakk opp purreløken og legg den sammen med løken. Riv opp litt Ruccola og litt Krus-persille og bland sammen med løk-blandingen. Krydre litt (f.eks med Natvigs ). Ta oppi to spise-skjeer med smør (vita hjertego er veldig fint å arbeide med, for det er så mykt!). Rør så sammen løk-urte-smøret ditt, og lukt på den deilige blandingen!
4. Når den ildfasteformen har stått inni ovnen i 20 minutter (dvs, når det er 10 minutter igjen av steke-tiden), så tar du formen ut, og fordeler blandingen du har laget over de to filetene (det blir rikelig på hver! ). Sett formen inn i ovnen igjen.
5. Mens retten står og gjør seg ferdig tar du å legger resten av ruccola-salaten (og evt. kruspersillen) og legger på middagstallerkenen din. Her gjelder det ikke om å spare – tallerkenen skal være grønn. Så er det bare å dekke på fint bord, og vente på at laksen og potetene skal bli heeelt ferdige.
6. Ta formen ut av ovnen og forsikre deg om at fisken er gjennomstekt og potetene myke. Legg fisken og grønnsakene fra formen over på engen av Ruccola. Du behøver ikke å lage noen egen saus, for løk-urte-smøret du har laget har smeltet i ovnen og gjort både laksen og potetene ekstra saftige. Mmm!

God Fornøyelse!

Michael Moore og den norske velferdsstaten

Da jeg var i Peru for noen år tilbake fikk jeg et nytt syn på hva det vil si å betale skatt, og på den norske velferdsstaten. Menneskene jeg møtte som var syke, men som ikke fikk behandling fordi de ikke hadde nok penger til å betale for den, gjorde sterkt inntrykk på meg. Etter denne uforglemmelige turen var ikke lenger skatt en brysom utgift, men å få betale den var et privilegium.

Men man glemmer raskt. Etter snart fire år er ikke bildet av de syke menneskene i Peru like lett å hente frem fra hukommelsen. Og gleden av å betale utgifter til den norske stat er igjen blitt noe mindre.

Men så er det at Vegar viser meg Michael Moores “SiCKO” (trailer kan sees her). Selv om min samfunnsøkonomi-studerende venn påpekte at Moore er noe selektiv og “black and white” i sin fremstilling, så var det likevel med en klump i halsen at jeg så ansatte i det amerikanske helse-vesenet fortelle om de store belønningene de fikk ved å nekte syke mennekser behandling og dermed spare firmaer for en masse penger.

Moore sin video skapte naturligvis diskusjoner i USA, og man kalte de europeiske velfungerende helse-systemene som ble beskrevet i filmen for utopier. Men Moore visste om et land, langt der oppe i nord, hvor tingene ble gjort en god del annerledes enn “back home”. Her får fattige som rike hjelp når de blir syke, mødre får fødselspermisjon et helt år, politiet går rundt uten våpen, og dødsstraff er utenkelig. Moore dro til Norge.

Se SiCKO og se dette klippet her. Det er lenge siden jeg har følt meg så takknemlig for landet mitt. Jeg skal igjen betale skatt med glede!

Man’s bullshit

“Every piece of this is man’s bullshit. They call this war a cloud over the land. But they made the weather, and then they stand in the rain and say: ‘shit, it’s raining!’”

Ruby, Cold Mountain.

For oss temperaments-teori entusiaster…

En slik t-skjorte måå jeg bare ha!

Baby-lesing

Det er så mye vi er i stand til som vi ikke er klar over – for eksempel å begynne å lære å lese når vi er 2 år gamle! Og så synes jeg det er ekstra spennende da, når jeg hører om mennesker som har forbedret sin psykiske helse og sine mentale evner etter å ha lagt om kostholdet og begynt med mer fysisk aktivitet (som var tilfellet med Heidis sønn). Vi har så mange evner og muligheter som ligger i oss, det gjelder bare å finne dem. Og det ser ut som et sunt kosthold og trening har en egen evne til å finne dem frem!

I dag ble jeg inspirert av spesialpedagog Heidi Aabrekk som var gjest i “God Morgen Norge”. Hun underviser i “bravo-metoden” som er en metode som lærer de minste å lese. Se klipp og les hele saken her.

Feminine Barteproblemer

Da jeg hadde puttet på lip-gloss i dag og så meg i speilet, så var det noe som ikke stemte. Over mine skinnende feminine lepper vokser en sort, maskulin bart!! Jeg har vel i grunnen alltid hatt bart, men jeg kan ikke huske at den har vært såå tydelig. Og såå lang. Og såå sort.

Ja, jeg vet at jeg kunne hatt større problemer enn dette (Jeg så akkurat Grey’s Anatomi, og da følte jeg meg noe tåpelig som uroet meg for kraftig hårvekst). Men jeg må ærlig innrømme at det plager meg. Og det må da være merkelig for Lars å kjenne hårene mine kile ham når vi kysser!  Ulike altarnativer har svirret rundt i tankene mine, fra voksing og napping til laserbehandling (!).

Jeg endte dog opp med blogg-altarnativet.  Kanskje finnes det en hjelpsom leser som er ekspert på varig fjerning av kvinnelig bart?

Nice!

Jeg liker tanken på at om fem minutter er jeg nede på butikken for å kjøpe ferskt brød til frokost En Rema i nabolaget bidrar til lykke-følelsen, og det gjør også tanken på at jeg er kommet inn på profesjonsstudiet her i deilige Bergen by,   at jeg bor sammen med mega herlige Eirin, at gode Kari har flyttet like “oppi her” og at fantastiske Årstad Treningssenter har åpnet i kjelleren   Nice!

Herlig!

HERLIG!

Tida er di.
Dagen er din.
Du eier deg selv.
Du kan gjøre en forskjell.
Gå derfor rakrygget ut.
Du er priviligert!

Det er kanskje for opplagt til å sies. Men jeg sier det likevel: Visste du at du er sjef over ditt eget liv? Jeg trenger stadig å bli minnet om dette. Det gir jo mening, men jeg har likevel vanskelig for å tro det. Ofte er det andres forventninger til meg som er herre over livet mitt. Eller min prestasjonsangst og ønske om å leve opp til alle disse forventningene. Men det behøver jo ikke å være sånn. Jeg er jo sjefen. Jeg kan velge selv. Herlig!

Levende

Det er som om jeg ikke er avhengig av tid for å forandre meg. Antallet emosjoner og sinnsstemninger jeg har opplevd i det nye året korrelerer dårlig med antallet dager som er gått. Jeg har allerede kjent på å være lykkelig, sliten, lei, sint, sjalu, fornøyd, glad, verdifull, selvisk, stresset, sulten, mett, sporty, lat, kjærlig, dømmende, bedre-vitende, nervøs, takknemlig og utilpass.

Jeg tror ikke man alltid kan se det på meg, hvilke emosjoner som er i virkning på innsiden. Og godt er det. Det ville nok være like slitsomt som når en går inn og tar på seg varmere klær fordi det blåser ute, og så når en kommer ut igjen, så er solen kommet frem og vinden har stilnet. Så en går inn igjen for å ta av seg, men når en kommer ut igjen har skyene overtatt igjen, og en kan så smått kjenne noen regndråper…

Jeg blir sliten avogtil, av mine endeløse berg- og-dal-bane-turer. Men samtidig så føler jeg meg levende. Og når tårene begynner å renne så vet jeg at det bare  er for nå.  Jeg vet at det vil gå over. Og jeg vet at jeg ikke trives med altarnativet. Om jeg er statisk er jeg tom, og tomhet gjør meg likegyldig. Da er jeg ikke lenger levende.