Helgen 5. til 6. Juni var det års-møte for Adventkirkens vest-norske distrikt. Samlingen fant sted på Kopervik Folkehøgskole. Taleren for helgen var Lasse Bech, som kom reisende fra det lille, flate, landet i sør, for å dele sine tanker med oss. Temaet for helgen var Håp.
To bibeltekster han fant frem da han talte om “Håp i Håpløsheten” fant jeg spesielt inspirerende og oppmuntrende, og jeg vil gjerne dele dem med deg.
Noen ganger kan alt virkelig se mørkt ut. Det kan se ut som om “alt er over”. Som om det ikke finnes noe håp. Men så lenge Herren vår Gud lever finnes det ALLTID håp. Amen!
Emmaus-vandrerne
Den første teksten er hentes fra Lukas evangelium kapittel 24. To av Jesus` disipler var på vei til en landsby som heter Emmaus, og de samtalte om alt det som var skjedd. Deres eneste håp var ute. Jesus, han som de hadde trodd var Messias, frelseren, deres forløser, ja, deres eneste håp, han var borte. Han de så lenge hadde ventet på skulle komme og gjenopprette Davids rike i makt og herlighet, han var nå dømt og korsfestet.
“Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: “Hva er det dere går og snakker så ivrig om?” De stanset, og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: “Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.” “Hva da?” spurte han. “Det med jesus fra Nasaret,” svarte de. “Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. (Jødene hadde en skikk som gjorde at de ikke regnet en person for “ordentlig” død før det var gått tre dager. Men nå var det gått tre dager siden Jesus døde, og de var derfor sikre på at han som hadde vært håpet deres virkelig var død.)
Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men han selv så de ikke.”
Da sa han til dem: “så uforstandige dere er, og så trege til å forstå alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og gå inn til sin herlighet?” Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.” (Luk. 24. 15 – 27)
Da alt så mørkt ut for Emmaus-vandrerne kom Jesus og hjalp dem til å forstå det hele. Han hjalp dem til å forstå at håpet om at Jesus var den etterlengtede Messias ikke var et falskt håp, men et oppfylt håp. Han hadde kommet, og ved sin død hadde han vunnet seier over det onde, og forsonet folket med Gud. Så feil de kunne ta. Og så feil vi kan ta de gangene vi tror at alt håp er ute.
Røveren på korset
Et annet “håpløst” tilfelle var røveren på korset. Livet hans var snart over. Han var en forbryter, en forbryter som menneskemengden frydet seg over å se henge der. Det var for sent å gjøre om på noe nå. Å, hvor han ønsket seg en sjangse til. Men det fikk han ikke. Dommen var falt.
Han hadde bært sitt kors med svette og tårer, mens både menn og kvinner, og tologmed barn, stod langs veien og spyttet på ham. Nå hadde de fått sin hevn. De hadde naglet han fast, og de frydet seg over hans pine. Solen steikte, og soldatene sto og ventet på at blodtapet og tørsten skulle ta livet av ham. De var tålmodige. De visste at korsfestelse var en smertefull og langsom måte å dø på.
Ved siden av han hang det to forbrytere til. Han lurte på hva de hadde gjort. Han forsøkte å vri hodet slik at han kunne lese hva som stod på korset til ham ved siden av. Da han var blitt naglet fast hadde han hørt han si: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Han lurte på hvem av mennene i menneskemengden som var faren hans. Det gjorde for vondt å snu på hodet, så han fikk ikke lest på korset, men han kunne høre hvordan rådsherrene hånte denne forbryteren: “Andre har han frelst,” sa de, “la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!” Også soldatene hånte han: “Er du jødenes konge, så frels deg selv!” ropte de.
“Jødenes konge!” tenkte forbryteren. Han hang korsfestet ved siden av Jødenes konge! Han hadde hørt om Jesus. Han hadde hørt hvordan han fikk blinde til å se, døve til å høre, og lamme til å gå. Han hadde hørt hvordan denne mannen var full av kjærlighet og tilgivelse, hvordan han helbredet i stedet for å fordømme. Røveren kunne kjenne et snev av håp. I denne mørke stunden, hvor han ikke burde føle noe håp, så kunne han likevel kjenne det. Han hadde tro på denne mannen som hang korsfestet ved hans side. Han hadde tro på Jødenes konge.
Den andre forbryteren som hang der, han som hang på den andre siden av Jesus, han var også med på å spotte ham: “Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!” Men forbryteren som hadde tro på Jesus irettesatte ham og sa: “Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.” Han fortsatte: “Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Jesus svarte: “Sannelig, sannelig jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i paradis!” ( Luk kap. 23)
Når en røver som var hatet av mennesker, en røver som hang naglet på et kors, en røver som ventet på at livet snart var over, kunne finne håp i Jesus, så kan du også. Jesus ønsker å ha også deg med i paradis.