“Hva Jesus egentlig mente når han sa dette var at …”
“Wow”, tenker jeg. Enten er Pastor Ann virkelig sikker i sin teologi, eller så skjuler hun sin tvil for å gjøre det lettere for lytterne å få utbytte av prekenen. Jeg tørr ikke å fremstå like sikker som pastor Ann. Jeg er ikke så sikker, og tørr ikke å late som. For et stort ansvar det er å fortelle hva Gud egentlig mente. Eller hva Paulus egentlig mente. Eller Johannes, eller Jakob, eller noen av de andre.
Det er som om vi har gått oss vill i en jungel av muligheter. Det er så ufattelig mange meninger. Så mange tolkninger. Er det noe i Bibelen vi ikke liker er det helt sikker noen (og ikke helt usannsynlig er denne noen en som har en Ph. D i teologi) som har en (bort)forklaring vi kan adoptere, og er det noe vi virkelig liker, kan vi være sikker på at det finnes en scholar eller to som kan ta denne gleden fra oss.
Jeg finner det til tider fristende å leke “pick and choose” – Å velge ut ulike ytringer fra de teologene som gjør meg mest inspirert – mest lykkelig. Men hva om jeg føler at Bibelen forteller meg noe annet? Hvordan velger jeg? Om disse to ikke passer overens, velger jeg da det jeg liker, eller det jeg finner mest sannsynlig? På den annen side, hvem er egentlig jeg til å bestemme hva som er mest sannsynlig? Bibelen ble ikke skrevet primært til meg. Den ble skrevet til mennesker som levde i et annet land, mennesker som snakket et annet språk, mennesker som hadde en annen kultur, mennesker som levde for 2000 år siden!
Et par av mine professorer tilhører den gruppen som mener de har skjønt det hele. På én måte er jeg litt misunnelig. Det virker jo noe befriende. Jeg ser for meg det vil gi mot og inspirasjon til å evangelisere når du faktisk vet hva du vil fortelle folk, og du kan føle deg sikker på at det virkelig er sannheten du deler. Men på den annen side sitter jeg igjen med en følelse av oppgitthet etter å ha lyttet til dem. Argumenter som “Ja, jeg ser at det er det det står, men jeg tror ikke det var det han egentlig ville si…” er ikke av den mest overtalende sorten. Heller ikke “ja, det er klart jeg kjenner til den brennende busken, men tror du virkelig en busk kan brenne uten å brenne opp? Det må ha vært en metafor” ( dette argumentet blir noe meningsløst når den samme professoren tror på Jomfru-fødsel og oppstandelsen).
Jeg tror at vi altfor ofte mishandler enkelt tekster i Bibelen i våre forsøk på å få dem til å passe inn i et alt-omfattende system, eller i våre forsøk på å få dem til å støtte bestemte doktriner. Vi ignorerer deres mest opplagte mening fordi denne meningen ikke passer inn i systemet. Det er tiltrekkende med et slikt system. Særlig om dette systemet passer godt til ens kirkes doktriner, og du kan dele det med dine brødre og søstre, så du slipper å føle deg alene. Men selv om noe er tiltrekkende og komfortabelt betyr det ikke at det er riktig.
Jeg tror absolutt at det er meningsfylt å forsøke å forstå hva Bibelen lærer oss, men jeg tror det er naivt å ta det som en selvfølge at vi har lykkes i å finne alle svarene. Og jeg tror at frykten for å måtte gi opp tradisjoner og doktriner, frykten for å måtte gi opp gamle svar for så å innse hvor mye vi ikke forstår, er en frykt som hindrer for vekst og ny innsikt.
Kjenner du stol-leken? Du vet, den vi har lekt i bursdags-selskaper fra vi var 4 år gamle. Hvor der er x antall stoler og x +1 antall mennesker som går rundt stolene i spenning, og håper på å få et sete når musikken stopper. Enkelt. Spennende når man er 5. Kjedelig når man er eldre. Eller, det trodde jeg i hvertfall.
