Sånn i praksis så har vel denne bloggen sett døden i ansiktet flere ganger, men denne gangen vil det ikke bli gjort noe gjenopplivningsforsøk 
En svekket barndomstro på idealistisk og udiskriminerende åpenhet, faglige og yrkesmessige anbefalinger, og tidsprioriteringer er noen av grunnene.
Det har virkelig vært utrolig spennende å få være en del av blogge-verden! Jeg husker enda første gangen jeg lærte at jeg kunne lage min egen blogg. Jeg var 18 år gammel, og lånte huset til pappa i Stavanger mens han var på sommerferie i nord. Det var Heidi, som jeg den sommeren hadde blitt kjent med på solidaritetstur til Peru, som gav meg idéen. Det var perfekt timing. Jeg var alene i et hus, i en by, hvor jeg ikke kjente noen. Jeg var i en periode i livet hvor jeg tenkte gjennom og gjorde meg mange erfaringer knyttet til tro, livssyn, verdier og livsretning. Jeg hadde mange tanker, og jeg har alltid likt å skrive.
Jeg husker også den første posten. “Er det virkelig verdt det?” het den, og handlet om ungdommer som dro til syden for å ha sex. En voksende bekymring for unge menneskers seksuelle frihet var en ny hjertesak for meg på den tiden. Unge mennesker; Det gjaldt meg, og det gjaldt mine venner. Siden har andre hjertesaker fulgt. Og ellers små og store tanker om “alt og ingenting”.
Takk til dere som har fulgt meg på reisen, og takk for alle kommentarer, innspill og ideer. Reisen ville ikke blitt den samme uten dere 
The End.
