Hun sitter i den samme kassen, i den samme butikken, og stiller meg det samme spørsmålet som hun gjorde for to år siden. Jeg lurer på hvor mange ganger hun har gjentatt setningen “Do you have a nectar card?” i løpet av de siste 730 dagene.
Sainsbury’s damen har det kanskje veldig, veldig bra. Jeg kan ikke si hun ser ulykkelig ut. Hun smiler til hver en kunde, og kjenner stort sett hele Bracknell, vil jeg tro. Men kanskje, mellom de faste ytringene “Hello my dear”, “Do you need a bag?” og “Do you have a nectar card?” , så drømmer hun om noe annet. Kanskje tenker hun tilbake på dagene på skolebenken. Hun husker da frøken spurte henne “Tell me Mary, what do you want to do when you grow up?” Svaret fra lille Mary var klart og tydelig, med skinnende øyne og stor selvtillit: ” I would like to be a painter, Mrs Tompson”.
Eller kanskje drømmer hun om turen til Afrika som hun så lenge planla, men som aldri ble til noe. Eller kanskje tenker hun på hvor synd det er at hun aldri var noe aktiv som barn. Om hun hadde fått smaken på dans eller håndball så ville hun kanskje vært i bedre form nå. Kanskje tenker hun på hunden hun aldri kjøpte, språket hun aldri lærte eller på den Gud som hun aldri ble kjent med.
Mary i Sainsbury’s kan ha store drømmer eller små drømmer. Eller begge deler. Men det er ikke størrelsen på drømmene som vil gi henne glede. Heller ikke antallet. Det er hva Mary gjør for å få drømmene oppfylt som betyr noe.
Så mange ganger har jeg hørt setninger som begynner med ordene “Om jeg bare var ung i dag, da ville jeg…”. Er det fordi vi med alderen blir redde for forandringer? Er det fordi livet med dets sorger og skuffelser har kvalt de drømmene vi en gang hadde? Eller, kanskje er drømmene der stadig, men håpet om å få dem oppfylt finnes ikke mer.
Men er det virkelig bare unge, naive mennesker, som enda ikke har møtt sorger og skuffelser, som har lov til å arbeide for det de drømmer om? Du er fri til å si ja til å bruke din tid på de tingene som du synes er viktige, på de tingene du liker å gjøre, på de tingene du ønsker å lære.
Denne friheten kan misbrukes. Den kan misbrukes av foreldre som forlater sine barn fordi de ønsker å “finne seg selv”. Den kan misbrukes av menn i “midt-livs-krise” som sammen med bilen også bytter ut sin kone i en 10 år yngre modell. Den kan misbrukes av foreldre som setter egen karriere foran tid til kjærlig omsorg for sine barn.
Men friheten til å drømme, og friheten til å gjøre forandringer i tilværelsen for å få den mer slik du ønsker den skal være, behøver ikke å misbrukes. Denne friheten kan også føre til veldig masse bra. Og det er du som bestemmer hvordan du vil bruke den!
Med alderen kommer frykten for forandringer, men vi trenger forandringer for å vokse. Man er aldri for gammel til å få oppfylt en drøm, bruke tid på ens favoritt-hobby eller lære noe nytt. Man behøver ikke stikke av fra familien, si opp jobben, eller selge alt man eier og flytte til Afrika. Man kan for eksempel begynne med en bok. I løpet av de fire siste ukene har jeg lært ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære (for eksempel gammel gresk), jeg har blitt inspirert, jeg har fått nye spørsmål, tanker og perspektiver, og mesteparten av dette er takket være gode bøker!
Jeg tenker på Mary fra Sainsbury’s. Kanskje hun også ville gledet seg over noen nye bøker. En hobby bok om maling kanskje, eller en reise-guide over Afrika. Eller kanskje hun ville likt å bli medlem av den lokale line-dance klubben, eller det lokale håndball-laget. Eller hva med å melde seg på et kvelds-kurs i italiensk, eller et alfa-kurs? Det er alle reelle, tilgjengelige, ufarlige, spennende muligheter!
Jeg kom til å tenke på “Yes man”, komedien med Jim Carrey. Se den om du ikke har gjort det, og si ja til å prøve noe nytt 
Kjenner du stol-leken? Du vet, den vi har lekt i bursdags-selskaper fra vi var 4 år gamle. Hvor der er x antall stoler og x +1 antall mennesker som går rundt stolene i spenning, og håper på å få et sete når musikken stopper. Enkelt. Spennende når man er 5. Kjedelig når man er eldre. Eller, det trodde jeg i hvertfall.
